Innvendig maling av gamle hus

Hvis vi fjerner alle spor av den opprinnelige malingen, taper vi samtidig muligheten for å kunne finne tilbake til hvordan huset var fargesatt da det ble bygget. Hvis det av forskjellige grunner er nødvendig eller ønskelig å male på nytt, bør dette skje med «tradisjonelle» materialer og teknikker, slik at den nye overflaten, så langt det er mulig, får samme karakter som den opprinnelige. Malingen må ha samme dekkevne og gi tilsvarende tekstur, farge og glans, samtidig som den bør eldes likt. Undersøkelser og erfaring tilsier at det også av tekniske årsaker er best å fortsette med samme malingtype som har vært brukt før. Holdbarheten blir best når malinglagene har de samme egenskapene.

Maling kom i bruk på 1600-tallet. Siden den tid har det skjedd store forandringer når det gjelder produkter, redskap og teknikker. Fra midten av 1800-tallet ble det for eksempel stadig mer vanlig å sparkle overflatene før maling. Den gang ble husene ovnsfyrt, men etter overgangen til elektrisk oppvarming er luften inne i våre godt isolerte hus blitt svært tørr. Dette er årsaken til et vanlig syn, treverket tørker og krymper, den «uelastiske» sparkelmassen sprekker opp og skaller av, og malingen flasser. I 1950- og 60-årene skjedde det et brudd med tradisjonelt malerhåndverk. Da kom masseproduksjonen av malinger basert på nye bindemidler i gang. Utseende og egenskaper skiller seg fra de tradisjonelle malingtypene, samtidig som de endres og eldes på en annen måte.

Forarbeid og underlag

Hvordan forarbeidet skal legges opp, er avhengig av hvilket materiale det skal males på og hvor mange lag maling som allerede er påført. Selv om det er ønskelig å bevare mest mulig, er det grenser for hvor mange lag gammel maling det er forsvarlig å beholde – særlig når det er dårlig heft mellom lagene. Det kan også være fristende å fjerne noen malinglag når profiler på dører og listverk i årenes løp er blitt malt helt bort. Det viktige er å fjerne all løs maling. Både for dagens huseier og dem som kommer etter er det imidlertid interessant å kunne vise til hvilke farger som har vært brukt gjennom husets levetid, som en del av rommets og husets historie. Derfor bør det settes av et lite område der alle malinglagene er intakte.

Skjemmende overganger mellom nivåene i malinglagene slipes ned med sandpapir. Også blanke overflater slipes for å gi bedre heft. Treverk skal alltid slipes i vedretningen. Støv fjernes fra de flater som skal males, likeledes fra flater som ligger inntil – men ikke når disse er dekorert, tapetsert eller malt med limfarge. Det er en fordel å dekke til gulv og vegger med plast eller papir før arbeidet tar til. Tape eller limbånd som er vanskelig å få av igjen bør vi unngå, likeledes metallstifter som lager hull i underlaget. Malerarbeidet skal være noe av det siste som blir gjort i et rom.

For at malingen skal sitte, må underlaget være i orden. I det etterfølgende gis det anvisninger på hvordan ulike typer underlag skal forbehandles:

Mur

Gammel murpuss består som regel av stukkmørtel (kalk/gipsmørtel) i tak, gesimser og brannmuromramminger, leirrappinger med kalkpuss på tak og vegger, eller kalkpuss på tegl (vanligst på brannmur). Mureren eller maleren må reparere alle pussflater med samme materialer som de opprinnelige. Sement skal aldri benyttes til å reparere kalkpuss fordi den eldre pussen da vil skalle av rundt det reparerte partiet. Plasttilsatt mørtel er heller ikke egnet til utbedring av gammel puss. For at reparasjonen ikke skal synes, må overflatestruktur og tekstur være lik på gammelt og nytt. Ny puss må være helt tørr før behandling, og den skal seises med såpevann før maling. Når det skal males med limfarge, brukes en blanding med ca 150g grønnsåpe til en liter vann. Ved oljemaling er det gunstig å seise med like deler kokt linolje og white spirit. Vi må ofte seise flere ganger for å få et jevnt sugende underlag.

Les mer: Himlinger før gipsplater og tak-ess

Treverk

Kvister og kvaeganger påføres kvistlakk. Hull og sprekker i eldre treverk kan tettes med tremel, blandet med fortynnet snekkerlim. Når limet er tørt, slipes flaten. Akrylsparkel eller -skjøtemasse anbefales ikke til å tette hull og sprekker. De sprekker og skaller lett av, og sparklete områder vil markere seg som blanke flekker i den ferdig malte overflaten. Hvis det skal males med olje, kan linoljekitt anvendes etter grunning til å reparere små skader.

Det frarådes å sparkle, hvis ikke underlaget har vært sparklet før. Sparkel gjør overflaten for ensartet og «moderne», samtidig som den lettere sprekker i vårt tørre inneklima. Skader i eventuell gammel sparkel repareres med tradisjonell linoljesparkel laget av kritt, linolje og vann. Les mer: Maling og sparkling av tømmervegger

På bildet under tettes medragene med sandmasse, både for tetting og utjevning. 

Lerret

Det er sjelden nødvendig å fjerne gammelt lerret. Lerret i tak eller på vegger som er løsnet fra festepunktene, kan en forsøke å stramme lett og feste på nytt med kobberstifter eller rustfrie stifter. Hvis det er nødvendig å stramme større områder, kan listverket løsnes på forhånd ved å kile det ut. Rifter og hull bør lappes med lerret som er likt originalen i tykkelse og struktur. Lappens størrelse skal tilsvare det området som er skadet. I et eldre hus bør vi kunne akseptere mindre buler.

Papp

Skader på vegg- og takpapp kan lappes med gråpapir. Mindre hull kan utbedres med sigarettpapir som limes på eller legges direkte på i våt maling. Buler i veggpapp skyldes som regel setninger i huset. Det er vanskelig å utbedre dem tilfredsstillende, og derfor bør vi heller akseptere dem.

Papir

Gammelt papirtrekk forekommer enten som sammenlimte ark eller i hele baner. Er papiret løst i store områder, kan det festes igjen med tapetklister (celluloseklister). Også her må vi kunne akseptere små buler og bobler. Papir i tak og på vegg er som oftest festet direkte til det bærende underlaget.

Skader er som oftest forårsaket av underlaget, som derfor må utbedres først. Større hull lappes med nytt papir som festes med tapetklister, mens små hull kan repareres med sigarettpapir. Ved store innbøtinger med nytt papir kan det være hensiktsmessig å limseise dem med tapetklister eller syv til åtte prosent hudlimløsning.

Detaljer av metall

Eldre maling på detaljer av metall, som hengsler, kroker, hasper, låskasser og håndtak må ofte fjernes helt for å få et tilfredsstillende resultat. Det er imidlertid av interesse å la det stå igjen et lite stykke som inneholder alle malinglagene intakt. Det må vurderes om det er nødvendig med rustfjerning og -behandling

Gammel oljemaling

På alle tidligere malte flater som skal males må løs maling skrapes bort. Større nivåforskjeller mellom malinglagene utjevnes med fint sandpapir (grad 120). Deretter skal alle overflater mattes ned med sandpapir. Det slipes alltid i vedretningen. Sandpapir kan ikke erstattes av ferdigfabrikerte grunnings- og mellomstrøksmalinger med sterke løsemidler. Disse gir underlag som er for sugende og matte. I tillegg vil slike lag eldes og slites på en annen måte enn de lagene som er malt før.

Gamle linoljeoverflater skal alltid rengjøres for å sikre god heft mellom gammel og ny maling. Først vaskes med kraftig salmiakkvann – om nødvendig tilsatt grønnsåpe. Det vaskes med svamp – ikke klut – nedenfra og oppover. Deretter skylles det med rent vann. Flater som ikke skal behandles, beskyttes mot vannsøl. Til slutt skal overflaten tørke.

Bindemidler og pigmenter

Maling basert på moderne bindemidler som alkyd, akrylat og PVA avviker fra tradisjonelt sammensatte malinger når det gjelder utseende og egenskaper. Derfor bør de tradisjonelle bindemidlene foretrekkes – det vanligste er linolje. 

Maling med linolje

Linoljemaling kan benyttes på alle slags flater og materialtyper når det først er utført et grundig og forskriftsmessig underlagsarbeid. Om det er nødvendig å grunne, må grunningen være basert på linolje og ha samme farge som toppstrøket, men være tynnere, magrere og mattere. «Mager» maling inneholder mindre bindemiddel (linolje) og mer løsemiddel og tørrstoff (pigment/ekstendere) enn «fet» maling. Når det males med linoljemaling skal strøkene gå fra magert/matt til fet/høyere glans, aldri motsatt. Videre skal lagene påføres så tynt som mulig. Flere tynne strøk er å foretrekke fremfor få og tykke. Malingsøl, siging, penselhår og støv fjernes underveis mens malingen er våt.

Arbeidet planlegges i samarbeid med håndverkere som skal utføre andre typer arbeid i samme rom. Luften må være mest mulig støvfri og malingen må få anledning til å stå i fred mens den tørker. Samtidig med at de nye malingene kom på markedet, ble det lansert nye redskaper til selve arbeidet; malerull, puter og votter. Slike redskaper etterlater seg en overflate som ser annerledes ut enn den gang penselen var enerådende. For å oppnå en riktig tekstur, må vi bruke pensel og fordriver – en flat, bred lakkpensel. Penselen skal alltid følge vedretningen. Når retningen endres, som ved skjøter i ramtre og på belistning som er gjæret sammen i hjørnene, skal penselsporene stanse ved skjøten og skifte retning. På store flater skal penselstrøkene ha én retning – loddrette strøk er det vanligste.

Rekkefølge

Et rom skal alltid males «ovenfra og ned»:

1) Tak.

2) Vegg.

3) Vindu – dør – brannmur.

4) Gulvlist – gulv.

Maling av fyllingsdør:

1) Fylling/speil ovenfra og ned.

2) Ramtre på tvers ovenfra og ned.

3) Sidekanter.

4) Stående ramtre.

Maling av vindu:

1) Sprosser. Det males et par millimeter inn på glasset.

2) Rammer – over, under og på sidene (som ikke er så synlige).

3) Belistning.

4) Hengsler og kroker. Disse bør få samme farge som vinduet, med mindre det er gjort oppdagelser som viser noe annet.

Når store flater skal males med pensel, er det viktig at malingen legges like tynt over hele flaten. Dette får vi best til ved å dele flaten opp i passende firkanter og bruke det samme påføringsmønster: Først dyppes hele penselen i malingen og det avsettes to «feite» loddrette strøk ved siden av hverandre. Så strykes penselen vannrett frem og tilbake på tvers av disse. Deretter strykes det loddrett igjen slik at de endelige penselsporene får denne retningen.

Det er gunstig å være to om å male store flater. Da er det lettere å unngå synlige skjøter og overganger. Om bare én person gjør jobben, må skjøtene i penselsporene fordrives raskt og lett, slik at det ikke blir synlige og sammenhengende brudd på tvers av disse. Overflateglansen justeres enten ved bearbeiding som f.eks. stopling i eller fordriving av våt maling, eller ved tilsetting av løsemiddel eller fyllstoffer.

Et sugende underlag kan resultere i en matt overflate. Er det tvil om underlagets sugende evne, kan vi lage prøver før endelig maling. Blir resultatet for matt, kan flaten gis et ekstra strøk tynn og mager grunning før toppstrøket. All linoljemaling blir som regel mattere etter noen måneder. Da vil en overflate som opprinnelig var malt med høyeste glans være blitt omtrent som halvblank moderne maling. Vinduer, dører, belistning og gulv skal ha denne glansgraden, mens tak, vegger og brannmurer bør være noe mattere.

Opptørkingstiden for linoljemaling er avhengig av pigmenttype og sikkativtilsettinger. Opptørkingen fremskyndes av god tilgang på varm oksygenholdig luft, kombinert med lav luftfuktighet. For sterk varme kan gi skader i form av rynker i overflaten. Hvis malingen får gode vilkår, vil den være støvtørr etter 24 timer og kan males over etter to til tre døgn.

Vedlikehold

Vedlikehold av innvendige malte overflater består av rengjøring, mindre reparasjoner samt rebehandling av enkeltflater. For de to sistnevnte gjelder det å begrense reparasjonene mest mulig til skadeområdet. Mindre reparasjoner og mer omfattende rebehandling er beskrevet i det foregående. Vanlig vedlikeholdsrengjøring er imidlertid noe annet enn det som kreves når det skal males. Daglig, ukentlig, månedlig og sesongpreget rengjøring skal ikke bare tilfredsstille hygieniske krav, men også være skånsom for de malte flatene. De aller fleste flater støvtørres, det vil si at de enten børstes med myk kost og/eller støvsuges. De fleste oljemalte flater kan vaskes med vann og grønnsåpe uten salmiakk. Hvis du er i tvil, er det fornuftig å prøve på mindre synlige steder først. Dekorerte flater kan lett skades ved rengjøring og bør ideelt sett kun rengjøres av konserveringspersonell. 

Litteratur

• Gode råd om gamle maleteknikker. Fortidsminneforeningen 1982 Drange T.,
• H.-O. Aanensen og J. Brænne: Gamle Trehus. Historikk, reparasjon og vedlikehold. Oslo 1992.
• Maleren –tilleggsopplysning Jotun Fabrikker har en stor samling malingbrosjyrer og fargekart utgitt før 1950. Spesielt interesserte kan på forespørsel få tilgang til disse. Adressen er: Jotun A/S Hystadvn. 167, 3230 Sandefjord Tlf.: 33 45 70 00.
• https://brage.bibsys.no/xmlui/bitstream/handle/11250/175341/1/Infoark_399_Maling1950.pdf

Første gang publisert av Riksantikvaren som 3.9.9. Maling: Innvendig maling i hus fra før ca 1950, 1994