Einar Strand
Noen trives best inne i en fjord eller dal, tømrer Einar Strand derimot liker seg best i den åpne skjærgården. Da er ingen jobb bedre enn å ha ansvar for å følge opp det fredete kulturmiljøet i Sør-Gjæslingan!
Einar Strand kommer fra Rørvik i Vikna kommune. Her har han vokst opp mellom 6000 holmer og skjær, ytterst i havet nord i Trøndelag. Både hans far og farfar har vært tømrere, så det er kanskje ikke så rart at Einar også tok fagbrev.
I en tiårsperiode som svenn jobbet han med rehabilitering, restaurering og noe nybygging. Når man først har interesse for gamle hus og håndverk, så er det derimot ingen grunn til ikke å hoppe på de mange utdanningsmulighetene som finnes. For Einar ble det i første omgang en bachelor i Teknisk bygningsvern og restaurering på det som tidligere het Høgskolen i Sør-Trøndelag, nå NTNU. Deretter var han Næming på Husasnotra, en 3-årig fordypning i førindustrielt bygghåndverk.
Etter en periode som daglig leder ved Husasnotra var savnet etter den åpne skjærgården stort. Da det opp en stilling som bygningsvernhåndverker og rådgiver i Trøndelag fylkeskommune med kontorplass i Rørvik ble en søknad sendt. I 2013 begynte han i jobben, som også innebærer en stillingsprosent i Vikna kommune.
Arbeidsoppgavene er variert. Det blir en del arbeid med kompetanseheving av håndverkere, samt kartlegging av skog. Tilstrekkelig kompetanse hos håndverkerne samt bruk av riktige materialer er avgjørende faktorer for at restaureringsprosjekter skal bli vellykket. Hovedoppgaven i er imidlertid å følge opp det fredete kulturmiljøet på Sør-Gjæslingan som ligger ca. 14 nautiske mil sør for Rørvik. Om det ikke var nok.. Einar har også et enkeltmannsforetak hvor han tar oppdrag som kursinstruktør og utfører restaureringsoppdrag på ikke-fredete bygg!
Interessen for gamle hus og håndverk har alltid vært der. Men at jobb og interesse skulle knyttes sammen slik det har blitt i dag, er noe som har kommet litt etterhvert. Ikke minst har det mye å si at tømreryrket har hatt en sterk stilling i familien! Men det å jobbe tradisjonelt kan innebære en viss risiko, ikke minst når man som kursinstruktør skal demonstrere egenskapene i tradisjonelle produkter..
Jeg skulle vise noen kursdeltakere på et kurs i tranmaling at ståtran verken lukta eller smaka stygt. For å gjøre dette tok jeg en slurk av den øverste trana i tønna. Det jeg ikke tenkte på er at den øverste trana i tønna, også kalt lyse, er svært finmolekylær. Denne trana ble blant annet brukt til lysolje før parafinen kom. Trana la seg som ei hinne i hele kjeften og gjorde at kjeften føltes som om den var plastbelagt i hvert fall et døgn i etterkant.
For Einar er det vel ikke et spesielt verktøy som er en favoritt, det handler mer om hvordan verktøyene presterer. Det viktigste er at det fungerer godt og er behagelig å jobbe med. Det må være skarpt og riktig satt opp. Men et hendig verktøy som brukes mye er fotografiapparatet, særlig på befaringer. Mye raskere enn notatblokk!
Men hvem er den neste som skal ut i stafetten?
Jeg vil sende stafettpinnen videre til Morten Pedersen. Han er en jeg tror har kunnskap om litt forskjellig.
Stafetten
Våre gamle hus tas vare på av engasjerte folk over hele landet. Men hvem er de egentlig, håndverkerne og kulturminnevernerne? Bli bedre kjent med dem i denne serien vi har kalt stafetten!