Farger, form og ferdighus

Norsk arkitekturhistorie avrundes ofte der modernismen begynner. Frem til da har vi blant annet sett rokokko, klassisisme, empire, sveitserstil, dragestil, jugendstil, funksjonalisme og modernisme. Vi har sett en industrialisering og et gryende velferdssamfunn. Fra å være et bondesamfunn med lang tradisjon for husmenn og leilendinger, var den politiske ambisjonen at folk skulle eie sitt eget. I samme vending ble det også stilt tydeligere krav til både standard og areal. Modernismen deles gjerne opp i etterkrigs-modernisme, gjenreisning eller husbank. Etter krigen så vi nemlig en stor boligutbygging finansiert av Den Norske Stats Husbank. Disse husene var arealeffektive og nøkterne, og bidro til en rask utbygging og gjenreisning etter krigen. Deres enkelhet definerer i og for seg en egen stilperiode vi kan referere til som «husbank». Husene var gjerne enkle, med stort fokus på materialbesparelse, men fargene var spreke. Ettersom nasjonen igjen var blitt fri, kom også vår nasjonale stolthet frem. Husene ble gjerne prydet med tradisjonelle fargekombinasjoner vi kan kjenne igjen fra tidligere tider. Forskjellen var at malingen var blitt modernisert. Tradisjonelt var det linolje som ble brukt som bindemiddel, mens fargene var definert av tilgjengelige naturpigmenter. På 50-tallet kunne man fremstille pigmenter kunstig, og nye alkydbaserte malinger kom på markedet. Fargene ble derfor mer kulørsterke enn tidligere, og de tradisjonelle husfargene fikk en sprekere fremtoning.

Det var under gjenreisningen av Norge etter andre verdenskrig at også konseptet ferdighus fikk ordentlig fotfeste. Blant fagfolk fikk disse skylden for å ha ødelagt norsk byggeskikk, men for mange var ferdighusene en velsignelse. Den norske drømmen var å eie egen bolig, og for mange kunne denne drømmen realiseres gjennom ferdighus. Selv om mange gjerne tenker på ferdighus som et eget etterkrigsfenomen, har det faktisk dype røtter. I lange tider har nordmenn produsert ferdige byggesett til laftede bolighus, som man kunne ha liggende klart til behovet meldte seg. Da gjenstod bare fasade og utsmykning. I Trondheim produserte man kataloger med ferdig utsmykkede hus i sveitser- og dragestil allerede på 1890-tallet. Det var allikevel først etter andre verdenskrig at kataloghus ble et fullutviklet konsept slik vi kjenner til det i dag. Noen vil påstå at disse kataloghusene har utslettet lokale særpreg og den tradisjonelle byggeskikken, men kanskje har de allikevel bidratt til en sterk nasjonal byggeskikk? Det er i hvert fall ingen tvil om at disse kataloghusene har satt sitt preg på norsk byggeskikk de siste 60 årene. På 90-tallet ble det estimert at ferdighus stod for opptil 80-90% av eneboligbebyggelsen i Norge. Arkitektene har gjerne ikke hatt direkte innvirkning på ferdighusenes stilmessige fremtoning, men om vi skal se på hva som faktisk er bygget – har de en viktig plass i stilreisen til norske småhus.

Etterkrigsårene omfattet både babyboom og gjenreisning av brente byer. Landet opplevede også sterk industrialisering og økonomisk vekst, samt stor urbanisering og sentralisering, hvor folk flyttet fra landsbygda og inn til byene. Med alt dette, kom også behovet for flere boliger. Lykken var å få seg egen bolig, og Husbanken hjalp folk å realisere denne drømmen. «Den Norske modellen» for sosial boligbygging ble etablert. Staten ville sørge for rimelige og gode boliger for alle. Løsningen ble statlig finansiering gjennom husbanken med private utbyggere og boligkooperasjoner. OBOS var den første boligkooperasjonen av dette slaget.

Husbanken har finansiert oppimot 75% av Norges sosiale boligbygging. Det begynte med husbankhus og rekkehusbebyggelse, etter hvert også boligblokker og det vi kjenner til som «drabantbyene». Til småhusbebyggelse, hadde husbanken sine egne samlinger med ferdigtegnede typehus som de finansierte. Utover 50-tallet begynte norske trevareprodusenter å supplere disse med ferdige tegningssett til boliger som ble forhåndsgodkjent av Husbanken. Dette utviklet seg snart til kataloger med flere ulike alternativer. Blant disse produsentene var Block Watne AS, AS Moelven Brug og AS Systemhus.

Husbank-husene hadde en egen stil over seg, men denne utviklet seg etter hvert som det kom nye trender. Først og fremst var det gjerne ny teknologi som definerte trendene, men også smak og preferanse satte sine føringer. På 50- og 60-tallet var det hus med alt-på-ett-plan som gjaldt. Takene hadde slak vinkel eller var helt flate. Ofte var kledningen en kombinasjon av liggende og stående panel. Balkonger og verandaer blir en integrert del av bygningskroppen, mens vindusflatene var store og gjerne plassert som bånd eller grid i fasaden. Arkitekter, som husprodusenter, så til utlandet for inspirasjon. Man beveget seg vekk fra den norske tradisjonelle byggeskikken. Det var «den moderne bolig» som gjaldt. Den lå lavt i landskapet og gled inn med omgivelsene. Panelet skulle gjerne være beiset og ikke malt. Da kom treverket frem. Om husveggen ble malt, var det gjerne i mørke naturfarger.

Norge er et kupert land. Det gjorde også at man ofte bygget i skrått terreng. Mange nye boligområder tok form i skråninger, og da var det sokkelhuset som gjaldt. Her fikk også materialene skinne. Sokkel i teglstein fikk gjerne stå umalt. Den røde teglsteinen fikk da være sin egen farge. Som hovedregel var sokkelen pusset betong, malt i hvitt. Fargepaletten var ikke lenger bare styrt av huseiers eget ønske, men av hva malingsprodusentene leverte. Alf Bjercke, Fleischer og Jotun leverte farger inspirert av norsk skog og natur. Fargene hadde navn som eføy, barkebrunt og halmgult.

Kjennetegn for «modernismen» som typologi, ca. 1950-1975:

• Store vindusflater og flere vinduer. Vindusbånd. Gulv-til-tak-vindu. Som regel ingen sprosser.
• Mindre detaljering. Lite listverk og omramminger.
• Teglstein. Rene materialer. Synlig treverk, eventuelt lakkert, oljet eller beiset.
• Natur-farger. Svart, brun, beige, grønn.
• Flate tak. Saltak med slak vinkel.
• Èn etasje over bakken.

Kjennetegn for sokkelhuset som typologi, ca. 1955-1990:

• Store vindusflater og flere vinduer. Vindusbånd. Gulv-til-tak-vindu. Som regel ingen sprosser.
• Mindre detaljering. Lite listverk og omramminger.
• Markant sokkel. Teglstein. Rene materialer. Synlig treverk, eventuelt lakkert, oljet eller beiset.
• Natur-farger. Svart, brun, beige, grønn.
• Flate tak. Saltak med slak vinkel.
• Skrått terreng. Èn etasje over bakken, én etasje delvis under bakken.
• Adgang fra to ulike nivåer.
• Utkragede balkonger.

Tyrolerhus ca. 1970-1985

På 70-tallet begynte det norske folk å søke individualitet. Konformiteten på 60-tallet føltes begrensende og hemmende. Det var ikke lenger bare om å gjøre å i det hele tatt få seg bolig. Det ble vel så viktig å skape et hjem, som uttrykte egen personlighet og idealer. Boligprodusentene utvidet katalogene sine for å imøtekomme dette. Kataloghusene var ikke lenger bare husbank-hus, men også større hus med mer innhold. Her oppstår et større stilskille mellom arkitektene og ferdighusprodusentene, for kataloghusene introduserte nå egne stiler. Tyrolerhus AS lanserte egne hus inspirert av gammel sveitsisk og østerisk arkitektur. Dette skapte en stor interessebølge blant folk, og det tok ikke lang tid før nærmest alle husprodusentene hadde en egen versjon av «Tyrolerhuset». Stilen var svært populær blant folk, mye på grunn av planløsningen hvor man fikk ekstra areal under taket. Med denne stilen kom også ornamentikken mer tilbake. De mest stilrene tyrolerhusene hadde gjerne både sprossevinduer og skodder, samt markerte taksperrer, store balkonger og utskjæringer i rekkverket. På sett og vis kan det minne om sveitserstil-husene fra tidlig 1900-tall, men i en mer moderne drakt, noe også fargene gjenspeiler. Tyrolerhusene hadde gjerne en markant, og ofte hvitmalt, sokkel med buer og store vinduer. Ellers var kledningen gjerne beiset eller malt i typiske sveitser-farger som brunt, rødt og oker. Noen ganger også hvitt.

 Kjennetegn for tyrolerstil som typologi:

• Smårutete vinduer. Skodder.
• Buede åpninger.
• Store verandaer, gjerne med utkraging. Balkonger.
• Tak med overheng og bratt takvinkel. Markerte taksperrer.
• Gavl i husets lengderetning.
• Markert sokkeletasje.
• Natur-farger eller hvitt.

Kolonistil ca 1980-1990

For mange var tyrolerhuset et drømmehus, og drømmehus ble også stikkord da Norge beveget seg inn i 80-tallet. Økonomien i landet gikk godt, og i tråd med globale tendenser ble Norge mer liberalisert. Husbanken endret seg fra å være boligbank til å bli sosialbank. Privatbankene overtok den allmenne boligfinansieringen, og her begynte avviklingen av den sosiale boligbyggingen. Folk hadde bedre råd, og kataloghusene gjenspeilet dette. Vi ble også mer internasjonale. Ikke bare fikk tyrolerhuset fotfeste, men også hus inspirert av de store ranchene i USA ble trendy. Hus skulle romme alt fra trimrom til spa-avdeling og både grunnflate og areal ble derfor større. Amerikansk-inspirerte hus i «kolonistil» ble en hit. Disse var ofte større boliger med én etasje og sokkel eller kjeller. Taket var gjerne valmet og kunne til og med ha «kinavipp» - en liten svai i enden av takflaten. Store piper og felt var gjerne utført i teglstein eller naturstein og man fant både buer og utsmykninger i fasaden og innvendig. Arkitektenes kritikk var hard. Husene ble sammenlignet med Walt Disneys eventyrhus og beskrevet som pompøse og overdådige bløtkaker. Blant folk var de likevel ansett som drømmeboliger. Et av de første husene i denne stilen, Block 165 lansert av Block Watne i 1968, ble kjøpt av prinsesse Astrid fru Ferner og brukt som sommerbolig. Under jappetiden på 80-tallet var økonomien i landet så god at drømmeboligen ble allment tilgjengelig. Slik fikk også kolonistilen fart. I likhet med tyrolerhusene var fargepaletten ofte lavmælt. Etter en lengre periode med mørke og natur-inspirerte paletter, ønsket man seg kanskje litt lysere farger og det ble mer populært med helhvite hus.

Kjennetegn for «kolonistil» som typologi:

• Èn etasje. Alt-på-ett-plan. Halvetasjer.
• Valmet tak. «Kina-vipp».
• Smårutete vinduer. Skodder.
• Store terrasser.
• Store piper og felt i naturstein eller teglstein. Pipe mot yttervegg i stedet for sentralt i huset, slik norsk tradisjon tilsa.
• Natur-farger eller hvitt.

Postmodernisme, ca 1985-2010

For ferdighusprodusentene representerte 80-tallet en slags gullalder. Fra å faktisk kunne realisere folks drømmer om enebolig, var ferdighusene delvis blitt til luftslott. Katalogene som først var fylt med nøkterne boliger, forhåndsgodkjent og finansiert av husbanken, ble utover 80-tallet fylt med svære drømmeboliger med langt mer enn nødvendig areal. Kataloghuset begynte å likne en luksusvare. Så smalt det. Børskrakk og et fallende boligmarked. Det ble hardt for ferdighusleverandørene og flere måtte legge ned virksomheten. Drømmen om enebolig var ikke lenger det den en gang var. Én ting var privatøkonomien, men også by- og boligstrukturen endret seg. Fra å bygge egen bolig på egen tomt, ble det etter hvert mer vanlig å kjøpe hus eller bolig i et ferdigutviklet boligområde. Etter hvert som boligprisene igjen begynte å stige, var det leilighet og rekkehus som var mest vanlig for folk å kjøpe - heller enn småhus og enebolig. Dette ble også satsningsområde for boligpolitikken. Å sette opp eget hus på egen tomt, var ikke lenger vanlig. Boliger ble i all hovedsak oppført av utbyggere, og siden solgt. Av småhus og eneboliger som ble oppført, var arkitektene igjen involvert. Folk så seg atter en gang bakover i tid, og de klassiske stilene gjenoppstod. Boliger ble oppført med trekk fra klassisisme og sveitserstil. Formene og fotavtrykkene var igjen nøkterne og effektive. En forskjell fra tidligere var vinduene. Der klassisismen gjerne hadde smårutete vinduer, fikk man nå store glassfelt oppdelt i grid. Disse var gjerne trukket helt ut til hushjørnene og helt opp til takmønet. Enkle rekkverk med konstruktive kryss var også gjentagende. Det var den post-moderne leken med tradisjonelle elementer i ny drakt som gjaldt. Også fargene ble hentet frem igjen. Frem til modernismen var det vanlig med 2-4 ulike farger i fasaden. Nå ble det igjen vanlig med mer fargespill. Malingen var gjerne akrylbasert, da dette skulle være mer holdbart og værbestandig, og ekstra fargesterk. Nye spreke kombinasjoner inntok husveggene.

Kjennetegn for «postmodernisme» som typologi:

• Klassiske former. Eldre stiler plukkes opp igjen.
• Slankere omramninger og minimal ornamentering, tross et klassisk uttrykk.
• Saltak med takopplett i form av kobbhus eller arker.
• Overbygget inngangsparti.
• Store vindusfelt, oppdelt i rektangulært eller kvadratisk grid.
• Sterke farger, gjerne med tradisjonell inspirasjon, eller hvitt.

Ny-modernisme ca. 2000- i dag

Variasjoner av det klassiske og post-moderne var å se helt ut på 2000-tallet. Ferdighusene plukket også frem igjen rene tradisjonelle modeller, som etterlikner tidligere klassisistiske bygg. Samtidig, utover 2000-tallet, ble det etter hvert bygget nye hyper-moderne boliger. Stilmessig bygget disse videre på modernismen og funksjonalismen. De var moderne, men mer moderne enn tidlig modernisme. Kanskje kan man kalle det ny-modernisme? Her fikk teknologiens fremskritt virkelig prege arkitekturen. Utkragninger og store glassflater var gjentagende. Ser man til ferdighusprodusentene i dag, er det denne stilen som fortsatt dominerer utvalget. Glass er en stor del av bygningskroppen. Ellers er det ubehandlet trepanel, malt murpuss og pulverlakkert metall som dominerer. Svarte detaljer blir veldig vanlig, og fargepaletten er som regel i svart, hvitt, brunt og grått.

Kjennetegn for «ny-modernisme» som typologi:

• Store glassflater fra gulv til tak. Slank innramming og lite ornamentering.
• Skarpe kanter og overganger.
• Flate tak eller pulttak, ofte uten pipe.
• Utkragninger og glassrekkverk.
• Ubehandlet treverk. Svart, hvit og grå palett.

I det store og det hele, har vi stadig vekslet mellom å se bakover og fremover når det gjelder stil og farge på husene våre. Vi veksler også mellom å se utover til utlandet, og innover til vår egen byggeskikk. Fargene vi omgir oss med har også variert. Noen ganger mot det enkle og fargeløse, andre ganger mot det sterke og fargerike. Fargetrendene har ikke alltid fulgt stiltrendene, men variert på tvers av stil. Historisk har også husene ofte blitt oppdatert eller endret ved hjelp av farge, heller enn endring i form. Det kan nemlig gjøre en utrolig stor forskjell å bare endre paletten.

Mer om ferdighusenes historie, helt tilbake til 1800-tallet, kan du lese om i boken «Klar-ferdig-Hus!», samt i Block Watne sin jubileumsbok «Husboken».

Kilder

Sørby, H. (1992). Klar—Ferdig—Hus (s. 192 s. ill.). Ad Notam Gyldendal. https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007112904131

Kronborg, A.-K., & Brodey, I. (Red.). (2024). Husboken (s. 255 sider illustrasjoner i farger 26 cm). Press. https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2024031548098

Erlandsen, H. C. (2006). Byggeleder (K. O. Storvik, Red.; s. 150 s. ill.). Kagge. https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2014012338004

Typehus og ferdighus (s. 173 s.). (1971). Forlaget Bonytt. https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2012010308040

Linaae, R. (Red.). (1971). Norske typehus (s. 264 s. ill.). IPA forl. https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2012032838156

Forseth, T., & Giljane, T. (Red.). (1985). Norske småhus-arkitekter (s. 162 s. ill. 29 cm). Bonytt A.S. https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2013021538090

Støre, G. (2024). Fra ferdighus til funkis – og jakten på den neste drømmeboligen alle vil ha. Sunnmærsposten. https://www.smp.no/nyheter/i/o3AyMK/fra-ferdighus-til-funkis-og-jakten-paa-den-neste-droemmeboligen-alle-vil-ha

Jørgensen, K. (1996). Debatten om boligkvalitet og arbeidet med typetegninger (J.-D. Martens, Red.; s. 58 s. ill.). Husbanken. https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2011011208099

Nye bonytt. (1969). Bonytt A/S. https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digitidsskrift_2020021481007_001

Bonytt. (1991). Story House Egmont. https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digitidsskrift_2022071280028_003

Giljane, T., & Forseth, T. (Red.). (1988). Bedre og billigere norske småhus (s. 111 s. ill. 29 cm). Bonytt. https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2014100807523

Martens, Johan-Ditlef: Sosial boligbygging i Norge i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 8. januar 2026 fra https://snl.no/Sosial_boligbygging_i_Norge