Jugendbyen Ålesund

Bybrannen i 1904: Brannen ble signalisert klokka 02.15 natt til lørdag 23. januar. Den startet i fabrikklokalene til Aalesund Preserving Co. heilt vest i byen, akkurat der tettbebyggelsen begynte. Det var storm fra sørvest med orkan i kasta denne vinternatta, så utgangspunktet kunne ikke vært verre.

Den daværende byingeniør Johannes Solem skrev seinere at ”Brandkorpsets kamp mot flammene hin nat kan sammenlignes med Herakles kamp mot dragen, da der vokste to nye hoder ut for hver et Herakles hugget av” (1) .

På femten timer var den ekspansive kystbyen Ålesund, med sin tradisjonelle trebebyggelse, lagt i aske. Over 800 hus brant ned. Når det gjelder omfang og antall mennesker involvert, var det den største brannen i norsk historie i fredstid. Merkelig nok mistet bare ett menneske livet, men over 10.000 av de om lag 12.000 menneskene som bodde i byen, ble hjemløse.

Nødhjelp

Brannen i Ålesund ble avisstoff over heile Europa og hjelp strømmet inn. Den første som kom til unnsetning, var amtmann og forfatter Aleksander Kielland. Han organiserte en hjelpesending fra Molde samme dag som brannen raste. Den tyske Keiser Wilhelm II sendte ikke mindre enn fire hjelpeskip til Ålesund. Det første var framme i Ålesund allerede 26. januar. Den tyske hjelpa var rask, sjenerøs og effektiv. Som takk ble en av byens hovedgater oppkalt etter Keiser Wilhelm II. Den tyske keiserens storstilte og mye omtalte hjelp har i ettertid på mange måter overskygget at en lang rekke andre bidro med hjelp til den nedbrente byens befolkning. I Paris ble det organisert egne veldedighetsforestillinger der berømte artister som Luïe Fuller og Sarah Bernhard deltok (2).

Det kom bidrag fra organisasjoner og enkeltpersoner, som kommunestyret i Budapest, tyske byer og tyske kjøpmenn, fra Frelsesarmeen og fra det felles svensk/norske kongeparet, og det kom hjelpeskip både fra Sverige og Danmark. Men først og fremst var engasjementet i Norge stort. Foruten at byer som Bergen og Trondheim og en lang rekke andre lokalsamfunn særlig på Sunnmøre tok i mot evakuerte fra Ålesund, ble det ofret i kirkene. Kommunestyrer over heile landet ga penger og organisasjoner samlet inn klær og mat. Folkeskolebarn i Lillehammer samlet inn 60 kroner til folkeskolebarn i Ålesund, jernbanen fraktet alle hjelpesendinger til Ålesund gratis osv.(3) Nødhjelpa gjorde det mulig å realisere et kommunalt sjukehus i Ålesund og bygge et aldershjem utenfor byen. Penger innsamlet i Bergen bidro til å reise et barnehjem (4).

Gunstig tidspunkt

Gjenoppbygginga ellers måtte imidlertid ålesunderne sørge for på egen hand. Den norske staten bidro kun med halve lønna til ingeniør Fredrik Næser og til bygningssjef Henrik Nissen. Resten av lønna måtte kommunen sjøl betale. De første månedene etter brannen gikk med til nyregulering av byen. Ca 800 tomter ble berørt av reguleringa.

I tillegg fikk innbyggerne i Ålesund en ny utfordring. Etter brannen i Ålesund vedtok Stortinget en ny lov, ”Murtvangloven”, som påla norske byer å bygge i mur i byens sentrum. Dette var nytt og uvant byggemateriale (før bybrannen hadde det bare vært ett murhus i byen) og det hersket usikkerhet om hvordan en skulle bygge murhus i det fuktige klimaet i Ålesund. Murtvangen fordyret også husbygginga betydelig fordi murhus var dyrere enn trehus. Forsikringssummene dekte om lag sytti prosent av kostnadene til gjenoppbygging av den nye byen. For å klare utgiftene, opprettet innbyggerne en kredittforening. Nesten alle huseierne i byen deltok i denne foreninga der deltakerne skaffet seg lån på grunnlag av felles ansvar (5).

Grunnkapitalen ble skaffet gjennom et lån i Centralbanken for Norge. Ålesunderne ble dessuten hjulpet av lavkonjunkturen etter det store boligkrakket i hovedstaden i 1899 (Kristianiakrakket)6 . Et krakk som også virket inn på boligbygginga ellers i landet. Bare i Bergen var 700 organiserte arbeidere arbeidsløse i 1901.(7) Mange bygningsarbeidere, handverkere og arkitekter kom derfor til Ålesund på jakt etter oppdrag. På den måten fikk byggherrene svært dyktige fagfolk for en langt lavere pris enn de ellers hadde fått.

”En stor mængde dyktige bygningsfolk strømmede til byen så at der blev en skarp konkurranse om arbeidet. Havde ålesunderne skullet bygge en by i gode tider for bygningsfolk vilde bygningene kanske været blevet 25 % dyrere og de dygtigste kræfter vilde ikke have søgt dertil”, skrev arkitekt Heinrich Jürgensen (8).

Den nye byen

På grunn av den rikelige tilgangen på arbeidskraft foregikk også gjenoppbygginga med en imponerende hastighet. Ved utgangen av året 1907 stod den nye byen ferdig bygd. På de knappe fire åra gjenoppbygginga tok, ble det byggemeldt til sammen 675 bygninger, henholdsvis 391 murhus og 284 trehus (9). Fordi murhusene var større en de tidligere trehusene, ble antallet hus noe mindre etter brannen.

Den nye byen framstod som landets mest moderne. Den hadde nye vann- og kloakkrør, rør for gass og kabler for bytelefon. Ålesund hadde etter gjenoppbygginga 446 vannklosett, nesten like mange som alle andre norske byer til sammen (10). Mange mennesker hadde fått innlagt elektrisitet, andre hadde valgt gass.

”Omtrent alle som har levet i den gamle by savner det præg av koselighet og hygge som den gjennomgående var preget av”, som Kristian Bugge skriver i sin ålesundshistorie. Men, legger han til: ”Allikevel ønsker visst ingen de gamle træhuse tilbake. Det nye Aalesund med sine rettere gater og solide murhuse er mer i pakt med tiden og står der som en kraftig utpost vendt ut mot det urolige hav som gir byen dens næring”(11) .

Mange og unge arkitekter

Den nye byen var et veldig økonomisk løft for den enkelte byggherre og for Ålesund kommune, men den var også et stort eksperiment for landets arkitektstand. Aldri før – og heller ikke siden – har det vært så mange norske arkitekter i aksjon på et så stort prosjekt. Arkitekt Heinrich Jürgensen berømmet i en artikkel i Teknisk Ugeblad ålesunderne for den måten de hadde akseptert og samarbeidet med arkitektene (12) . Ca femti byggmestere og arkitekter har signert tegninger i murstrøket i Ålesund. Om lag 30 av dem var det vi med litt velvilje kan kalle utdannede arkitekter (13).

Det må likevel ha vært langt flere arkitekter i byen enn det signaturene på tegningene vitner om. Det var vanlig at arkitekten som eide kontoret, signerte tegningene også når det var assistenter som hadde gjort jobben. Mange arkitekter tegnet svært mange hus i Ålesund og det er mer enn trolig at assistenter fulgte med. En Christian Skagen har for eksempel signert ei tegning for Korsegata 9 der han skrev under med ”for Chr. Fürst” (14).

Et annet eksempel er Jakob P. Holmgren, seinere professor ved NTH, som arbeidet på kontoret til Martin Brække i gjenoppbyggingstida (15). Den seinere professor i arkitektur, Sverre Pedersen, født i 1882, samme år som Holmgren, var innom Ålesund som student og beskrev siden det dynamiske miljøet i byen:

”Byen var som et brennpunkt hvor alle retninger og oppfatninger både sørfra, nordfra og vestfra støtte sammen.”(16)

Miljøet var også ungt. Når en bare regner de arkitektene vi kjenner til og som har signert hus i byen (17), kommer en til en gjennomsnittsalder på 33 år. Den yngste av disse var Olaf Larsen, 21 år gammel, den eldste, Karl Norum, var 52.

Spørsmål om estetikk

Det som ser ut til å ha skapt mest debatt og engasjement i samtida, var de praktiske spørsmålene omkring bygging av murhusa. Hvordan skulle den forgå? Hvilke muringsmåter skulle brukes? Hvordan gjøre husene bestandige i byens våte og vindfulle klima? Deler av denne debatten kan vi følge i Teknisk Ugeblad fra disse åra.

Som Helga Stave Tvinnereim har vist i sin magistergradsavhandling fra 1980, ”Arkitektur i Ålesund 1904 – 1907”, ble det fra byens myndigheters side ikke lagt så sterk vekt på de mer estetiske sidene ved gjenoppbygginga (18). Ni av arkitektene etterlyste faktisk dette aspektet i et brev i mars 1905 der de bad om at det også måtte settes estetiske krav til de byggeplanene som ble lagt fram til godkjennelse (19). Det ser imidlertid ikke ut til at de ble bønnhørt. Dersom de byggetekniske kravene var fulgt, som maksimal høgde, material, antall rømningsveier etc., forble spørsmålet om estetikk en sak mellom byggherre og arkitekt.

”Sky all flitter og stads”

At ikke de kommunale myndighetene la seg opp i bygningenes utseende, betydde likevel ikke at det ikke var diskusjoner om hvordan byen skulle se ut. Bygningssjef Henrik Nissen holdt et offentlig foredrag i Arbeiderforeningen høsten 1904 (20):

”Hvilke hensyn bør gjøre seg gjeldende ved en bys grundlæggelse eller gjenopførelse?” Det viktigste, hevdet han, var: ”Soliditet og ildsikkerhet, mest mulig luft og lys i gater og bygninger, renslighet og properhet, sunnhet og trivelighet.”

Det er ikke overraskende at nesten alle krava har med god helse å gjøre. I de siste tiåra av 1800- tallet hadde medisinvitenskapen gjort sjumilssteg når det gjaldt forståelse av hvordan sjukdom oppstår. Luft, lys og reinslighet var viktig for å ta livet av bakterier og hindre epidemier. Når det gjaldt estetikk ønsket Nissen seg ”nøkternhed i den ydre behandling”.

”Sky som Pesten al udenpaa klistret Stads og Flitter”, var hans oppfordring til byggherrer og arkitekter.

Dette er viktige stikkord. Det som ser ut til å ha preget debatten i samtiden var et ønske om en enkel og rein arkitektur som skulle tale gjennom linjer og proporsjoner. Det ser også ut til at samtida meinte at en hadde lykkes med det i det nye Ålesund: ”Her findes omtrent intet forsøg paa imitation af den ene eller anden historiske stilart”, konkluderte redaktør i Aftenposten for eksempel (21).

Norske arkitekter

Arkitekten Alfred Risberg kom fra Sverige som 22-åring. Eduard Carlén var også født i Sverige og Heinrich Jürgensen i Schleswig-Holstein. Foruten disse var arkitektene, så langt kildene kan fortelle, født og oppvokst og virket i Norge.

Mange av arkitektene var imidlertid utdanna i utlandet. Det var tekniske skoler i Norge, men en måtte reise utenlands for å få videre arkitektutdannelse (22).

I Europa hadde det siden slutten på 1800-talet skjedd mye i synet på kunst, arkitektur og byplanlegging. De norske arkitektene var trolig godt informert om dette. De leste utenlandske tidskrift, dro på studiereiser og diskuterte med kollegaer. Dette går fram både av det de skrev, av de enkelte arkitektenes biografi, av emner de tok opp i egne organisasjoner samt i norske publikasjoner som Norsk Teknisk Ugeblad. Nasjonsbygging En felles bagasje hadde arkitektene. De hadde bakgrunn i et land med voksende nasjonal sjøltillit.

Heilt siden 1814 hadde det foregått en kontinuerlig utbygging av landet Norge – praktisk og mentalt. Like viktig som nasjonale institusjoner, lovverk og kommunikasjoner var den mentale nasjonsbygginga. Et folk av bønder og fiskere og en voksende industriarbeiderklasse med en tynn overklasse av borgerskap og embetsmenn fra ulike landsdeler skulle sveises sammen til ett folk. Innsamling av eventyr, Ivar Aasens språkarbeid, 17de mai som hele nasjonens festdag, feiringa av Nansens polekspedisjoner, historieforsking, museumsutbygging og kunst. Alt dette bidro til å skape et nasjonalt fellesskap.

Et av de viktige nasjonale prosjekta på 1800-tallet var å redde stavkirkene fra ødeleggelse. Gjennom hele 1800-tallet ble verk om denne enestående arkitektoniske arven publisert. Arbeid med vår gamle steinarkitektur pågikk også, som for eksempel i Nidarosdomen i Trondheim og Håkonshallen i Bergen. I tillegg gjorde flere store funn av skipsgraver fra vikingtid sterkt inntrykk også blant kunstnere og arkitekter.

Rundt århundreskiftet kom arkitekt Johan Meyer med flere samlinger med detaljerte tegninger fra ”Norsk træskjærerkunst” (23). Hans ønske var ”at denne samling tegninger af vor træskjærerkunsts beste frembringelser måtte stå som en beskjeden og dog nyttig varde blant mange andre på vidden over mod norsk arkitektur og norsk prydkunst” (24).

Utsagnet er typisk for tidsånden rundt århundreskiftet i Norge. En søkte etter røttene, etter et eget nasjonalt uttrykk. Dette kravet gjorde seg også gjeldende i arkitekturen. ”Det er det nationale gjenreisningsarbeide, som skal drives frem – et arbeide så stort, at det fordrer arkitektstandens – ikke blot de enkelte arkitekters – energiske bestrebelser om det skal lykkes”, uttalte den 27 år gamle arkitekten Sinding-Larsen i 189625 . Denne tidsånden var ikke mindre sterk i åra omkring unionsoppløsningen i 1905 og Ålesunds gjenoppbygging.

Nasjonalt engasjerte arkitekter

En slik mental bagasje bar nordmenn med seg i større eller mindre grad. Det er lett å tenke seg at de nasjonale følelsene var ekstra sterke og levende også mellom arkitekter og kanskje også byggherrer i Ålesund i nettopp disse åra omkring Norges sjølstendighet. Vi mangler kilder for å si noe bestemt om i hvilken grad den enkelte arkitekt i Ålesund var prega av nasjonale mål i arkitekturen. Gjennom en kort undersøkelse kan det imidlertid dokumenteres at i alle fall 12 av de 30 arkitektene var svært opptatt av slike spørsmål (26). Til sammen stod de 12 bak vel 140 av husa i murbeltet (27).

Mange av dem som var sterkest engasjert i en ny nasjonal arkitektur og ofte også i praktisk vernearbeid, som Heinrich Jürgensen, Jens Zetlitz Monrad Kielland, Einar Halleland, Sigurd Lunde, Karl Norum og Hagbarth Schytte-Berg, var mellom de mest markante og produktive arkitektene etter bybrannen.

Jens Z. M. Kielland hadde for eksempel arbeid med restaurering av både Urnes stavkirke og Håkonshallen. På Sunnmøre holdt han foredrag om gamle bondestuer i Haram og engasjerte seg i bevaringa av Stordal gamle kirke.

Heinrich Jürgensen hadde samarbeidet med Sinding-Larsen om Vålerengen kirke. Han var rådgiver for Anders Sandvik og var sterkt engasjert i å flytte og sette opp hus på Maihaugen. Han målte opp og kjempet for bevaring av gamle hus mange steder i Norge.

Einar Halleland kom til Ålesund rett fra restaurering av Utstein klosterkirke i Rogaland. Kanskje var det det arbeidet som inspirerte da han tegnet Avholdshjemmet i Ålesund?

Karl Norum hadde i mange år før han kom til Ålesund arbeidet for en ny arkitektur i tre med røtter i norske tradisjoner. Flere av kirkene han hadde tegnet var inspirert av stavkirkene. Hagbart Schytte-Berg hadde akkurat fullført Fagerborg kirke i Oslo før han kom til Ålesund. Denne bygninga ble nettopp framheva som et steg mot en mer nasjonal byggestil.

Flere av arkitektene engasjerte seg også i lokalavisene med synspunkter på hva som var god arkitektur og hvordan byen burde se ut. ”Vi trenger en stil der er på høide med vår teknikk, og som med tidens store fordringer for øie kan staa i samklang med vore sæder og skikke, vor smag og vor higen”, skrev for eksempel Sigurd Lunde(28).

”Det gamle fjeld”

Finner en igjen denne viljen til å skape en norsk arkitektur i bygningene i Ålesund? Et uttrykk for nasjonsbyggingsbestrebelsene er den utstrakte bruken av naturstein i fasadene. En illustrasjon på dette ser vi i et møte i Norges Ingeniør og Arkitektforening den 24de januar 1896. Her holdt arkitekt A. Schirmer, lærer på Den Kongelige Norske Tegneskole et foredrag ”om hoggen stens anvendelse i vor husbygningskunst.” (29)

På møtet ble det framhevet at vår egen stein var en uutnyttet ressurs i landet, at slik bruk var praktisk og vakker og at en utviklet industri på dette feltet kunne være med å bygge landet. ”Norges bedste / vern og fæste / er dets gamle fjeld”, siterer artikkelforfatteren med tidas sans for nasjonal patos.

Formannen i foreninga, arkitekt Henrik Nissen, mente at all nasjonal arkitektur sjølsagt måtte bygges med materiale fra eget land. Da Nissen kom til Ålesund ni år etter, hadde han flere prosjekt bak seg der han hadde brukt norsk naturstein. Sjøl om Nissen ikke tegnet hus i Ålesund, må en regne med at han kunne påvirke både arkitekter, byggherrer og myndigheter i dette spørsmålet. Spørsmålet om å benytte den fine natursteinen i fylket ble diskutert. En egen ”rå- koppkomite” ble etablert i hovedstaden for å utrede hvordan en skulle mure med naturstein (30).

Flere brudd med lokal stein ble sett i gang i gjenoppbyggingstida rundt om i Møre og Romsdal. Bortsett fra den blomstrende eksporten fra Eide på Nord-møre, er det ingen av bruddene som har overlevd til i dag. Det nasjonale aspektet ved å bruke norsk stein var altså viktig i samtida, men inspirasjonen til dette var ikke nasjonal og norsk. Mye av inspirasjonen kom fra Skottland, Finland og Sverige. Men også i Tyskland og USA brukte de lignende begrunnelser for å bruke hjemlandets stein i bygningene. Ideologien var altså del av en internasjonal åndsstrømning (31).

Murerkyndige arkitekter

De fleste arkitektene hadde praktisk erfaring fra byggeplasser i forbindelse med utdanninga. Minst sju av arkitektene i Ålesund hadde spesielt stor kompetanse i murerfaget, noen med fagbrev. Brødrene Christian Fürst og Hans Backer Fürst tegnet for eksempel 13 hus i Ålesund. Noen av dem, som Latinskolen, Posthuset (revet), to bankbygninger og Rønnebergfamiliens villa (revet) kan regnes mellom de mest markante bygningene i byen.

Fem av husa var dekt med råkopp, andre, som Latinskolen, var også preget av norsk stein. Christian Fürst var en velrenommert arkitekt da han kom til Ålesund og en forkjemper for bruk av norsk naturstein. Broren Hans, som var 17 år yngre, var også sterkt opptatt av stein som byggemateriale og studerte anvendelsen av naturstein i flere land. Han tok også svenneprøve som murer. Bygningene de tegnet i Ålesund varierer mye både i valg av steintyper og i uttrykk, og viser hvor godt de mestret materialet. Også andre arkitekter som Hagbart Schytte-Berg (Svaneapoteket), Michalsen og Dahl (Kirkegata 19 og Lorchenesgata 3), Jürgensen og Rivertz (Norges Bank) og Karl Norum (Rønnebergbua) tegnet viktige bygninger med fasader i råkopp. I tillegg er det naturstein i ulik grad i svært mange andre hus i Ålesund.

Det var naturligvis også andre grunner enn nasjonal ideologi som gjorde at byggherrene ønsket seg norsk stein i fasadene:

”…ettersom gårdene ble ferdige og stillasene falt ble folk begeistret for disse livlige veggene som stod der og var ferdige en gang for alle og ikke trengte vedlikehold. Folk som skulle bygge forlangte disse vakre veggene i sine hus”, mintes arkitekt Hans B. Fürst i ettertid (32).

Jugendstil?

Så langt kildene kan fortelle, ble betegnelsen jugendstil / art nouveau aldri brukt på arkitekturen i Ålesund under gjenoppbygginga. Det er ikke noe uvanlig i det. En stilart får ofte navn i ettertid, i et forsøk på å ringe inn samtidige fenomener og ”få orden på” historien. Nå var imidlertid begrepet jugendstil / art nouveau og en lang rekke andre betegnelser på fenomenet i bruk i samtida – også i Ålesund (33).

Det er også indikasjoner på at bladet ”Jugend” kan ha vært godt kjent mellom arkitektene.(34) Men det finnes likevel ikke en eneste kilde som forteller at begrepet jugendstil ble benyttet om den byen som reiste seg fra asken.(35) Det er dermed ikke sagt at den ikke er jugendstil.

Et eksempel

Hagbarth Schytte-Berg var, med sine 44 år, en av de mest erfarne arkitektene som kom til Ålesund etter bybrannen. Han tegnet til sammen 19 hus i byen. Sett i ettertid, er det hans samlede produksjon som kan sies å ha det sterkeste jugendstil- / art nouveau-preget.

Arkitekt Odd Brochmann kalte for eksempel i sitt verk ”Bygget i Norge” ”Enkefru Devolds villa” for ”periodens mest karakteristiske villa” (36).

Schytte-Berg sjøl hadde et annet syn på det.

I et brev skrevet i Ålesund i 1907 (37) skrev han at han nettopp i Ålesund hadde frigjort seg fra den tyske innflytelsen og arbeidet mer i en ”personlig og nasjonal retning”. Han mente at bygningene hans i Ålesund hørte til hans beste arbeider. Det er bare en tilsynelatende motsetning i Odd Brochmanns syn på den ene sida og Schytte-Bergs egen forståelse av at han hadde kommet fram til et personlig uttrykk, på den andre.

Det er riktig at Enkefru Devolds villa, i ornamentikken og med sine uortodokse vindusformer, flate buer, blyglassvinduer og asymmetriske rytmer, er en svært karakteristisk jugendstilvilla, lett gjenkjennelig fra jugendstil- / art nouveaubygninger ellers i verden.

Men det er også tydelig i Schytte-Bergs arbeider, kanskje særlig i Svaneapoteket og i Kongensgate 21, at han har tatt inspirasjon fra stavkirkeornamentikk og vikingkunst. Men, i likhet med interessen for å bruke norsk stein i arkitekturen, var også dette med å hente inspirasjon fra nasjonal arv, en del av den internasjonale strømningen som vi i dag kaller jugendstil / art nouveau (38).

I ettertid er det åpenbart hvordan Schytte-Bergs personlige og nasjonale formspråk også traff ”tidsånden” heilt presist.

Jugendstilbyen

I dag kan vi se at Ålesund speiler sin tid i utpreget grad. Den byen som reiste seg etter brannen, ble en blanding av ulike samtidige strømninger. Nasjonale følelser ble uttrykt i materialbruk og deler av ornamentikken. Dette var samtidig ikke noe særegent norsk fenomen, men en åndsstrømning som eksisterte parallelt i en rekke land og faktisk var et viktig element i jugendstil / art nouveau.

De fleste arkitektene var utdannet i den historistiske tradisjonen. Mange av husa i Ålesund uttrykker mer historisme enn jugendstil, de fleste er en blanding av disse stilretningene. Det tidligere Norges Bank er for eksempel en klart historistisk bygning (39). To monumentale bygg som Avholdshjemmet og Arbeiderforeningen er fascinerende blandinger av disse stilene.

I tillegg finner vi innslag fra internasjonal jugendstil / art nouveau på svært mange andre hus. UNESCO-komiteen (40) som besøkte Ålesund på slutten av 1980-tallet, hadde ikke noen vansker med å karakterisere husa i Ålesund som jugendstil- / art nouveau-arkitektur i henhold til den såkalte Torino-erklæringen (41). Her defineres kriterier for hva som kan betegnes som jugendstil / art novueau hvor elementer som bruk av asymmetri, utradisjonelle vindusformer, bruk av glassmaleri, dekorativ ornamentikk med naturformer, masker og bruk av middelalderske motiv trekkes fram.

Glemsel og gjenoppdagelse

Murbyen Ålesund hadde mistet trebyens ”koselighet”, men den var en moderne by med moderne lettelser for innbyggerne. Etter hvert slet imidlertid både tidens tann og tidens tanker på Ålesund – det er ikke noe så jammerlig umoderne som noe som nettopp er gått av moten. Tida gikk, regn og vind tæret på husa og de ble mindre og mindre tidsmessige innvendig.

Funksjonalistene så ned på alt krimskramset de mente å se i historisme og jugendstil. Ålesund fikk dårlig ord på seg.

”Det må ha vært noen en gang i tiden, som syntes Ålesund var en vakker by,” skrev forfatteren Zinken Hopp i 1954, ”ellers hadde de vel ikke bygd den slik. Men det må ha vært noen besynderlige mennesker. Nå er de fleste mennesker enige om at Ålesund er den styggeste byen som tenkes kan, hva hus angår” (42).

Byplansjefen i Oslo, Erik Rolfsen, regnet, som den typiske modernist han var, Ålesund blant de byene i Norge som var uhensiktsmessige og stygge og med fordel kunne saneres (43).

Men der var også andre stemmer. Konservator Per Fett, tilreisende fra Bergen, advarte i 1958 om at Ålesund var i ferd med å miste sitt særpreg.

”Ålesundere er sannsynligvis vant til at bygningsstilen fra tiden etter bybrannen ikke regnes for stil i det hele tatt. Men sånn tenker man ikke lenger. Slik går det med alt som ættleddet like foran har gjort. Først når det blir farfars tid, får det alderens patina i sjelen, man får se farfars virke i en ettertid, som er blitt så helt annerledes.”(44)

Fetts appell hadde ingen synlig virkning. Først omkring 1970 begynte andre holdninger å vise seg. Dette skjedde parallelt med et lignende skifte over heile landet og i Europa ellers. Denne holdningsendringen innebar en kritikk av modernismens syn på byen som en maskin som kan planlegges rasjonelt av eksperter (45).

Jon Guttu, arkitekt og bolighistoriker, har beskrevet hvordan verdiene til studentene ved NTH forandret seg fullstendig på halvtanna år fra 1966 til 1968: ”Fra å ta det for gitt at den gamle trebebyggelsen måtte rives, hadde de utviklet en respektfull holdning til gamle bygninger. Og snart ble rehabilitering og bevaring et av de sentrale spørsmålene for de kommende arkitektene”(46) .

Da planene om nytt rådhus i Ålesund kom opp tidlig på 1970-tallet, var altså tidsånden i endring og grunnen beredt for strid. Planene innebar at fjellet midt i byen, Rønneberghaugen, skulle bort og et moderne rådhus med stor rådhusplass skulle bygges. På toppen av haugen stod villaen til kjøpmannsfamilien Rønneberg, bygd i 1907. Denne familien hadde hatt ei dominerende stilling i byens liv siden begynnelsen på 1800-tallet. På nordsida av fjellet hadde krykkjene slått seg ned og hatt hekkeplass i noen tiår.

Striden omkring riving av den ærverdige gamle villaen, samt ødeleggelsen av fuglefjellet, ble svært hard og innebar blant annet en såkalt husokkupasjon, der en gruppe ungdommer i mars 1973 tok seg inn i villaen i protest mot planene. Demonstrasjonen varte i fem døgn der banneret med den tidstypiske teksten ”Miljøvern – Trivsel” hang over smijernsverandaen. Villaen ble likevel revet og rådhuset bygd, men striden satte likevel et skille i byens historie. For første gang ble de gamle bygningene fra gjenreisingsperioden av byens egen befolkning omtalt som noe annet enn gamle, upraktiske hus, men i stedet som bærere av byens kulturarv og identitet.

Enkeltpersonenes betydning

Etnologen Ada Lene Synnes har i sin hovedoppgave ”Ålesund – en by i rivende utvikling” belyst utviklinga av betegnelsen ”jugendbyen” fra begynnelsen av 1970- tallet. Hun viser hvordan begrepet har gått fra å så vidt bli nevnt i markedsføringa av Ålesund, til det i dag er dominerende (47).

I løpet av 1970-tallet ble Ålesund oppdaget som kulturminne og som jugendstilmiljø.

”Merkevaren” ”jugendstilbyen” har hatt en svært stor gjennomslagskraft og er i dag det som nordmenn først og fremst forbinder med byen. I denne utviklinga er det noen enkeltpersoner som har vært viktige.

En av de viktigste var Stephan Tschudi-Madsen, som først arbeidet hos Riksantikvaren og i 1978 ble tildelt stillingen som Riksantikvar. Tschudi-Madsen var en pioner når det gjaldt gjenoppdagelsen av jugendstil / art nouveau i internasjonal sammenheng. Han skrev doktoravhandling om stilen i 1956 og hans bok ”Art Nouveau” er oversatt til 11 språk og har hatt stor innflytelse. Det var altså en internasjonal kapasitet som både før og etter arkitekturvernåret 1975 fortalte ålesunderne hvilken by de bodde i (48).

Det ser ut til at det var han som først brukte stilbetegnelsen art nouveau / jugendstil i forbindelse med Ålesunds arkitektur. Det er også vesentlig at han i verket Norges Kunsthistorie skrev om Ålesund og satte byen inn i en kunsthistorisk sammenheng nettopp som jugendstilby (49) .

En annen viktig person har vært Helga Stave Tvinnereim som i 1980 skrev sin magistergradsoppgave om gjenoppbygginga i Ålesund. Nær sagt alt som skrives om arkitekturen og arkitektene i Ålesund bygger på hennes vitenskapelige arbeid (50).

En annen, som gjennom bøker om byen og byvandringer fra 1970-åra av, framfor noen annen har skapt byens ”mythos” er tidligere museumsbestyrer Harald Grytten. Hans betydning for ålesundernes forhold til byen sin kan ikke overvurderes. Det var blant annet disse sentrale personenes arbeid som Thor Bjørlo kunne bygge på da han hadde ideen til, og etter ti års arbeid kunne åpne Jugendstilsenteret i 2003.

Thor Bjørlo var i 1998 – 99 blant initiativtakerne til det internasjonale nettverket av jugendstil- / art nouveau-byer – Réseau Art Nouveau Network – som Ålesund nå er en del av (51) .

Bevaring og bevaringsformer

En annen enkeltperson som har hatt betydning for bevaring av Ålesund som kulturminne var Olav Høydal (1929 – 1986), modernist, arkitekt og byplansjef i Ålesund fra 1970-tallet. Under hans ledelse gjennomførte kommunen den første verneplanen for gjenreisingsbebyggelsen – nemlig bevaring av fasaderekkene i Kongens gate.

Da Ålesund i 1988 fikk Houen fonds pris for bevaring av jugendstilbebyggelsen, var den gitt til Ålesund kommune ved Olav Høydal. Olav Høydal samarbeidet nært med Stephan Tschudi-Madsen om et annet stort prosjekt – kopiering av Kongens gate 18 (1972 – 73)52 . Fra 1985 og fram til i dag er ti av gjenreisinghusa fredet (53). Dette er hus som dermed kommer inn under det statlige forvaltningsansvaret for landets fredede bygg.

Resten av bygningsmassen fra etter bybrannen er vernet under bestemmelsene i den kommunale Verne- og byformingsplanen fra 1993. En vandring gjennom Ålesund byr på alle de verneregimene som har vært god latin, eller kanskje heller politisk mulig å gjennomføre, gjennom de siste førti åra, fra fasadebevaring til kopiering i betong og til fredning.

Stadige tap

Siden striden omkring bygginga av Rådhuset tidlig på 1970-tallet har det vært flere store stridssaker i Ålesund. Størst oppmerksomhet fikk striden omkring utvidelsen av et kjøpsenter midt i den sentrale bykjernen i 1997. Utvidelsen innebar at en skulle rive ytterligere fem gjenreisingshus i tillegg til dem som alt var revet da senteret ble bygd.

Stephan Tschudi-Madsen uttalte at: ”Ålesund er en åpenbaring. Det er ufattelig at politikerne roter med rivesaker mens resten av Europa for lengst har oppfattet jugendstilens egenart og at Ålesund i sitt mangfold er en fremragende eksponent for den.” (54)

Etter en hard kamp ble husa revet, men noen av fasadene beholdt. Det samme gjentok seg i 2007 da et hotell fikk tillatelse til å rive to gjenreisingshus for å utvide hotellet. Slik fasadebevaring er ellers et tilbakelagt kapittel i kulturminnevernet i Norge, men sterke krefter mener ennå at slik fasadebevaring er tilstrekkelig i Ålesund (55).

Det er ikke dokumentert hvor mange hus fra den opprinnelige gjenreisningsbebyggelsen som i dag er tapt, men det er grunn til å anta at det er minst en femtedel (56). I tillegg til dette tapet er kulturminnevernet bekymret for det store tapet av originale deler som vinduer, dører og inventar (57).

Naturligvis er all arkitektur følsom for ombygginger eller utskifting av originale deler. Kanskje er imidlertid Ålesunds bebyggelse ekstra følsom for dette fordi det setter byens karakter som jugendstilby i fare.

Bebyggelsen i Ålesund har flere vakre bygninger, men de fleste er enkle og uten svært mange detaljer. Ofte er det bare de karakteristiske jugendstilvinduene eller dørene, eller blyglassvinduene i trappeoppgangene som forteller noe om tida de er bygd i. Dersom dette går tapt, vil stilpreget i bebyggelsen som heilhet tape. Det som er spesielt med Ålesund er ikke praktbygningene, men heilheten, enheten og variasjonen innenfor enheten. Derfor mister byen verdi som kulturminne for hver bygning som går tapt og for hvert hus som mister sitt originale preg.

Dette ble også understreket av UNESCO-komiteen for jugendstil- / art nouveau-arkitektur etter sitt besøk i Ålesund på slutten av 1980-tallet. De uttrykte den gang sterk bekymring for tilstanden i Ålesund (58).

Tilpasning og nybygg

En annen problemstilling som stadig er aktuell, er spørsmålet om tilpasningsarkitektur og nybygg. Dette er spørsmål som er aktuelle i alle gamle byer, ikke bare i Ålesund.

Men Ålesund har en ekstra utfordring fordi det er heile bymiljøet som er vesentlig for kulturminnets verdi, ikke enkelthus, men hvert enkelt hus – og også rommet mellom husa.

Når hus brenner eller en skal bygge på ledige tomter, skal en da tilpasse den nye arkitekturen ved ulike grader av sitat fra den eldre arkitekturen, eller skal en satse på brudd for å gjøre det tydelig hva som er gammelt og hva som er samtidas formspråk? Hvordan skal en bygge nytt uten at heilheten går tapt?

På grunn av det store antallet nybygg, fasadebevaring, kopiering og originale element som forsvinner, kan en vanskelig lenger å snakke meiningsfylt om en jugendstilby i Ålesund, men om enkelthus og enkeltmiljø (59). Områdene som er best bevart, finner en i den delen av bysentrum som ikke har vært gjenstand for det store utbyggingspresset de siste tretti åra, nemlig Aspøya.

Den internasjonale museumsorganisasjonen ICOMOS’ norske avdeling har satt Ålesund opp som et av de viktigste norske arkitekturmonumentene fra det 20de århundre (60). Den status som Ålesund har i norsk kulturhistorie forplikter ikke bare byens egne innbyggere og myndigheter, men hele landets.

Aud Farstad September 2008

Se fotnoter og litteraturliste på pdf