Den sosiale boligbyggingen: Husmorland på Keyserløkka

Bad og toalett

− Den største forskjellen var at vi hadde eget bad og toalett, forteller Berit Winger, fire år gammel da hun og foreldrene flyttet inn i sin nye leilighet på Keyserløkka tidlig på femtitallet.   − Der vi bodde før delte vi bad med mange andre familier. Nå hadde vi varmtvannstank på både kjøkken og bad.  Jeg husker at mor spurte hva vi skulle bruke all denne plassen til. Men det tok ikke lang tid før alt sammen var fylt opp, forteller hun.

Etter krigen kom Gerhardsen til makten og med det ble en ambisiøs boligbygging satt i gang. Tankegodset bak kom for en stor del fra arbeiderbevegelsen.  Boligpolitikken skulle være en integrert del av kampen mot fattigdom, den skulle være velferdsstatens middel for økonomisk utjevning. Det var en politisk målsetning at så mange som mulig skulle eie egen bolig. Med dette skiller norsk boligpolitikk seg fra mange andre europeiske land.

Sosialt forsvarlige boliger

Den sosiale boligbyggingen førte til et voldsomt løft i boligstandarden. Vanlige arbeidsfolk fikk ”sosialt forsvarlige” boliger til en pris de kunne betale. Det var en svært ambisiøs politikk. For å få dette til måtte staten skyte inn mange penger. Den måtte alliere seg med kommuner og boligbyggelag, de senere borettslagene. Finansiering ble ordnet med opprettelsen av Husbanken i 1946. Rentene var lave og avbetalingstida lang! Leilighetsprisene i boligkooperativene var regulert av staten og det samme var husleiene. Og ofte var det kommunene som sto for oppkjøp av de tomtene borettslagene fikk bygge på.

Allerede tidlig på 1900-tallet hadde de moderne byplanleggingsprinsippene og humanistiske hagebyteoriene hatt innflytelse. Disse delte byen inn i funksjonelle soner der hagebyer med boliger skulle etableres adskilt fra industri og arbeidsplasser for å skape gode levevilkår. Byer skulle bygges på landet! Det var et vanlig syn blant byplanleggerne at standarden i de gamle arbeiderboligstrøkene i byene var så dårlig at de gamle husene burde totalsaneres. 

Keyserløkka

Et godt eksempel på sosial boligbygging finner vi på Keyserløkka, en sentrumsnær minidrabantby ved Hasle i Oslo. De tre borettslagene, som ble oppført av entreprenørselskapet Moderne Bygg AS for OBOS i perioden 1948-54, var tegnet og planlagt av arkitektfirmaet Rinnan, Tveten og Colbjørnsen. Arkitekt Rinnan var også ansvarlig for byggingen av Oslos første virkelige drabantby Lambertseter og han tegnet Holmenkollen, Bislett stadion og Frognerbadet.  Blokkene i Keyserløkka Nord var klare for innflytting i 1950.

På Keyserløkka ble prinsippet om den åpne blokkbebyggelse gjeldende.  Det skulle være nok luft og lys og blokkene skulle ligge fritt i forhold til hverandre og ha færre etasjer. I grøntområdene skulle voksne ha enkel adgang til friluftsliv og barna skulle kunne leke fritt.

− Da jeg var liten var ikke gresset i Hasleparken slått, forteller Berit Winger. Det var så høyt at vi kunne tråkke tre rom og kjøkken og leke mor, far og barn. Og på vinteren sprøyta vaktmesteren sånn at vi kunne gå på skøyter, fortsetter hun. 

Blokkene var lavere enn de gamle bygårdene og bestod av mellom to og fire etasjer. Hver leilighet hadde små, påhengte balkonger, også kalt OBOS-vorter. Der det før krigen hovedsakelig hadde blitt bygget toromsleiligheter, ble det på Keyserløkka bygget mest tre- og fireroms for slik å legge til rette for et bedre familieliv.

Rom for å leve

Områdets planløsning skulle sørge for butikker og serviceinstitusjoner i nærområdet. På Keyserløkka ble det bygget eget bygg for forretningslokale og kontorlokaler og i dag ligger Bunnpris fortsatt her. Keyserløkka var også spesielt fordi det allerede i 1950 var egen barnehage sentralt plassert på området. På Keyserløkka skulle det være rom for å leve, ikke bare bo!

”Høyt og fritt med prektig utsikt over byen og fjorden ligger Keyserløkka. Prosjektet hører til et av OBOS’ flotteste. Sentralt, men likevel utenfor storbyens ståk og larm”. Arbeiderbladet om Keyserløkka. 1935.

Og mange unge par lot seg lokke av den moderne livsstilen. I de første årene flyttet mange småbarnsfamilier inn på Keyserløkka.  – I leilighetene i blokka vår var det mange barnefamilier, forteller Berit Winger. Vi var syv barn bare i min oppgang.

Husmorland

”Husmorland” ble Keyserløkka kalt på 50-tallet, og i alle de tre borettslagene ble det dannet husmorlag og dameforeninger. Kravet om en god hygiene og større plass for familien sto sentralt i byggingen av de nye leilighetene. Planløsningen med flere rom skulle skape en bedre arbeidsplass for husmoren, gi barna et godt sted å gjøre lekser og gi mor og far anledning til å ha et privatliv på soverommet. Tidligere hadde barnefamilier gjerne vært stuet inn på ett rom. 

Innredning av kjøkkenet sto sentralt. Blokkene hadde rikelig med boder i både kjeller og på loft. Kjelleren hadde digre vaskekjellere og på loftet var det store tørkeloft. Slik kunne husmoren på en mer effektiv måte holde hjemmet rent.  

Vern av drabantbyene

En stor del av Oslos befolkning bor fortsatt i boliger oppført i etterkrigstiden. Lambertseter ble Oslos første drabantby i 1950. Andre store prosjekter fra samme tid var Manglerud, Kalbakken, Valle Hovin og Oppsal, men mange drabantbyer har forandret seg mye siden da.

− De fleste drabantbyene er ødelagt, sier Tove Solbakken ved Byantikvaren i Oslo.  

− De har mistet sitt opprinnelige uttrykk, de har fått store glassverandaer og endrede fasader. Fasadeelementene pleier å forsvinne, sammen med dører og vinduer. I forbindelse med etterisolering flyttes vegger uten at vinduer følger med. Balkongene pleier også å utvides, gjerne i et nytt materiale og ofte med tak. Vi har nok ikke vært flinke nok til å stanse dette. Vi så ikke verdien av 50-tallet tidlig nok, konstaterer hun.

I de siste årene har Byantikvaren begynt å fatte interesse for bevaring av eksempler på den sosiale boligbyggingen. Keyserløkka er ikke en ”ekte” drabantby; den er mindre i størrelse og den er også mer sentrumsnær.  På tross av dette er den viktig å beholde fordi den har mange av de samme karakteristiske trekkene og er forholdsvis godt bevart.  Keyserløkka havnet dermed på Gul liste, som er byantikvarens laveste trinn for bevaring.

Da borettslaget ønsket å utbedre fasader, tak og balkonger på 90-tallet kom det til en langvarig strid med Byantikvaren. Saken endte med at beboerne fikk medhold, og balkongene ble utvidet på samme tid som fasadeutbedringer ble foretatt. De nye balkongene er mye større enn de gamle OBOS-vortene og har endret blokkenes utseende.

− Det var en kamp veldig lenge, sier antikvar Solbakken. Vi ønsket å få borettslaget til å la de gamle fasadene stå, men det var motstand fra beboerne. Keyserløkka sto en stund på Gul liste, men vi var nødt til å ta området av listen på grunn av de fasadeendringene som ble gjort. 

− Likevel er vi fortsatt interessert i å se på andre former for bevaring av Keyserløkka, som strukturbevaring. Til tross for de nye, store balkongene er Keyserløkka et av de områdene som er best bevart.  Det er en helhet i området, med både barnehage og butikk. Denne strukturen er også viktig å bevare, påpeker Solbakken.

Så da ligger Keyserløkka der, badet i sol på en knaus over den sterkt trafikkerte Carl Berners plass. Utsikten som var så prektig i 1953 er der fortsatt, men har gradvis skjult seg bak stadig høyere trær. OBOS-vorter har blitt til OBOS-kreftsvulster, men har gitt beboerne enda større boltringsplass. Den landlige beliggenheten og Hasleparken har vært truet av fortetting og utbygging, men har kjempet i mot og den planlagte utbyggingen ble skrinlagt i 2003. Store grøntområder preger fortsatt den åpne blokkbebyggelse ved Hasle.

Kilder:

Gerd Hagen, ”Keyserløkka – et sted å bo, et sted å leve”

Jardar Søvoll, ”Den boligsosiale vendingen. Norsk boligpolitikk fra midten av 1990-tallet i historisk perspektiv”

Arne Holm, ”Boligsamvirkets rolle i boligpolitikken”,  NIBR-rapport 2008:23

OBOS’ nettsider

Riksantikvarens nettsider

Store norske leksikon

Oslo byleksikon

Peter Butenschøn, ”Byen – en bruksanvisning”

Telefonintervju med Keyserløkkabeboer Berit Winger.

Samtaler med Keyserløkkabeboere.