Tekking med tegl i Norge

Tegl har vært brukt og importert til Norge siden middelalderen. Frem til slutten av 1600-tallet var den forbeholdt offentlige bygninger og velstående i byene. Importen kom fra Danmark, Tyskland og Nederland. I perioden 1600- 1800 får tegltakene mer alminnelig utbredelse, særlig langs kysten. Fra skriftlige kilder kan det dokumenteres at det over Risør havn i 1670, ble importert godt over 43 000 teglstein!*

Økt etterspørsel etter tegl, sammen med lover om murtvang i byene ga grunnlag for en betydelig vekst i den nasjonale teglverksdriften. På 1800-tallet var det omkring 300 teglverk i gang i Norge. Mange var sesongdrevne, men rundt de store byene i Østfold, Oslo og Rogaland fantes industriell produksjon av tegl, også for eksport. Det siste norske teglverket Bratsberg, ble nedlagt i 2014.

Bruk av taktegl medførte en endring i byggeskikken, noe vi blant annet kan se på takvinklene. Fra 1600-tallet ble det bygget hus med takvinkler opptil 45 grader. Dette utelukker torv som tekkemateriale, disse har antakelig opprinnelig vært tekket med tegl.

I mange land har det vært vanlig å legge taktegl direkte på lekter. I Norge har det alltid vært undertak også lekter. På Vestlandet som regel supanel i mønets lengderetning, i øvrige deler av landet har over og underligger vært vanlig. Som regel høvlet man da vannrenner i bordets underkant for bedre drenering av fuktighet.

Ulike typer

Den klassiske takteglen i Norge er enkeltkrum. Den har vært produsert ved stort sett alle teglverk og ble opprinnelig strøket for hånd i bestemte former. Sammen med den harde brenningen skapte det variasjon i form og fargespill. Dobbeltkrum taktegl har vært utbredt i blant annet Sverige, men har ikke tradisjoner i Norge. Det har heller ikke glasert taktegl, som kun i få tilfeller er brukt.

I enkelte byer ble det fra slutten av 1800-tallet forbudt med krummet stein. Årsaken var risikoen for brannspredning ved at gnister lett blåste inn under taktekkingen. Det var også en av årsakene til at den flate takteglen ble populær på slutten av 1800-tallet. Flate taktegl har tett fals, og var tettere og mer brannsikre enn krumme taksteiner. Den flate steinen ble også lagt i forband.

Gjenbruk av taktegl

Et velfungerende tak er en forutsetning for bevaring av en gammel bygning. Når taket lekker oppstår raskt store skader. Ofte utpekes tekkematerialet som problemet, men som regel er årsaken å finne i undertaket og i lekter og strø (sløyfer). Det kan være en og annen stein som har forskjøvet på grunn av vind eller råteskader i strø eller lekter. Lekkasjer kan også oppstå på grunn av skader i takpappen. Det er først når taktegl er knust eller sprukket at den må skiftes ut.  

Ved omlegging av taket står man ovenfor valget om man skal gjenbruke den tidligere tekking eller legge en ny. Det foretrukne er å gjenbruke den gamle tekkingen dersom det er mulig. Tegl er et velprøvet og holdbart materiale. Gamle tegltak har en patina og er preget av produksjonsmetoder som ikke lenger er mulig å gjenskape.

Ved gjenbruk er det ofte nødvendig å supplere med stein. Enkelte steder organiseres innsamling av brukte takstein. Det er også mulig å finne brukt taktegl på Finn eller andre markedsplasser. Det kan være vanskelig å finne akkurat samme type, men enkeltkrum takstein tåler ganske store ujevnheter. Derfor kan det være mulig å benytte enkeltkrum fra ulike teglverk.    

Hvordan legge taktegl?

Gammel takstein fjernes forsiktig og lagres for gjenbruk. Det kan for eksempel gjøres på loft dersom man har et takvindu. Forvitret og knust stein må byttes. Lekter og strø fjernes, er det skader i taktroa eller gesims må disse utbedres. Ikke bytt mer enn det som er nødvendig.

I dag vil de fleste som legger tegl på taket bruke takpapp på troa slik at vann, snø og kondens som havner mellom tekking og tro renner av. Den legges etter anvisningen fra produsenten, som regel med 8-10 cm overlapp og et overheng på ca. 5 cm ved raftet.

Strø og lekter er sårbare for skader, man bør derfor velge materialer av god kvalitet. Det er også viktig at de dimensjoneres for god lufting mellom takpapp og taktegl. Ikke minst er det viktig dersom loftsrommet også er oppvarmet.  Man bør bruke minst 1" x 2" til strø og lekter. Da blir det en 5 cm stor luftespalte mellom tekking og papp. God lufting reduserer snøsmelting på taket og ising ved raftet. Rask tørking av stein reduserer dessuten faren for mosegroing og alger. Frem til 1930 -tallet var det imidlertid vanlig at man ikke brukte sløyfer, noe som medfører at en omlegging med sløyfer kan føre til at taket blir noe høyere enn tidligere. Dersom loftet ikke er brukt som oppholdsrom og loftet er godt ventilert, kan man gå noe ned på dimensjonene. Fordelen med eldre taktegl er at den ikke er så tett, slik at luftingen er bedre enn ved bruk av "moderne" stein. Løsningene bør vurderes i hvert enkelt tilfelle.

Ved legging av sløyfer skal de helst legges over taksperrene om mulig. Ettersom avstanden mellom sperrene i de fleste gamle hus ikke tilsvarer dagens standard, kan dette kravet fravikes. Mange ønsker dessuten å "rette" opp taket på hus med setninger og skjevheter. Det kan gjøres ved å  justere høyden på lekter og strø. Ved mindre ujevnheter er det som regel overflødig. Krum taktegl er fleksibel og tåler ujevnheter, dessuten kan en fullstendig oppretting bryte med husets uttrykk og se for "nytt" ut.

Omlegget på steinen varierer. På krum taktegl er det imidlertid vanlig med 35 mm omlegg og minst 25 mm til sidene. På flat taktegl bestemmes omlegget av falsen. Gammel taktegl er som regel ikke festet mekanisk, unntaket er dersom taket er værutsatt eller svært bratt. Har tekkingen tidligere ligget godt er det heller ikke nødvendig å spikre. Dersom enkelte taktegl stadig forskyver seg eller deler av taket, som raft, gavler, møne og kilrenner er værutsatt, kan man vurdere å feste enkelte deler av tekkingen. Det kan gjøres med spiker, moderne klips kan som regel ikke tilpasses gammel taktegl. Spikerhullet bores ut med bor for keramiske fliser/glass.

Mønepanna spikres fast i et mønebord med en galvanisert spiker utstyrt med stort hode. Her bør høyden tilpasses slik at mønepanna ligger et par millimeter over takteglen.

Med arbeid på taket hører godt utførte detaljer på beslag, nedløp og renner. Disse arbeidene bør utføres av en blikkenslager med erfaring fra arbeid på gamle hus. Man bør ikke bruke plastbelagte standardvarer!

Vedlikehold

Minst et par ganger i året bør man inspisere taket, gjerne vår og høst. Stein som har forskjøvet seg skal legges på plass og knust eller sprukken stein må byttes ut. Ofte er det takteglen på de nederste delene av taket som utsettes for mest slitasje, her er også vannmengdene størst. Skader i disse delene av taket fører raskt til skader.

Mose på taket utgjør nødvendigvis ingen stor risiko, men den kan holde på fuktigheten unødig lenge. Ved å øke soltilgangen reduseres mosegroing, fjern eller tynn ut trær og gjenstander som skygger for solen. Fjern også løv og greiner som faller ned på taket. Dersom du vil fjerne mosen, gjøres det helst mekanisk, f.eks. med en stålbørste eller jernrive. Man kan også bruke høytrykksspyler, men da må man være forsiktig for ikke å fukte ned undertaket. Bruk av kjemiske midler for fjerning av mose, alger eller lav har kort virkning.

Et bånd av kobber, bly eller sink parallelt med mønet kan bidra til å redusere begroing. Regnvann som renner over båndet vil ta opp litt av metallet og avsette dette lenger ned. Metall-salter forhindrer plantevekst

* Hans Olav Stegarud, rådgivar kulturminnevern, Aust-Agder fylkeskommune (https://www.austagderfk.no/tjenester/kulturminnevern/kulturminnevern-2011/oktober-tegl-som-taktekking/ )

Kilder:

Gamle Trehus: Drange, Aanensen, Brænne. Universitetsforlaget 1994.

Rehabilitering. Konstruksjoner i tre: Anders Frøstrup. Gyldendal 2008

Gode råd om tak på gamle hus: Fortidsminneforeningen 1983

www.teglverk.no