Hundre års skitt
– Det er nok lys, takk. Konservator Fredrik Jong kikker opp i taket. Det samme gjør Jan Svendsen og jeg. Litt skittent?
– Dette er ikke ille. Tvert imot, fortsetter Jong. – Skal det sies noe om dette, så må det være at taket kjennetegnes av én ting, og det er at det er høy kvalitet på både den håndverksmessige utførelsen og materialene som er benyttet. I 1916 var det rykende fabrikkpiper over hele byen i tillegg til privathusholdningenes kull-, ved- og koksfyring. Senere kom privatbilene. Visst er det skittent, men det er først og fremst snakk om løst smuss og sot. Og, la meg skyte inn med en gang, det er sjelden å se et så godt bevart tak. Normalt ville det ha vært malt mange ganger, ofte med ulike typer maling. Her er det benyttet limfarge, og jeg tviler på om det er gjort mye med det siden byggeåret.
Taket er malt med limfarge og tåler ikke vann. I stedet for å male opp på nytt, foreslo Fredrik Jong tørrensing. Resultatet ble et “nytt” tak.
Liten jobb
– Skal vi forsøke oss på en beskrivelse? – Tja, sier Jong – det er et kalkpusset tak med en enkel stukkatur. Med enkel mener jeg at sammenlignet med tiårene før, er dekorelementene i dette taket diskret utført. Takrosetten har først og fremst en dekorativ funksjon. Gips brenner ikke, og opprinnelig skulle disse beskytte mot oppflamming fra lysekroner med parafinbrennere og levende lys. Her i direksjonsrommet var det lagt inn elektrisitet fra første dag, og dermed var rosetten strengt tatt unødvendig.
Ytterst mot veggene ser vi to lister utført i gips. Den ytterste listen er glatt med en enkel profil; den innerste er en list som skal illudere laurbær. Øverst på veggen ser du en frise, utstyrt med medaljonger formet som seierskranser. Og så en ting til. Hadde dette vært et stukkaturtak lik dem vi finner i de eldre bygårdene rundt her, hadde det trolig opprinnelig vært langt mer farger, men vårt tak er eggeskallfarget og har neppe vært annerledes. I 1916 skulle det være lyst og enkelt. Nyklassisismen banket på døren; stukkaturdetaljene ble derfor ikke fremhevet med andre farger, men forenklingen representerer også slutten på en tradisjon. Med funksjonalismen blir takene helt uten slike dekorelementer. Kall det gjerne en stille sorti.
Mot ytterveggen har en gammel fuktskade etterlatt seg stygge skjolder. Det ser ikke bra ut, men er enkelt å gjøre noe med, mente Jong.
En Guds lykke
– Joda, noen sprekker er det, men igjen, dette er ikke alvorlig. Foreløpig har jeg ikke konstatert noen partier, der pussen eller dekoren er løs for eksempel. Vannskaden der borte rundt lufteventilen ser ikke bra ut, men det er først og fremst retusjering som skal til. Årsaken til fuktigheten er forlengst fjernet. Dette er en gammel skade. Og så er det jo en Guds lykke at ingen har pusset opp med for eksempel akrylmaling her. Hadde det vært tilfelle, ville skadeomfanget vært et helt annet med malingsflass som resultat. Det ville ha vært en langt mer komplisert affære å forholde seg til. Limfarge er et fleksibelt materiale som tillater underlaget å beveg seg uten at det krakelerer. Og den puster.
Alderen setter sine spor og flere steder hadde taket hårfine sprekker. Men noen fare for taket, er det ikke.
Ta det rolig
– Dette er først og fremst en rensejobb. Jeg kommer til å bruke støvsuger, deretter en type svamp som trekker til seg løst smuss. Såpe og vann er bannlyst. Skriv det! Aldri såpe og vann på limfarge. Det som også er viktig her, er å ta tiden til hjelp. Jobbe langsomt, slik at vi unngår skjolder i taket. Lette bevegelser – ikke gni hardt.
Jan Svendsen fra driftsavdelingen ønsker konservatir Fredrik Jong velkommen til direksjonsrommet
