Hva er en fargeundersøkelse – og hvorfor er den viktig for å forstå bygningens historie?

Mer enn bare farge

Begrepet fargeundersøkelse kan virke snevert, for undersøkelsen omfatter langt mer enn bare farger. For å forstå hvordan en bygning har utviklet seg over tid og hvilke overflater som har vært synlige i ulike perioder, undersøker man også hvilke endringer som er gjort, hvilke materialer som er brukt, og hvilke teknikker det finnes spor etter – i tillegg til hvilke farger som er valgt. Denne innsikten i bygningens endringshistorikk er ofte et verdifullt grunnlag når man ønsker å ivareta bygningens historiske kvaliteter.

Målet med undersøkelsen bør alltid bestemmes før man begynner. Hva vil man finne ut av? Vil man ha en kartlegging av hvordan fasaden har sett ut gjennom historien, fra da bygningen sto ferdig og fram til i dag? Vil man vite hvordan det ene rommet så ut da huset sto ferdig? Eller vil man vite hvordan fasaden ble malt da bygningen ble bygget om, for å kunne male opp i samme farger? Uansett formål er fargeundersøkelsen et verktøy for å avdekke en liten eller en større del av bygningens historie.

Den flotte dørportalen i Skansveien 8 i Røros er fargeundersøkt og tilbakeført til opprinnelig farge- og materialbruk. Linoljemaling har høy glans ved oppmaling, men dette avtar etter en stund. Foto: H. Blix.

Slik gjennomføres en fargeundersøkelse

Arkivundersøkelser

En kartlegging av tilgjengelig arkivmateriale bør alltid være inngangen til en fargeundersøkelse. Her ser man på gamle fotografier og tegninger, litterære kilder, branntakster, regnskap og dokumentasjon om eierskifter – alt som kan bidra til å gi en helhetlig oversikt over bygningens historie. Arkivmaterialet kan også gi indikasjoner på hvilke bygningselementer man bør undersøke, og hvilke som er skiftet ut og derfor eventuelt kan utelates fra undersøkelsen.

Finner man gamle fotografier kan dette være en fantastisk kunnskapskilde. Kanskje ser man at en dør har blitt flyttet eller at rommet var tapetsert med et tidstypisk tapet. Her er det også fristende å trekke konklusjoner om fargebruk ut fra nyanseforskjeller. Men man skal være obs på at enkelte filmtyper i kameraene kan fremstille gråtoner annerledes enn hva man forventer. For eksempel vil ortokromatisk film gjengi gult som svart og blått som nesten hvitt.[1]

Lagvis avdekking

Den mest gjenkjennbare delen av en fargeundersøkelse er den lagvise avdekkingen, ofte kalt en fargetrapp. Her avdekkes historiske lag i kronologisk rekkefølge, slik at man får en oversikt over historikken. Denne metoden gjør det mulig å beskrive farge, glansgrad og eventuell tekstur etter pensel eller malingsrulle, og er derfor avgjørende for å kunne si noe om hvordan overflaten har sett ut.

Gjennom avdekkingene får man også et inntrykk av hvilke lag som har vært synlige, og hvilke som har vært grunningslag eller mellomstrøk. Dette er spesielt viktig får å kunne gjenkjenne dekormalingsteknikker som ådring og marmorering, som er bygget opp av flere strøk i ulike farger og nyanser.

Hvordan laget føles når man avdekker det - om det er hardt eller seigt, tynt eller tykt - forteller oss om hva slags maling som er brukt. Det er derfor en fordel at den som utfører arbeidet har kjennskap til hvilke malingtyper, materialer og teknikker som var tilgjengelige og vanlige i gitte perioder.

Avdekkingen krever stor nøyaktighet og utføres med lupe, skarp skalpell og eventuelt løsemidler eller malingsfjernere. Tidligere ble kommersielle malingsfjerner mye brukt, men innholdet i mange av disse har blitt endret av hensyn til helse og miljø, noe som også har gjort dem mindre effektive. I tillegg er de ofte ugjennomsiktige, noe som gjør det vanskelig å kontrollere virkningstiden og effekten på malingslaget man ønsker å fjerne. Det kan føre til at flere lag løsner samtidig, og at viktig informasjon blir oversett.

Når man finner dekorerte overflater er det viktig at den som avdekker kan fastslå om det er snakk om en dekor laget med stensil eller på frihånd. Hvis dekoren skal avdekkes må det gjøres med metoder som påfører minst mulig skade på det originale dekorlaget.

Porten på Kjerkgata 31 i Røros. Fargeundersøkt og tilbakeført til tidligere fargesetting. Foto: H. Blix.

Tverrsnitt i mikroskop

For å oppnå et sikrere grunnlag for datering og tolkning av de avdekkede lagene, er det nødvendig å ta ut materialprøver som kan undersøkes i mikroskop. Disse prøvene støpes inn i klar plast, slipes og poleres slik at alle lagene kan studeres i tverrsnitt. Prøvene tas ut med Dremel eller annet presisjonsverktøy som gjør det mulig å hente ut så små prøver som mulig, samtidig som man får med alle lag - fra underlaget til og med dagens overflate.

Med ulike lyssettinger i mikroskopet kan man skille mellom hva som har vært synlige overflater og lag som har vært grunninger eller mellomstrøk. Enkelte pigmenter og bindemidler kan også identifiseres. For eksempel fremstår sinkhvitt som små stjerner under UV-lys. Siden sinkhvitt erstattet blyhvitt fra omkring 1850, kan man bruke forekomsten av sinkhvitt til å tidfeste når laget tidligst kan være påført.[1]

Mikroskopundersøkelser er spesielt viktig dersom fargeundersøkelsen skal brukes til tilbakeføring, fordi det kan vise eventuelle feiltolkninger i avdekkingene. Et eksempel på dette er ved funn av lysegrønne lag. Da er det verdifullt å kunne undersøke i tverrsnittet om laget faktisk inneholder grønne pigmenter, eller om det dreier seg om blå pigmenter i linoljemaling som har gulnet. Linolje har vært det vanligste bindemiddelet i maling fram til akryl, alkyd, lateks ble introdusert på midten av 1900-tallet. Når linoljemaling males over og ikke utsettes for sollys, vil oljen gulne. Denne prosessen er imidlertid reversibel – dersom avdekkingen får stå framme, vil gulningen forsvinne etter noen måneder.

Tverrsnitt av alle malingslagene på en innendørs vegg fra omkring ca. 1797. UV-lys til venstre og vanlig lys til høyre. Veggen er malt 14 ganger, men bare syv av disse har vært synlige overflater. Legg merke til de små «stjernene» i midten av tverrsnittet i UV-lys. Dette er karakteristisk for sinkhvitt, og vi kan dermed datere malingslaget til etter 1850. Foto: H. Blix.

Naturvitenskapelige analyser

Dersom det er behov for å gå enda grundigere til verks, kan tekniske analyser av malingsmaterialene være svært nyttige. Ved hjelp av ulike metoder, som for eksempel håndholdt XRF (røntgenfluorescens), kan man identifisere hvilke pigmenter som er brukt. Slike analyser gir verdifull informasjon og kan bidra til en mer presis forståelse av både materialbruk og datering av de ulike malingslagene.

Dokumentasjon og rapportering

Det er først når man sammenstiller resultatene fra de ulike bygningsdelene og sammenholder disse med funnene fra arkivundersøkelsene, at man kan si hvilke farger og materialer som har vært brukt samtidig. Alle fargeundersøkelser, uavhengig av omfang, bør dokumenteres med foto og beskrivelse av hva som er funnet. Dersom undersøkelsen utføres av profesjonelle må metode, tolkninger og resultaert beskrives i en rapport som gjør resultatet mulig å etterprøve. Den europeiske standarden NS-EN 17543 bør følges, spesielt dersom bygningen er fredet.

Hvis det er planlagt endringer, restaureringstiltak eller en tilbakeføring til hvordan rommet eller fasaden har sett ut tidligere, skal rapporten også inneholde anbefalinger om egnede malematerialer, teknikker og veiledende NCS-koder.

Fargene som avdekkes, beskrives best ved hjelp av NCS-systemet (NCS Natural Colour System®©). Det er viktig å understreke at NCS kun fungerer som et referanseverktøy for å gi en felles forståelse av hvilken farge som ligger nærmest den som er funnet. Det er sjeldent en fullstendig overenstemmelse, fordi pigmenter, malingsmaterialer, oppbygging med ulike strøk og teknikker påvirker hvordan det opprinnelige laget har sett ut. Hvis målet er en tilbakeføring, må det males oppstrøksprøver på stedet som kan sammenliknes med det avdekkede laget. Malere med erfaring og kompetanse innen tradisjonelle teknikker vil kunne justere fargen for best mulig resultat.

Andre lag og materialer

I mange tilfeller støter man på historiske lag som ikke er malingslag, og som det kan være fort gjort å overse. Det første man bør være oppmerksom på, er selve underlaget. For eksempel kan en trapp ha vært umalt i en lengre periode, eller en murfasade kan ha vært pusset med innfarget puss i stedet for å være malt. Områder med færre malingslag kan være et såkalt negativt fargespor. Et eksempel er når en dørgerikt fjernes i et rom med malte vegger og et umalt felt med samme bredde som gerikten blir synlig.

En litt oversett, men veldig interessant del av interiørhistorien, er eldre tapeter. Spesielt papirtapetene har vært brukt i nær sagt alle typer bygninger og av folk fra alle samfunnslag. Gjennom 1800-tallet og utover på 1900-tallet ble tapeter billigere og mer tilgjengelige, og det er ikke uvanlig å finne mange lag med tapet på én og samme vegg. Tapetene kan dateres ut fra papir, trykkmetode, produsent, farger og mønstre, og er derfor viktige kilder ved fargeundersøkelser.

Hvem utfører fargeundersøkelser?

I Norge finnes det ingen formell utdanning som er spesifikt rettet mot fargeundersøkelser. Arbeidet krever erfaring, forståelse for historiske materialer, og evne til å tolke funn både praktisk og kulturhistorisk. Risikoen for feiltolkning er stor. Man må ha kunnskap om hvordan materialer endrer seg og nedbrytes over tid, men også hva man kan forvente av endringer i en bygning.

Konservatorer er ofte de som utfører slike undersøkelser profesjonelt. De har kompetanse innen materialer, aldringsprosesser, teknikker og fagetikk, samt tilgang til relevante analysemetoder. Profesjonelt utførte fargeundersøkelser baserer seg på så mange ulike metoder som mulig for å sikre et grundig resultat. En fargetrapp er et nyttig verktøy, og kan i seg selv være både vakker og interessant, men uten korrekt tolkning kan en eventuell tilbakeføring bli helt feil. Det er lett å gjøre feil, og med dagens raske oppussingsprosjekter kan historiske spor forsvinne fort.

De beste resultatene oppnås når flere faggrupper samarbeider. Arkitekter, konservatorer, håndverkere, historikere og eiere bidrar alle med sine perspektiver, og sammen kan de sikre en helhetlig forståelse av bygningens historie og farger.

Når bør en fargeundersøkelse gjennomføres?

En fargeundersøkelse utføres som regel i forkant av en større istandsetting av en fredet eller verneverdig bygning. Forvaltningsmyndighetene kan ofte stille krav om dette, for å sikre at riktige material- og fargevalg blir gjort i restaureringsprosessen. I økende grad ser man også at private eiere ønsker å forstå og ivareta historien i egne hus, selv om det ikke har juridisk vern.

Det er viktig å understreke at en fargeundersøkelse ikke nødvendigvis må føre til en tilbakeførende restaurering. I mange tilfeller er det nåværende uttrykket en kvalitet som bør beholdes. Undersøkelsen skal først og fremst gi et kunnskapsgrunnlag som gjør det mulig å ta informerte valg for best mulig bevaring av de kulturhistoriske verdiene.

Kilder

Brænne, J. (1998). Dekorasjonsmaling : marmorering, ådring, lasering, patinering, sjablondekor, strukturmaling. Teknologisk forl.

Lundmark, E. (2020). Jämförelser med historiskt fotomaterial. Realia, 1, 24-25.

 Olstad, T. M. & Solberg, K. (2014). Fargeundersøkelser gir informasjon om mer enn farger, maling, tapet, formater og profiler. Meddelelser om konservering, 1, 12-21.