#

Kampen mot bolignøden

Boligsak og sosial boligbygging i Kristiania i første del av 1900-tallet

Bolignøden sto høyt på den politiske dagsorden i tiårene mellom 1900 og 1930, og rundt første verdenskrig satte kommunen i gang flere tiltak for å bedre forholdene. Blant annet ble en rekke nye boligområder bygd ut med kommunal støtte eller av kommunen selv. Disse boligene er fortsatt svært attraktive og har høy arkitektur- og kulturhistorisk verneverdi.

I denne leiekasernen var hver bekvemmelighet – deilige «bekvemmelighet!» - på ett værelse og kjøkken. Jeg gjorde leksene på kjøkkenbenken, jeg hadde det godt i så måte, jeg var enebarn. Men tenk på de hjemmene hvor det var seks barn: Tre i skolepliktig alder, disse tre ved kjøkkenbenken og kjøkkenbordet. Omkring dem to støyende søsken, i vuggen kanskje den minste som sutret.

Slik beskrev Waldemar Carlsen (1890–1966) sitt oppvekstmiljø på Grünerløkka i årene rett før 1900. Opplevelsen av å bo trangt delte han og naboene hans med svært mange. Overfylte leiligheter og bolignød var en felles skjebne for Kristianias arbeiderklasse og deler av middelklassen langt inn på 1900-tallet.

Den industrielle revolusjon på midten av 1800-tallet, strukturelle omlegginger på landsbygda og en generell befolkningsvekst lokket mange til byene for arbeid. Som ny hovedstad og framvoksende industriby framsto Kristiania som særdeles attraktiv: Mellom 1850 og 1900 ble byens befolkning femdoblet fra cirka 25 000 til 220 000 innbyggere. Et resultat av den raske byveksten var overbefolkede leiligheter av til dels dårlig standard i byens arbeiderstrøk, både i de gamle forstedene og i en del av de nye leiegårdskompleksene fra slutten av 1800-tallet.
Tettbodd på Grünerløkka

Tett og trangbodd. Leiegården i mur ble Kristianias løsning på boligproblemet i siste halvdel av 1800-tallet og var fortsatt den vanligste boligformen mellom 1900 og 1930. Private aktører sto bak utbyggingen og sørget for høy utnyttelse av tompene, som her på Grünerløkka. Både forgård, mellomgård og bakgård var vanlig på byens østkant. Foto: Ukjent, Oslo Museum

Private utbyggere hadde i hovedsak stått bak utbyggingen, med profitt som en viktig drivkraft. Dette påvirket tomteutnyttelse og arkitektoniske løsninger. Selv om leiegårdene hadde representert en klar forbedring av boligstandarden, sammenholdt med enkle skur og småhus i forstedene, ble også denne boligformen raskt stemplet som usunn. Mange av boligene var for små, og det var for tett mellom bygningene, slik at sol og frisk luft ikke nådde fram.

Trangbodde og uhygieniske boligforhold førte til dårlige oppvekst- og livsforhold, som ga grobunn for sykdommer som tyfus og tuberkulose, men også frykt for sosial og politisk uro. Dette skapte et stort engasjement rundt boligsaken i ulike faglige miljøer og politiske leire.

Sosial boligbygging

I tillegg til Holsts undersøkelse medvirket nok det store krakket i 1899 til at boligsaken kom høyt på den kommunale dagsorden i årene rundt første verdenskrig. Krakket satte en stopper for den private boligbyggingen i mange år fremover, særlig på byens østkant. Dette skapte stort press i leiemarkedet for arbeiderbefolkningen. For å bedre situasjonen ble kommunen fra 1911 en aktiv boligbygger, først ved å støtte opp om ulike boligselskaper, senere ved å bygge selv. Kommunen opprettet nå også et eget boligtilsyn, fra 1918 kalt Kristiania kommunale boligråd.

Det Rivertzke kompleks på Sagene, Tøyen arbeiderboliger, Rosenhoff, Vøienvolden, Lille Tøyen haveby, Lindern haveby, Ullevål haveby, Torshovbyen, Ila, Nordre og Søndre Åsen, Hoffsbyen i Vestre Aker, Tåsenløkka og Holtet Haveby var blant områdene som ble bygget ut mellom 1911 og 1930.
Jessenløkken 1919

Jessenløkken fotografert rett etter byggeårene 1919-1922.

Selv om disse områdene er ulike, har de likevel et grunnleggende fellestrekk: De skulle være sunne alternativer til 1800-tallets tette leiegårdsby. Og de skulle være av god arkitektonisk kvalitet og tilby beboerne, og byen som sådan, gode estetiske og harmoniske omgivelser. Som Hals skrev i en rapport i 1920, var kommunens mål «høyning av boligstandarden, planmæssig, teknisk og arkitektonisk».

Dette innebar lys og luft, gode uteområder og en arkitektur i tråd med tidens nybarokke eller klassisistiske smak, og ofte med inspirasjon fra romantisk engelsk byggeskikk. Mange av oppdragene ble utført av kommunen selv med boligdirektør, arkitekt Harald Hals (1876–1959), i spissen eller av byens fremste arkitekter, som Morgenstierne og Eide og Magnus Poulsson. La oss se litt nærmere på noen de nye boligtypene og områdene som ble bygd.

Hagebyer og Egne hjem

Hagebyideen knyttes gjerne til engelskmannen Ebenezer Howard (1850–1928), som i flere bøker på slutten av 1800-tallet ga uttrykk for sine tanker om byens utforming. Et av Howards hovedsyn var at byene ikke måtte bli for store. God planlegging ville derfor være å avlaste byene med mindre satellittbyer med egne servicetilbud og egen administrasjon utenfor hovedbyen. Hagebyene skulle ligge i et grønt belte rundt hovedbyen og bindes sammen gjennom effektive kommunikasjoner.

Etnologen Anne Louise Gjesdahl Christensen fører hagebytankene lengre tilbake og ser de såkalte «Garden Villages» som ble anlagt i England på 1840-tallet, som viktige inspirasjonskilder for hagebyene. Disse hageforstedene var mye mindre enheter enn Howards satellittbyer, som var planlagt for over 32 000 mennesker. Et annet trekk ved Howards hagebyer som gjorde seg gjeldende i Kristiania, var tanken om sonedeling, at arbeid og bolig skulle skilles fra hverandre og legges til ulike deler av byen. Dette byplanprinsippet sto i motsetning til 1800-tallsbyen, som hadde hatt karakter av en funksjonsblandet by, der arbeidsplasser, bolig, forretninger og fritidstilbud hadde ligget nær hverandre, ofte i samme bydel, ja til og med i samme gate eller kvartal.
Arctanderbyen på Ekeberg.jpg

Arctanderbyen ca. 1917: Bebyggelsen rundt Viking rem- og pakningsfabrikk med Valhallveien i forgrunnen, anlagt 1910–11. Foto: Thorkel Jens Thorkelsen/Oslo bymuseum 

Arctanderbyen på Ekeberg, oppkalt etter borgermester Arctander, var den første hagebyen etter engelske forbilder her i byen. Området var bygget ut av selskapet «Kristiania Egne hjem», som var dannet som aksjeselskap i 1908 etter initiativ fra borgermesteren selv. Målet til Egne hjem-bevegelsen var at håndverkere og arbeidere uten særlig egenkapital skulle bli huseiere. Selskapet fikk kjøpt tomter av kommunen til lav pris, og skaffet nødvendig kapital ved hjelp av støtte fra banker, aksjeselskaper og arbeidsgivere.

Kommunen stilte også med nødvendige garantier, og i 1911 og 1912 ble det oppført 29 vertikaldelte tomannsboliger i pusset tegl, i en og en halv etasje i en romantisk, engelsk stil. Hver av boligene var på tre rom og kjøkken og hadde 300 m2 hage. Morgenstierne og Eide hadde utarbeidet reguleringsplanen. Fint ble det, men få arbeidere og håndverkere flyttet inn her. Til det ble boligene for dyre.

Ullevål Haveby

Ullevål haveby regnes som landets største hageby og var kommunens prestisjeprosjekt, selve «kjælebarnet», som boligdirektør Hals selv formulerte det. Den ble anlagt i årene 1915–1922 av kommunen, og senere overdratt til Kristiania Havebyselskap. Oscar Hoff var reguleringsarkitekt. Harald Hals bidro selv til den arkitektoniske utformingen sammen med Adolf Jensen Tandberg.

Totalt ble det her bygget 654 leiligheter i ulik størrelse fordelt på villaer, vertikaldelte tomannsboliger, firemannsboliger og lengder med leiligheter. Området fikk preg av den engelske hagebystilen med lave, grå murbygninger. Alle leilighetene fikk en egen hageflekk, «store nok til å skaffe familiene grønnsaker og frukt ut over året», men heller ikke større enn at de kunne passes av «ordentlige folk» som hadde sitt arbeid utenfor hjemmet, som kommunen skrev i sin beretning i 1930.11 Også boligene i Ullevål haveby ble for dyre for arbeiderklassen.

Ullevål Haveby ca 1935.jpg

Damplassen ca. 1935. Foto: Anders Beer Wilse.

River’n på Sagene

Det Rivertzke kompleks – eller «River’n», som området ble hetende på folkemunne – ble reist på Sagene i 1912–1913. Boligkomplekset ble bygget med støtte fra kommunen av «Kristiania Byggeselskap for Smaaleiligheter», ledet av arkitekt Kristen Rivertz (1862–1937), som også har gitt navn til området.

Rivertz hadde liten tro på at småhus var løsningen på byens boligproblem. Det ville bli for kostbart, både for den enkelte arbeider og for samfunnet. Masseboligen måtte fortsatt være løsningen – men ikke 1800-tallets mørke leiegårdskvartaler. Kvartalene skulle oppløses, og masseboligene bygges som frittliggende volumer, som en slags skiver eller lameller, som slike blokker heter på fagspråket. Slik skulle alle leilighetene få tilgang til lys og luft – som hadde vært mangelvare i de gamle bystrøkene.
Det Rivertzke kompleks 1910-åra

Sagene: Det Rivertzke kompleks, eller "River`n" på folkemunne fotografert ca 1910. Foto Halfdan Møller, Oslo Museum

Prosjektet omfattet 15 rektangulære bygninger med totalt 479 leiligheter, hvorav flertallet var på ett rom og kjøkken. Åtte forretninger fikk også plass i blokkene. Boligene hadde ikke eget bad, men to og to leiligheter delte vannklosett – som i 1913 fortsatt var relativt sjelden i Kristiania.

I motsetning til boligene i Arctanderbyen og Ullevål haveby ble dette leiligheter for arbeiderklassen: 80 % av beboerne var arbeidere. De fleste av de voksne beboerne var innflyttere. Mange kom fra bygdene, flere fra andre norske byer og en del helt fra Sverige. Barna derimot var i hovedsak kristianiafødt.

Blant de første innflytterne var det svenske ekteparet Sven og Kajsa Johannessen og deres åtte barn. De kom flyttende fra en mørk toroms leilighet på Grünerløkka og ønsket mer plass i en ny og lysere ettroms leilighet på Sagene! Sven og Kajsa hadde som mange andre svensker kommet til Kristiania på 1890-tallet på søken etter arbeid. Sven arbeidet som kjørekar på Ringnes Bryggeri, Kajsa var, som skikken påbød, hjemme med barna. Da mannen døde på begynnelsen av 1920-tallet, forsørget hun seg ved å vaske for andre. Kajsa ble boende livet ut i leiligheten i «River’n».
Røde lamellgårder Rivern

Det Rivertzske kompleks, eller "River'n" på folkemunne. Foto: Siri Hoem

Rivertz var en av de første arkitektene som eksperimenterte med denne typen bygningsstrukturer her i byen. I tillegg til boligene på Sagene utviklet han også «Tøienkomplekset» langt på vei etter samme prinsipper. Her ble det bygget 97 ettroms- og 98 toromsleiligheter.

Kunsthistorikeren Siri Skjold Lexau løfter i Norsk arkitekturhistorie fram Rivertz’ kompleks på Sagene som et av de mest interessante norske boligprosjektene i denne perioden, blant annet fordi det har «ein fot i engelsk hagebystil, ein i nordisk nybarokk og er på veg mot modernismen og åpne kvartalsløysingar».

Storgårdskvartalene

Til tross for at den skapte bedre sol- og lysforhold i leilighetene, slo likevel ikke lamellen gjennom i arkitekturen før rundt ca. 1930. De fleste anleggene som ble bygd i tiden rundt første verdenskrig, var storgårdskvartaler i romantisk stil. Storgårdskvartalene skulle også være et alternativ til den tette leiegårdsbyen, men beholdt prinsippet om å bygge rundt et gårdsrom. Dette gårdsrommet var imidlertid mye større og åpnere, slik at lys, luft og sol skulle nå fram til alle leiligheter. Gårdsrommet skulle også være et sted for rekreasjon og en trygg og sunn lekeplass for barna.

Torshovbyen var et av de største og mest ambisiøse kommunale boligprosjektene i perioden 1900-1930. Her ble det mellom 1917 og 1925 bygget nærmere 2000 leiligheter på tidligere jordbruksområder som kommunen hadde kjøpt i 1916. Bebyggelsen ble lagt rundt større beplantede plasser, 18 i alt. Foran mange av gårdene ble det opparbeidet forhager, og vakre trerekker ble plantet i gatene. Kommunen både planla og bygde ut området, og la stor vekt på å skape et tiltalende boligmiljø. Harald Hals og Adolf Jensen Tandberg sto også her for den arkitektoniske utformingen.
Yrende liv Torshovparken 1937

Yrende liv i Torshovparken i 1937. Torshov ble anlagt nærmest som en egen by med barnehage, folkebibliotek, aldershjem, egen kino og egen park. Parken skulle gi frisk luft, mulighet for aktivitet og noe pent å se på, og slik bidra til befolkningens fysiske og moralske utvikling. Foto: A.B. Wilse, Oslo Museum. 

Toromsleiligheter var i flertall. Alle boligene hadde wc, men bare noen få hadde eget bad. Området ble i tråd med intensjonene et boligområde for arbeiderklassen – og et av byens beste arbeiderstrøk. Torshov var nærmest tenkt som en egen by – med barnehage, folkebibliotek, restaurant, aldershjem og egen kino. I tilknytning til bebyggelsen ble det anlagt en større park, Torshovparken, med lekeplasser, utescene og turveier. Parken skulle være en estetisk berikelse til området, men også gi ren luft og sunnhet, og by på gode områder til utendørs lek og samvær.

Torshovbyen hadde plass for 7000 mennesker og var dermed på størrelse med en rekke middelstore norske byer. Som forfatteren av kommunens boligberetning kommenterte i 1930, hadde «Oslo kommune i løpet av 6–7 år bygget en by på størrelse som Kongsberg hvad innbyggertall angår».
Nordre Aasen

Parti fra Nordre Aasen. 

Andre eksempler på storgårdskvartaler fra denne tiden er Jessenløkken på Fagerborg (1919–1922), Vøienvolden på Sagene (1917), Rosenhoff (1913–1925) og Nordre og Søndre Åsen (1925–1927 og 1929–1930).

Fortsatt bolignød?

I tillegg til å bygge nye boliger engasjerte kommunen seg i boligsaken på andre måter. I 1919 ble fire assistenter, de såkalte boliginspektrisene, ansatt ved Sundhetsvesenets boligkontor, senere Helserådet.15 Nanna Broch (1879–1971) er nok den mest kjente av dem. Assistentene skulle «påvirke leieboernes renlighetssans og veilede dem i en fornuftig bruk av leiligheten», og oppfordre til «bedre vedlikehold fra eierens side». I løpet av årene 1919 og 1920 undersøkte de ca. 5 500 leiligheter. Konklusjonen de kom til var at bolignøden fortsatt var stor. I en artikkel i By og Bygd fra 1921 skriver Broch oppgitt:

 "Som forholdene er kan vi bare dag for dag konstantere bolignøden – dette forfærdelige at det ikke finnes hjem nok for menneskene som lever og arbeider her i byen. Også å få er avdekket, så flest mulig kan bli vidende om hvordan det virkelig er. For det er det underlige, at tross alle avisartikler, tross kongresser, treffer man daglig mange mennesker som sier «Er det virkelig så forferdelig da? Er ikke det værste avhjulpet nu?»

På 1920-tallet sto ifølge Broch fortsatt 5 200 personer på ventelister på det kommunale leiegårdskontoret. Bare en brøkdel av de som hadde behov for det, hadde fått bolig gjennom de siste årenes boligbygging.

Lek blandt søppelspann og utedoer

Lek blandt søppelspann og utedoer. Nanna Broch (1879-1971) ble ansatt som boliginspektør i 1919 og dokumenterte boligforholdene i Kristiania på 1920-tallet. KOnklusjonen hennes var at bolignøden fortsatt var stor, og at for mange barn vokste opp i mørke bakgårder blant utedoer og stinkende søppelspann. Foto: Nanna Brock, Oslo Museum

I sine mange artikler, foredrag og debattinnlegg ga hun eksempler på hvor elendige boligforholdene for mange fortsatt var. «Hvor de kan komme til, kryper menneskene inn», kommenterte hun – og viste hvordan folk fortsatt bodde i uthus, nedlagte forretningslokaler, i mørke, fuktige kjellere og på kalde loft.18 Hun besøkte blant annet en loftsleilighet på ett rom og kjøkken – maks egnet for to personer. Her bodde et eldre ektepar med fem voksne barn, samt en gift datter med ektemann og fire barn – altså 13 personer! Hun fortale videre om barna som aldri ble friske av bronkitt, ulike katarrer og betennelsessykdommer, om fedre som døde av tuberkulose, og ikke minst om alle rottene som herjet i de dårlige rønnene og foreldre som drepte rotter på barnas hodeputer, ja til og med om en

«2-3 års pike» som satt på gulvet og lekte med dem: «Ja, hun sier pus til rottene hun – hun gjør ikke forskjell på katten og dem.»

Samtidig som Broch så positivt på at det ble bygget nye boliger, stilte hun kritiske spørsmål til en del av valgene som ble tatt. Blant annet mente hun at det ble bygget for mange små leiligheter, og at storgårdskvartalene på Torshov og Vøienvolden ikke var løsningen. Heller så hun for seg at alle burde ha et lite hus med hage. Broch var også kritisk til hvem som bestemte hva som var en god bolig for arbeiderbefolkningen, og at beboerne selv ikke ble tatt med på råd, særlig ikke kvinnene. I en debatt med boligdirektør Hals på 1920-tallet, der han hadde svart at arkitekten bare bygget det byggherren, altså Kristiania kommune, hadde bestemt, skriver hun syrlig:

"Det har her da vært ment Kristiania kommunes styre. Men Kristiania kommune – det er alle de som lever og arbeider i Kristiania. Det er blant annet tusener av mødre som har å ta vare på den største av alle kommunens sosioøkonomiske verdier: barn, den neste generasjon. Og de skulde vel da ha et ord med som byggherre."
Østkantutstillingen

På 1920-tallet begynte Nanna Broch å arrangere Østkantutstillingen i Deichmanns filial på Schous plass sammen med andre radikale intellektuelle. Utstillingen fikk etterhvert sitt eget hus ved Ankerbrua. Målet med Østkantutstillingen var å bidra til vakrere og mer praktiske arbeiderhjem. Foto: Fotokompaniet, Riksarkivet. 

«Gode og vakre hjem for alle»

Inspektrisene arbeidet for sunnere og vakrere boliger gjennom aktivt opplysningsarbeid. Lys og luft skulle inn i leilighetene, antallet møbler reduseres og beboerne oppfordres til å satse på vakkert, enkelt interiør basert på husflid og brukskunst. Dette sto i motsetning til 1800-tallets overlessede borgerlige interiører, som også hadde vært smaksidealet for arbeiderfamiliene.

Etnologen Morten Bing har i flere studier vist hvordan Nanna Broch sammen med radikale og intellektuelle, som arkitekten Arnstein Arneberg, maleren Henrik Sørensen, keramikeren Andreas Schneider, kunsthistorikeren Knut Greve, arbeiderpartipolitikeren Randolf Arnesen og overlærer Anna Sethne, på 1920-tallet begynte å arrangere den såkalte Østkantutstillingen for å endre arbeiderklassens boskikk. Østkantutstillingen viste møbler og brukskunst, samt utstillinger om hygiene, ernæring og andre temaer som kunne bidra til å bedre arbeiderklassens livsforhold.

OOBS viktig aktør

I tillegg til kommunen ble kooperative byggeselskaper en viktig aktør i boligbyggingen i mellomkrigstiden. Forløperen til dagens OBOS – OOBS (Oslos og omegns bolig- og sparelag) ble stiftet av bygningsarbeidere i 1929 og sto bak det storstilte leilighetsanlegget på Etterstad,

«Etterstadslottet», som det ble kalt i samtiden. Komplekset rommet 103 leiligheter, og over halvparten var på to rom og kjøkken. Standarden var høy: Alle leilighetene hadde bad, elektriske komfyrer, elektriske varmtvannsbeholdere på kjøkken og bad og parkett på gulvet. Og nesten bare arbeidere flyttet inn!

Etterstadslottet, et stort kompleks med 103 leiligheter

OOBS, forløperen til OBOS, ble stiftet i 1929 og sto bak det såkalte Etterstadslottet, et stort kompleks med 103 leiligheter, alle med tidens moderne fasiliteter som bad og elektriske komfyrer. Foto: Ukjent, Oslo Bymuseum. 

OOBS ble stiftet som et leieboerselskap, som skulle ta over de boligselskapene som et annet kooperativt selskap, «Bygningsarbeidernes boligselskap», bygde. Dette selskapet var stiftet i 1928 av fagforeninger og fagforbund i byggebransjen i Oslo, og skulle oppføre gode og moderne boliger som så kunne overføres til sammenslutninger av leieboere eller kooperasjoner. «Etterstadslottet» var det første store prosjektet til Bygningsarbeidernes boligselskap. På 1930-tallet kom flere store prosjekter i selskapets regi, og 1935 ble OOBS omorganisert og skiftet navn til OBOS.

Sosial rettferdighet, opplysning eller disiplinering?

Målet med kommunes boligengasjement var å finne løsninger på den omfattende bolignøden, og å skape funksjonelle, praktiske og hyggelige hjem til alle. I et videre perspektiv handlet prosjektet også om å bygge ned sosiale motsetninger, og om å skape sunne og gode samfunnsborgere som kunne bidra til å videreutvikle samfunnet.

Sosiologen Kristin Hegna har studert de «kulturelle forestillingsmønstrene» knyttet til arbeiderklassens boligforhold i perioden 1910–1920. Et sentralt funn i hennes studie er at «bolighygienen» som en ny vitenskapelig disiplin, lå til grunn for mye av tenkningen og diskusjonene rundt arbeiderklassens boligsituasjon og de tiltakene som ble satt i gang. Hygienen hadde vokst fram som en ny medisinsk disiplin på 1800-tallet og var blant annet knyttet til en ny bakteriell sykdomsforståelse. Kunnskap om smitte – og det å unngå smitte – ble dermed viktig.

Et annet sentralt funn i hennes studie er hvordan kampen mot bolignøden handlet om å skape gode hjem for byens arbeiderfamilier. En underliggende tanke her, skriver hun, var at gode hjem også ville skape gode familier og gode og sunne mennesker i fysisk og moralsk forstand. Det fysiske miljøet ville bidra til å forme det sosiale – pene omgivelser ville skape solide samfunnsborgere. Satt på spissen bygget denne tanken på en forestilling om at arbeiderhjemmet, den trangbodde boligen, ikke kunne være et godt hjem.

Arbeiderhjemmet måtte derfor forvandles, estetiseres i tråd med den nye middelklassens og borgerskapets idealer: «Det gode hjemmet og den gode familien kan tolkes som et uttrykk for en borgerlig ideologi, der boligsaken kan ses som et ledd i en strategi for å overføre borgerskapets idealer til arbeiderklassen». Slik skulle også arbeiderklassen disiplineres gjennom boligsaken.

Disiplinering av arbeiderklassen ble sett på som viktig av flere grunner. Det ene var frykten for sosial uro og revolusjon.28 Det andre var frykten for spredning av smittsomme sykdommer eller dårlig moral. I tillegg kom tanker om sosial rettferdighet og sosial utjevning, som nå fikk større innflytelse.

Lars Emil Hansen (f. 1976) er cand.philol med hovedfag i kulturhistorie, direktør for Oslo Museum og medlem av redaksjonen i Fremtid for fortiden.

Iladalen og Ulvetrappen 1926

Ilabyen bygges, 1926. Ilabyen var et av de siste store kommunale boligprosjektene i vår periode, utbygget mellom 1926 og 1931 med tilsammen 725 leiligheter. Harald Hals var også her ansvarlig for utformingen. Den store trappen ("Ulvetrappen") som forbinder Uelands gate og Fougstads gate, gir anlegget monumentalitet og perspektiv. Foto: Ukjent, Oslo Museum

6000 nye leiligheter

Den kommunale og kommunalt støttede boligbyggingen i Kristiania/Oslo fikk stor oppmerksomhet i samtiden og skilte seg positivt ut både nasjonalt og internasjonalt. Historikeren Knut Kjeldstadli viser i sin Oslo-historie til den samfunnsengasjerte Trondheims-legen Ingeborg Aas som var på studietur til Oslo i 1930, og som etter besøket oppsummerte at den kommunale boligbyggingen i Oslo, var den flotteste hun hadde sett.29

Mellom 1911 og 1931 ble det til sammen bygd 7200 nye leiligheter i kommunal regi – hjem for ca. 28 800 personer dersom man regner fire personer per leilighet som var tidens norm.30 Standarden ble også bedre: Mens ett rom og kjøkken hadde vært den vanlige størrelsen på en arbeiderbolig rundt 1900, var to rom og kjøkken nå den boligtypen det ble bygget mest av. Den var beregnet på to voksne og to barn. Først etter andre verdenskrig ble tre rom, kjøkken og bad satt som normal standard for en barnefamilie. Flere boliger fikk vannklosett, og i 1933 hadde alle hjemmene i Kristiania elektrisk belysning.

Kulturminner og attraktive bystrøk

Boligene som ble bygd i kommunal regi mellom 1900 og 1930, har høy arkitektonisk kvalitet og er fortsatt attraktive bolig- og bystrøk. I dag domineres de fleste av dem av en urban middelklasse – et uttrykk for nye sosiale og kulturelle endringsprosesser som former og omformer bysamfunnet. Samtidig minner de historiske bygningene oss på sin tilblivelse, og på at byutvikling og boligbygging er for viktig til å kunne overlates til markedet alene.

 

Litteratur

Annaniassen, Erling, 1991: Hvor Nr. 13 ikke er… Boligsamvirkets historie i Norge. Bind 1. Gyldendal. Oslo.
Bing, Morten, 1998a: «Østkantutstillingen». I: Bing, Morten og Johnsen, Espen (Red.): Nye hjem. Bomiljøer i mellomkrigstiden. Norsk Folkemuseum. Oslo.
Bing, Morten, 1998b: «De vakre, gla hjemmene». I: Roede, Lars et al. (Red.): Slik vil vi bo. Hjem og bolig gjennom 500 år. Norsk Folkemuseum. Oslo.
Bing, Morten, 2001: Østkanthjemmene og østkantutstillingen. Boskikk og boligidealer i mellomkrigstidens Oslo. Norsk Folkemuseum. Oslo.
Brekke, Nils Georg et al, 2008 (2003): Norsk arkitekturhistorie. Frå steinalder og bronsealder til det 21. århundre. Samlaget. Oslo.
Broch, Nanna, 1921: «Billeder fra bolignøden i Kristiania». I: Boligsak i by og bygd 1921. Oslo.
Broch, Nanna, 1961: For boligsak og hjemmenes trivsel. En artikkelserie om bolignøden i Oslo i 1920-årene. Utgitt av Østkantutstillingen. Oslo.
Brochmann, Odd, 1958: By og bolig. En beretning om boligkulturens utvikling i Oslo. Cappelen. Oslo.
Brochmann, Odd 1981: Bygget i Norge 2. Gyldendal. Oslo.
Bull, Edvard, 1962 (1961): Grünerløkka. Beste Østkant. Selskabet for Oslo Byes Vel.
Christensen, Anne Louise Gjesdahl, 1991 (1977): «Trekk av Oslos byplanhistorie». I: Christensen, Anne Louise Gjesdahl, 1991: Livet i og mellom husene. Utvalgte artikler om livsform og bymiljø. Universitetsforlaget. Oslo.
Hals, Harald, 1920: Ti aars boligarbeide i Kristiania. En indberetning om det kommunale boligraads virksomhet og Kristiania kommunes tiltak i boligsaken 1910–1920. Kristiania.
Hegna, Kristinn, 1994: Lykkelige byer. Diskurs og ideologi i diskusjonen om boligforholdene i Kristiania 1910–1920. Hovedoppgave i sosiologi, UiO.
Kjeldstadli, Knut, 1990. Den delte byen. Oslo Bys historie, bd. 4. Cappelen. Oslo.
Oslo kommune, 1930 (forfatter ukjent): Boligarbeidet gjennem tyve aar. En beretning om Oslo kommunale boligråds virksomhet og kommunens arbeide med boligsaken 1911–1931. Oslo kommunale boligråd. Oslo.
Thingsrud, Leif, 2000: «Svensker i Kristiania». I: Byminner 2/3-2000. Oslo Bymuseum.
Tvedt, Knut Are (red.), 2010: Oslo Byleksikon. Femte utgave. Kunnskapsforlaget. Oslo.