Ved Valdres Folkemuseum holdes det årlig flere kurs rettet mot håndverkere og nevenyttige huseiere. Vi fulgte et skifertekkingskurs sommeren 2015. Bygningen som da skulle få nytt skifertak ligger på tunet til Valdres Folkemuseum, og er et fjøs fra 1800-tallet. Taket skulle tekkes med gjenbruksstein som museet hadde samlet inn. I denne regionen kan man gjenbruke over 2/3 av hellene. 100 år gammel stein har fortsatt en lang levetid foran seg ved riktig tekking, forteller fagkonsulent og kursholder Odd Arne Rudi fra Valdres Folkemuseum.

Dette skulle gjøres:

• En takflate skal tekkes med skifer på sløyfer og lekter
• Den andre takflaten skulle tekkes direkte på taktroa på tradisjonelt vis
• Skiferen som ble brukt var 10" lappskifer, en avlang helle med dråpeformet fremkant.

Valdresskiferen har spesielle egenskaper. Det er en leirskifer som er "myk" og nærmest såpeaktig i motsetning til den hardere og sprøere kvartskiferen fra Alta og Oppdal. Leirskifer deles lett til tynne plater og formes enkelt med en skiferhammer eller saks. Fargen er gjerne grå, blå eller grønnaktig. 

Skiferbrudd i Valdres

Utover 1800-tallet oppsto det en rekke private skiferbrudd i Valdresområdet. Den mest betydningsfulle, kommersielle aktøren kom til å bli AS Valdres Skiferbrud, som startet driften i 1890 årene. På det meste sysselsatte driften over 200 mennesker. Her ble skiferen drevet ut fra dype gruver, risset, klipt, skåret, hugd og høvlet.

Verktøy for tekking av skifertak

Hovedverktøyet ved tekking med skifer er skiferhammeren. Hammerens utforming dekker en rekke funksjoner og formål.

I den ene enden er den butt som en vanlig hammer og kan brukes til både spikring av skiferen, samt for hugging og forming. I den andre enden er skiferhammeren utstyrt med en pigg som benyttes til hulltaking eller rissing. Den øvre delen av skaftet er i tillegg innsnevret og kan brukes til en mer nøyaktig skjæring eller hugging av kantene på hellene.

Man kan kjøpe skiferhammeren på velassorterte byggevarehus.

Ved fjerning av skadede heller kan det være vanskelig å komme til innfestingen. Da brukes et tynt flattjern som skyves under steinen.

Flattjernet har kroker som omslutter spikeren og en 90 graders knekk på enden som slås på med en hammer for å dra ut den gamle spikeren. Verktøyet er uunnværlig for alle som har et skifertak, hvor enkeltstein i blant må skiftes ut.

Skifer kan også klippes. På kurset hadde Odd Arne Rudi hentet frem en patentert oppfinnelse fra området, nemlig "Kolstadsaksa". Den ble utviklet av Lars Kolstad og ble ansett som et stort fremskritt i arbeidet med å rasjonalisere produksjonen av lappskifer.

Skiferen kan også hogges til på en stødig kant av et eller annet slag. For eksempel en bjelke påmontert en bindhake.

For innfesting av skiferen kan man benytte varmforsinkede skiferspiker. I dette tilfellet brukes 2,8-45 mm skiferspiker. Er skiferhellene tykke brukes lengre spiker. Hver stein festes med to spiker. Det er viktig at spikerhullene dekkes av neste rad med stein. Det er i alle tilfeller viktig å unngå at spikeren går gjennom lekta og ned i pappen dersom det benyttes.

Forarbeidet

Før steinen skal opp på taket må den sorteres og kvalitetssikres, dette gjelder også ved bruk av ny skifer. Det sorteres i tre ulike kategorier, fra tynn til middels og tykk.

I samme prosess kan man kontrollere om steinen er hel, ved å se etter sprekker og svekkelser. Dette gjøres gjennom å legge steinen på skrå mot et fast underlag og deretter presse med håndflaten på midtre del av hella. Dersom den er like hel etter behandlingen kan den trygt brukes på taket. En stein som knekker er ikke nødvendigvis vrakgods. Den kan brukes som halvstein ved gavlen, mønet eller raftet.

Gjenbrukssteinen på kurset var ca 10" bred og 18 " lang. Omlegget skulle være 3 cm. For å komme frem til korrekt lekteavstand ved 3 cm omlegg tar man hellens lengde minus 3 cm og deler på 2. I dette tilfelle ble lekteavstanden derfor ca. 20 cm, senter til senter.

Med eller uten lekter

Odd Arne Rudi forteller at lappskiferen vanligvis har vært lagt rett på taktroen uten bruk av papp eller lekter. Steinen er tett slik at lekkasjer ikke forekommer, selv om taktroen er glissen. For å være sikker på at taket holder tett mot vann, brukes det i dag takpapp under skiferen. Som en ekstra forsikring. I mange områder av landet opplever man mer, og kraftigere, nedbør enn tidligere. Et annet klima kan kreve noe avvik fra tradisjonelle løsninger som er brukt i innlandet.  

Dersom man lekter opp et tak, må man tenke på at vindskiene blir noe høyere. Taket blir dessuten høyere ved raftet. Fordelen med lekting er imidlertid at den angir retningen ved legging av steinen, og man får bedre lufting i takflaten. Man kan benytte lekter og sløyfer i gran. Når taket er tett bør dette kunne holde i minst 100 år.

Tekkingen av taket  

Tekkingen begynner ved raftet i det hjørnet som er mest synlig. Man begynner med en stein som har hel bredde, men kun ca. to tredjedeler av lengden. Denne trekkes et par cm utenfor taket for å få en fin dryppkant for regnvannet. Den neste skiferen som legges oppå denne blir i hel lengde, men halv bredde.

Skiferen legges deretter diagonalt, en halvsteinsbredde til siden for steinen under. På denne måten dekkes skjøten mellom steinene i underliggende rad. På samme måte vil toppen på underliggende stein dekke skjøten mellom to steiner i overliggende rad.

På et tak som er lektet opp vil retningen være enkel å følge. Man legger avslutningen på den øvre delen av steinen omtrent i senter av øverste lekte. Steinen vil da hvile på tre lekter. Dersom man bruker gjenbruksskifer som har hatt samme lekteavstand, benytter man de gamle spikerhullene. Ellers må nye spikerhull slås med piggen på skiferhammeren.

Dette arbeidet skal, som for all bearbeiding av skiferen, gjøres fra undersiden/baksiden av steinen. Når hullene slås fra denne siden dannes det et liten krater på oversiden som skaper en forsenking for spikerhodet. På denne måten vil neste steinrekke kunne legges plant med foregående og ikke vippe på spikerhodene.

Dersom man tekker direkte på taktroen kan man slå en snor for å markere retningen på tekkingen.

Man kan også lage et merke 3 cm ned fra øvre del av steinen og legge den påfølgende etter dette merket.

Man begynner som regel med de tykkeste steinene og avslutter med de tynneste mot mønet. Da er det de de tykkeste steinene som utsettes for mest snøtyngde. Det er også viktig at hellene som ligger ved siden av hverandre har lik tykkelse.

I tillegg bør man lete etter stein som ikke vipper eller ligger ujevnt mot hverandre. Dersom det er store ujevnheter i steinoverflaten, kan man forsøke å hugge denne forsiktig bort. Det beste er imidlertid å ha et godt utvalg av stein tilgjengelig på taket.

Når man er ved gavlen benyttes en stein som deles på langs. I Valdres har det vært vanlig å legge skiferen ut over vindskien. Skiferen felles da ned i vindskien, som på forhånd er lagt ca. 1 cm over lektene. Dette skaper et tett og fint resultat. Det er som regel ikke benyttet isbord (vannbord) over steinrekken mot vindskien i Valdres.

På mer vindutsatte steder i landet, kan det være nødvendig å bruke andre løsninger.

Ved avslutningen mot mønet legges en halvstein som er delt på tvers. På eldre hus i Valdres har avslutningen gjerne vært to heller lagt i en "λ" formasjon. Den ene hellen har da gjerne stukket noe høyere opp. Den oppstikkende skiferen har da helling med den dominerende vindretningen. 

Man kan også benytte et sinkbeslag på mønet. Fordelen med det er at man også hindrer mose og algevekst.

Vedlikehold av skifertak

Skifertak har svært lang levetid, under optimale forhold og med godt vedlikehold kan taket ligge i 100 år eller mer uten omlegging. Men det forutsetter at man fører jevnlig vedlikehold og ettersyn.

• Ødelagt stein må byttes straks, fordi sårbare deler av taket eksponeres for nedbør og sol.
• En vanlig feil er at spikeren ryker, ikke steinen.
• Dersom flere steiner løsner, kan det imidlertid være tegn på at man bør planlegge en omlegging av hele taket.
• Dersom man har behov for å bytte en enkelt stein må man spikre synlig.
• For å unngå lekkasjer ved spikerhullet kan forsenkingen fylles med silikon eller en form for lim.
• Man kan dessuten risse opp /ned «V» i steinen over spikeren, som vil lede vannet bort fra hullet.

Det er viktig at avrenningen av vann er god. Taket bør derfor renses for vekst av mose og lav. Dette kan gjøres med en stålbørste. Taket kan også vaskes med en høytrykksspyler. Det er da viktig å gjøre dette ovenfra og ned og ikke benytte roterende dyse. Best resultat får man dersom man bruker varmt vann.

Som et forebyggende tiltak bør man hugge eller tynne ut trær som skygger for taket. Skygge gir gode vekst forhold for mose og sopp. Da unngår man også å få greiner og løv på tak og i takrenner. Dersom man har brukt sinkbeslag ved mønet unngår man vekst av mose og sopp, det samme gjelder ved bruk av kobberbeslag.