Utrendy peiser

Vi håper ikke dette frister noen til å bytte ut den gamle peisen. Selv om den ikke følger moten! Her gir vi deg noen utrendy stemningsbilder! Og så oppfordrer vi alle til å dele sin peis med oss på intagram, bruk #byggogbevar.

Hvordan ser ditt ildsted ut? Enkelt og eller prangende? Midtpunktet i rommet? Gjemt i et hjørne? Del gjerne ditt utrendy ildsted med oss på #byggogbevar. Det er ikke alle peiser man får lov til å fyre i lenger. Da oppfordrer vi til å sette stearinlys i dem og late som. Lys er lys ... Tja, nesten.

Varmekilden midt i rommet

Ildstedet har mange oppgaver i et gammelt hus - oppvarming, matlaging og trivsel. Tidligere var ildstedet gjerne den eneste varmekilden - og hele huset var bygget opp rundt denne sentrale, viktige funksjonen.

Å holde ilden i gang var en jobb. Rake glør og legge på ved. Ikke en status jobb, akkurat - men ypperlig for den litt late som likte å sitte i kroken:

"Askeladden, ble han kalt fordi han støtt satt i grua og rakte og ikke noen ting tok seg til". Nordmannens alter ego som vi kjenner fra folkeeventyrene. At det gikk ham godt, enda så tilsynelatende tiltaksløs han var - skyldes at han trolig måtte ha filosofert en del der han satt og stirret inn i ilden. Dette er i alle fall teorier som går der ute. Sikkert basert på egen erfaring?

Verset som er malt på denne peisen lyder i sin helhet:

Eg grev ned min eld

seint om kveld

når dagen er slut

Gud gje min eld

aldri slokna ut

Dette verset er også kjent fra inskripsjoner på støpjernsovner fra Jøtul.

Matlaging over åpen ild

Vi kan jo bare forestille oss hvor misunnelig nabokjerringa var da hun så den første pipa! For et fremskritt! Fra å gjøre opp ild under et hull i taket (i årestua) og få rommet fylt mer røyk, ga en ny hverdag. Ildsedet ble plassert i et hjørne, og ikke lenger midt i rommet. 

"Ildstedet preget også innredningen av huset, som plassering av bord og benker, soveplasser, hyller og skap. Utviklingen gikk i trinn, også kalt epokeskifter, som markerer store og viktige skiller i det daglige strevet for tilværelsen. Etter slike sprang kommer lange perioder av stilstand, da det nye fester seg og danner lokal tradisjon." Gamle trehus 

Kjøkkenfargen er gjerne blå. Det sies at det i blåmalingen var giftstoffer som holdt fluene unna. I Villa Snøringsmoen ble det valgt å gå for en grønnfarge, også på peisen. Villa Snøringsmoen var en sveitservilla fra 1867. Bygningen er i dag gjenoppbygget etter brann som ikke hadde noe med dette ildstedet å gjøre. Men det er en påminnelse om å ta ilden på alvor!  

"Gamle ildsteder vil sjelden tilfredsstille moderne krav til  brannsikkerhet. Samtidig vil nye forskrifter sjelden vise forståelse for hvordan et gammelt ildsted fungerer" skriver Else "Sprossa" Rønnevig om ildstedet på Bjørkheimstølen.

Grua rekonstruert med tradisjonell fundamenteringsteknikk, slik det ble funnet beskrevet i lærebøker fra 1800-tallet.

"Teknikk og materialer er ikke absolutt, det er et stort mangfold å ta av, som vi finner igjen i våre leirmurte kulturminner, og som kan vise oss mange gode eksempler på utførelse og materialbruk. Leire er billig, miljøvennlig, enkelt å bruke og har unike egenskaper. I årene som kommer, bør mange flere få erfare dette."

"Så søtt som kake-poesi kan aldri kaker bli", Anne Grethe Preus. Men det kan småpiker!

"Jeg har som leveregel at når huset er gammelt bør en ny ting komme inn som prikken over i-en. Det gir god balanse. Det må likevel ikke være slik at de gamle møblene er så vonde å sitte i at rommet blir utrivelig å være i. Da blir det et museum og det er vel ikke det som er drømmen i eget hjem? I stuene på Kokkenes synes jeg at jeg fikk en god fordeling mellom nytt og gammelt" sier Else "Sprossa" Rønnevig om interiøret i sørlandshuset i Kokkenes i senempire-stil.

I tilknytning til dette ildstedet er det også en bakerovn. Mange har gått på kurs og lært seg hvordan de skal fyres opp og brukes. For noen år tilbake ble bakerovnene revet. I dag mures de opp igjen!

"På et stativ opp under taket ble bakerovnsredskapene oppbevart når de ikke var i bruk. Det var veldig praktisk, for de tar ganske mye plass med sine lange skaft," skriver Rønnevig. "Jeg angrer på at jeg fylte igjen brønnen som var i gulvet i dette rommet. Det var den tidens "innlagt vann". Brønnen skulle jeg selvfølgelig ha tatt vare på, men det er lett å si nå når jeg har lært at i starten lønner det seg å gå varsomt frem og ikke ta for raske beslutninger. Det er dessverre en lekse mange har fått lære seg, som har satt i stand gamle hus."

Sitater er hentet fra "Gamle hus" 2012 og "Vern & virke" 2013,  Else Rønnevig 

Gamle trehus, Drange, Aanensen og Brænne, Gyldendal undervisning 3. utg 2011