Skoleloven som ble vedtatt gjaldt ikke for bykommunene, men fikk i praksis stor betydning for utviklingen av skolene også her. Det ble i loven understreket at skolen skulle samle alle barn uten hensyn til foreldrenes stand og stilling, men de som selv kunne bekoste sine barns undervisning måtte gjøre dette, og slapp dermed skoleskatten.

Loven av 1739 kom men en generell angivelse av hvordan skolestuene skulle se ut; med en stor skolestue i den ene enden av bygningen, og kammers og stue for skoleholderen på den andre siden, og i henhold til forordningen: 

"innrettes samt forsynes på det mageligste, og paa forestaaende maade, saavidt skee kand brugelig er"​

Loven møtte imidlertid stor mostand, fra alle lag i befolkningen. I 1741 ble derfor den såkalte "Placaten" utstedt, som overlot ansvaret for skole og utdanning til de enkelte prestegjeld. Det ble dermed presten, lensmannen og fire av bygdas beste menn som skulle avgjøre og bestemme hvordan undervisningen skulle gis. Vedtak skulle godtas av amtmann og biskop. Utgiftene til både bøker, lærer og eventuelt skolebygg måtte dekkes av bøndene selv. Placaten av 1741, som delegerte makten og myndigheten til de enkelte prestegjeld, (senere kommuner) ble et prinsipp som har vært presedensgivende for det meste av senere skolepolitikk i Norge.

Konsekvensen av delegeringen av denne myndigheten, men også av det økonomiske ansvaret ble lagt til de enkelte prestegjeld og bøndene, var at det i mange bygder i liten grad ble satset på undervisning og skolestell og svært sjelden bygget faste skoler. Det ble for dyrt.
Løsningen som ble valgt var omgangsskolen, hvor læreren noen uker i året samlet elevene rundt om i hjemmet, og under foreldrenes vaktsomme øyne underviste de kommende slekter i den rette bibellære.

På 1700-tallet var det en stigende tendens til sosiale forskjeller. Mens latinskolene tidligere hadde tatt inn mange fra fattige kår, ble den nå etter hvert skolen for de bemidlede. Almueskolen som utviklet seg etter skoleloven av 1739, ble skolen for fattigfolket.
Gjennom hele 1700-tallet forsterket dette seg, og kulminerte med vedtaket i 1809 om at latinskolen skulle være en betalingsskole. Allmueskolen, som da oftest ble kalt fattigskolen, ble skolen for de som ikke ville, eller kunne betale for skolegangen. Det var i praksis bare de fattigste i byene som sendte barna sine til disse offentlige skolene. De mer bemidlede brukte privatlærere.

I Christiania medførte loven av 1739 at skolevesenet ble omorganisert. Byens fire kvarter ble nye skoledistrikt, og i tillegg til den offentlige skolen skulle det også være skoler i forstedene Grensen/Pipervika, Vaterland, Fjerdingen og Sagbanken.

Fjordingen skole bestod av flere mindre trebygninger. Hovedbygningen var i panelt laft. I denne var det en stue samt selve skolestuen. I de øvrige bygningene var det rom for arbeidsskolen, kjøkken og diverse uthus (6).

Piperviken skole ble allerede ervervet i 1807. Bygningen var en enkelt panelt tømmerbygning i to etasjer samt en sidebygning på dels en etasje. I bygningen var det rom for undervisning, rom for læreren samt rom for en lærerenke og hennes familie.
I 1838 ble det besluttet å bygge ny skole i Piperviken. Den nye skolen sto ferdig i 1841 og var i bruk til ny skole ble bygget i 1871. Skolen som nå ble oppført var tegnet av stadskontuktør Grosch (7). Da den nye Ruseløkken skole ble tatt i bruk i 1871, ble den gamle overtatt av politiet som brukte skolebygningen helt frem til den ble revet i 1960.