Fargen er en viktig del av husets arkitektur. Valg av farge kan foretas ut fra en ren estetisk vurdering, ut fra det som oppfattes som tidstypisk for bygningen, eller det kan foretas en antikvarisk rekonstruksjon av den originale, opprinnelige fargepaletten.

Det er lite som er enklere å endre ved en bygning, enn utvendig farge. Maling slites og må fornyes med få års mellomrom. Moten skifter, og eldre hus har som regel vært malt i ulike farger gjennom tidene. Dagens farger kan være langt fra de opprinnelige. Nøyaktig kunnskap om fargevalg på en bygning, får en først ved nærmere undersøkelse av huset. Dette gjøres ved at det lages en fargetrapp som avdekker alle lag maling fra innerst til ytterst.

Få bygninger har som nevnt, beholdt sine opprinnelige farger. Bildeeksemplene nedenfor viser ikke nødvendigvis bygningene slik de opprinnelig så ut, men eksemplene er valgt ut fra det en vet om typisk fargebruk for den aktuelle stilepoken.

Hva bestemmer fargen på et hus?

Tradisjonelt har farge vært brukt til å understreke og fremheve en bygnings form og detaljer. Et malingsskikt beskytter også treverket bak mot klimatiske påkjenninger og nedbryting.

Maling representerer en utgiftspost for huseieren, både i form av materialer og arbeid. Tradisjonelt har malingen vært forbeholdt de viktigste bygningene på en eiendom, mens uthus og sjøhus i mange tilfeller har fått stå ubehandlet. I innlandet har også bolighus vært umalt.

Tidligere var det stor prisforskjell på fargepigmenter, noe som også avspeilte seg i bruken av farger. Dyre pigmenter var prøyserblått og blyhvitt. Billige pigmenter var de såkalte jordfargene: engelskrødt, oker, umbra og siena. 

Valg av husfarge kunne brukes som middel til å signalisere eierens økonomiske og sosiale stilling i samfunnet. En velstående huseier malte sitt hus i dyre motefarger basert på blyhvitt, f.eks. pastellfarger som etterlikner sandstein, kalkstein og marmor. Det var ellers vanlig å male husets hovedfasader i moteriktige farger, men la mindre fremtredende fasader male i billigere jordfarger. 

Uthus var enten umalte eller ble malt med maling basert på billige pigmenter, som regel oker eller engelskrødt.Folk med begrensede midler malte husene sine engelskrøde eller okergule og lot gjerne den minst fremtredende veggen stå umalt.

Forbildet for norske trehus på begynnelsen av 1800-tallet var Europas steinarkitektur. Lyse farger som etterliknet naturstein ble benyttet fram til midten av århundret. Med historismen og svetiserstilen i andre halvpart av 1800-tallet endres moten. Nå tas jordfarger i større grad i bruk også for mer påkostede hus. Etter at sinkhvitt ble introdusert rundt 1860 blir det mer og mer vanlig at hus males helt hvite. Sinkhvitt var vesentlig billigere enn blyhvitt, som i tillegg var et svært giftig pigment. På begynnelsen av 1900-tallet ble pigmentet titanhvitt utviklet. Titanhvitt består av titandioksid som utvinnes av ilmenitt. Pigmentet i moderne hvitmaling inneholder titanhvitt.

Fargebruk gjennom tidene

Hus før 1800

Fram til ca. 1700 var hus som regel ikke panelt og heller ikke malt. I løpet av 1700-tallet blir det vanlig å panele tømmerhus, og fra da av ble også husene malt, i alle fall i byer og tettsteder. Til å begynne med er forbildene nordeuropeiske teglsteinshus, og fargevalget er først og fremst engelskrødt og oker med eventuelt blyhvitt listverk.

Fra midten av 1700-tallet endrer bildet seg. Under innflytelse av rokokkoen males husene nå i lysere pastellfarger. Forbildet er europeiske bygninger i sandstein, kalkstein og marmor. 

Klassisisme og empire – 1800-1840

Fra midten av 1700-tallet endrer bildet seg. Under innflytelse av rokokkoen males husene nå i lysere pastellfarger. Forbildet er europeiske bygninger i sandstein, kalkstein og marmor. 

Fargepaletten fra forrige periode brukes fortsatt under klassisismen og empiren. Fremdeles er det europeisk steinarkitektur som er forbildet. Fargesettingen av hus kan deles i tre grupper:

1) Mørkegrått panel i kombinasjon med lysere listverk,

2) hvitt, blekrødt eller blekgult panel i kombinasjon med varmgrått listverk og

3) lys, sandfarget panel i kombinasjon med listverk i lysere eller mørkere nyanser av samme farge.

Senempire – 1840-1870

Utover 1800-tallet mørkner fargene og fargepaletten blir også varmere. Jordfarger blir mer og mer brukt, men også grått. Panelfargen kan være rå og brent umbra blandet med hvitt med listverk i nyanser av tilnærmet samme farge.

Sveitserstil – 1870-1920

Fargebruken var til å begynne beslektet med empirens palett, men etter hvert ble varme jordfarger vanlig, og antall farger/nyanser økte. Ved fargesetting av bygninger ble konstruktive elementer fremhevet med mørkere kontrastfarger i forhold til panelfargen. Store hus kunne ha opp til seks ulike farger/fargenyanser. Det vanlige var fra to til fire. Vinduer kunne være malt mørke og fremstå som store "hull" i fasaden, eller de kunne være lysere enn panelfargen og fremheve vinduets konstruksjon. Både vinduer og dører kunne også være ådret.Sveitserstilen er inspirert av mellomeuropeisk trearkitektur.

Stilen ble meget populær og spredte seg over hele landet i andre halvpart av 1800-tallet. Nye trebearbeidingsmaskiner muliggjorde rask og rimelig produksjon av profilerte lister, knekter og andre dekorelementer i bygningens eksteriør.

Mot slutten av 1800-tallet blir det mer og mer vanlig å male sveitserstilhus hvite. Panelfargen er hvitt, mens konstruktive og dekorative elementer gjerne males i kontrastfarger. Etter hvert males husene helt hvite.

Dragestil – 1890-1910

Dragestilen oppstod på bakgrunn av nasjonale strømninger i Norge på 1800-tallet. Stilen, som kan ses på som en videreføring av sveitserstilen, er inspirert av norsk middelalderarkitektur og vikingetidens treskurd. I likhet med middelalderens loft består ofte dragestilsbygninger av en kombinasjon av laft og stav. Bygninger kan også være panelt. 

Den foretrukne panelfargen i dragestilen er dyp rødt, med listverk og vinduer i hvitt. Andre kontrastfarger til panelet var også i bruk. Enkelte hus kunne ha mange farger i eksteriøret. 

Jugendstil – 1900-1920

Hus i jugendstil er preget av dempet fargebruk: bleke grågrønne, gule og gråblå farger i tillegg til lys beige og hvit. Ensfargede hus var vanlig. Hvis listverk ble markert, var kontrasten til veggfargen neddempet.

Nyklassisisme/nybarokk – 1910-1930

Forbildet for stilen er eldre, norsk panelarkitektur. Bebyggelsen kan ha både klassisistiske og barokke trekk og også inneholde elementer fra jugendstilen. Det var to hovedretninger når det gjelder fargebruk. Den ene var inspirert av 1700- og 1800-tallets embetsgårder og førte til at hvitfargen ble foretrukket. Dette fikk konsekvenser for sørlandsbyene som rundt første verdenskrig ble hvitmalt, mens bebyggelsen tidligere var dominert av 1800-tallets fargepalett. Den andre retningen tok utgangspunkt i det som ble oppfattet som typisk norsk gårdsbebyggelse, og idealet var ubehandlet, tjæret, oljet eller jernvitriolbehandlet treverk.

Funksjonalisme – 1930-1945

Funksjonalismen representerer et radikalt brudd med tidligere tiders stilarter. Bebyggelsen gis friere former, nye materialer og konstruksjoner tas i bruk, og all dekor forsvinner.

I funksjonalismen brukes en rekke farger på hus. Det er ikke så lett å finne klare tendenser. Toetasjes hus hadde ofte ulike farge på etasjene. Ellers var avdempede, lite mettede farger brukt: blekgult, tomatrødt, eplegrønt, men også sterkere farger som sitrongult, oransje og skarp blått. 

Etterkrigsfunksjonalisme – 1945-1960

Bebyggelsen i gjenreisingsperioden etter krigen er preget av nøysomhet og materialmangel. Funksjonalismen er fortsatt aktuell, men formspråket er nøkternt og mindre variert enn før krigen. Fargepaletten er som før krigen, men skarpere farger blir mer populært. Vanlige farger var rødt, gult, grønt, grått og hvitt. Belistning var ofte hvit. 

Typehus – 1960-1980 

Typehusene eller kataloghusene kommer for alvor tidlig på 1960-tallet. Mens hus tidligere stort sett var bygd på stedet av lokale byggmestre, blir planlegging og produksjon av bolighus i større grad et industriprodukt. Prefabrikasjon av hele eller deler av hus blir vanlig, og samme hustyper spres over store deler av landet. Geografiske forskjeller i byggeskikk viskes etter hvert mer eller mindre ut. Dette er en utvikling som tok til like etter krigen, men som skjør fart med typehusindustrien.

Typehus beises ofte i mørke nyanser av brunt og grått, såkalte naturfarger. I noen tilfeller males belistning rundt dører og vinduer i hvitt eller kontrasterende farger. Etterkrigsfunksjonalismens varierte fargepalett tas også i bruk på malte typehus.

Postmodernisme – 1980-2000

Postmodernismen er mest inspirert av sveitserstilperioden. Husene er mindre enn de originale sveitserstilhusene, men er utstyrt med mange av stilens karakteristiske dekorelementer: spir gavlkryss og profilerte vindus- og dørlister. Den vanligste fargen er hvit. Andre farger: grått, gult, blått og rødt, kombineres ofte med listverk i hvitt.

Nyfunksjonalisme – etter 2000

Nyfunksjonalismen henter stilimpulser fra 30-tallsfunksjonalismen. Fargvalget er imidlertid helt annerledes. Det som kjennetegner nyfunksjonalismen er fraværet av farger. Husene males hvite, grå eller svarte. Listverk, i den grad det fins, er oftest i samme farge som veggen. I noen tilfeller brukes kledning av ubehandlet løvtre som med tiden skal få et sølvgrått utseende.

Kilder:

Drange, Aanensen og Brænne: Gamle trehus, Gyldendal norsk forlag 2011