Bymiljø og urbane kulturminner

Vi kan takke murtvangen i Christiania for at trehusbyen Rodeløkka ble til. Arbeiderbydelen som en gang luktet av sjokolade, malt og dyreskrotter fra lokal industri har i dag blitt en velstående forstad til Grünerløkka. Men trehusbyen som skulle saneres på søttitalllet, ligner fortsatt en liten landsby midt i byen.

På sørspissen av øya Karmøy ligger Skudeneshavn. Tettstedet ble by under et yrende sildefiske i løpet av 1800-tallet. Den selvvokste bystrukturen fra denne tiden er i dag blant landets best bevarte trehusmiljøer. 

En  by består ikke bare av hovedgater og signalbygg. Veitene og de gamle bakgårdsmiljøene i Mitdbyen i Trondheim henger sammen både karakter- og bruksmessig. De utgjør hovedelementer i et felles kulturmiljø. Et glemt og forsømt miljø - men det var før vitaliseringsprosjektet startet i 2017!

En aktiv leieboerforening og noen unge husokkupanter skal ha æren for at ”sørlandsbyen” midt i Oslo ikke ble jevnet med jorden på søttitallet. Nå er okkupant Morten Fastvold villaeier på det samme Rodeløkka han var med på å redde fra saneringsdøden.

Levanger i Trøndelag fredes som kulturmiljø. Dette innebærer at gater, plasser, parker og bygninger i Levanger sentrum fredes etter kulturminneloven

Da andre verdenskrig var slutt lå tjuetotusen norske boliger i ruiner.  Den sosiale boligpolitikken sørget for at nye boliger ble bygget og mot at staten tok en del av kostnadene skulle arbeiderfamilier med vanlig inntekt få råd til egen bolig. Resultatet ble en husmors drøm.

Etter at jernteppet falt og tidligere østblokkland kunne åpne seg mer mot resten av verden, har flere av dem brukt store summer på byggeprosjekter som skal markere nasjonal stolthet. Et ofte kritisert eksempel er Litauen, hvor man rekonstruerer 1700-tallets storhertugslott basert på et relativt tynt kunnskapsgrunnlag. Det er bare så lett å glemme at på slutten av 1800-tallet og begynnelsen på 1900-tallet drev Norge en byggeaktivitet som var like mye rettet mot å bygge nasjonalfølelsen. Storslåtte monumentalbygg skulle skape stolthet over vår norske identitet.

Kafeer og kaffebarer speiler på mange måter samfunnsutviklingen. Ved å studere disse møteplassene, og hvordan de brukes, kan man samtidig forstå noe mer om byen. Funksjonene disse stedene har hatt har endret seg gjennom årene i takt med generell velstandsvekst og endrede kjønnsrollemønstre. Dagens kaffebarkultur kan forstås som uttrykk for noe mer enn den utdannede middelklassens kaffesnobberi.

Oslos murbebyggelse har en lang og rik historie, ikke bare som husly for byens beboere, men også til næringsdrift. Butikkfasadene er det som gir byen liv på gateplan, og må ikke glemmes i murbyens historie. Vidar Trædal er antikvar hos Byantikvaren i Oslo og skriver her om hvorfor det ofte er en utfordring å ta vare på butikkfasadene.

Den første jobbetiden i 1890-årene var en oppgangstid som forandret byens sentrum. Den etterlot seg de store forretningsgårdene som fremdeles dominerer bybildet i Kvadraturen og de nærmeste omgivelsene. Stagnasjon og stillstand ble avløst av vekst og foretaksomhet, og av hektisk aksjespekulasjon i industri, byggeselskaper, rederier og banker. Nye arbeidsplasser trakk innflyttere til byen, og folketallet vokste fra 183 000 til 226 000 i årene 1894–98. Dette siste året fikk Kristiania 18 000 nye innbyggere som trengte boliger. Leiegårder ble bygget som aldri før, og en usunn spekulasjon i eiendomsmarkedet forplantet seg til aksjemarkedet. Boblen brast 11. juni 1899 og satte en bråstopp for all nybygging, og arbeidsløshet ble følgen.

Bolignøden sto høyt på den politiske dagsorden i tiårene mellom 1900 og 1930, og rundt første verdenskrig satte kommunen i gang flere tiltak for å bedre forholdene. Blant annet ble en rekke nye boligområder bygd ut med kommunal støtte eller av kommunen selv. Disse boligene er fortsatt svært attraktive og har høy arkitektur- og kulturhistorisk verneverdi.

Varme pølser, aviser, Lohengrin og Solo. Kiosk. Ei bu der pølsesultne kunder vinterstid sto hutrende ute i kulda, mens de ventet på en wiener eller sin faste kveldsavis.

Kvartalene mellom Studentersamfundet og St. Olavs hospital på Øya kjennetegnes av flere staselige bygårder. Disse store murbygningene fra årene etter 1910 ble bygget med tanke på byens borgerskap. Her kunne doktorer, disponenter og sakførere bosette seg i romslige leiligheter, med gangavstand til Midtbyen og nybygde NTH. Dessverre måtte samfunnets støtter stadig bruke apostelens hester på sin vei oppover i bygårdens mange etasjer.

Oppussing av en 120 år gammel sveitservilla i sterkt forfall kan skje uten at kulturarven ofres, mente materstudenter ved NTNU, og fikk Statsbyggs pris for fremragende arkitektarbeid. Opprusting for 50 millioner kroner er så vidt i gang, og byr på utfordringer.

Hva assosierer du med en svane? Noe rent, kanskje. Eller harmonisk. Elegant og vakkert?

Frogner kino i Oslo settes i stand

I siste halvdel av 1800-tallet vokste Kristiania enormt og majoriteten av innbyggerne bodde i murgårder. Disse ble bygget for beboelse for flere og andre enn utbyggeren, og har medført at de fleste - både da og senere - kaller dette for «leiegårder». Hva er det så som definerer bygningstypen og hvilke arkitektoniske elementer kjennetegner den?