Teglsteinen har navn etter hvordan den er plassert i veggen. Steiner som ligger langsetter veggen kalles løper, mens en stein som ligger på tvers av veggen kalles binder eller kopp. 

Når man murer vegger med teglstein legger man steinen slik at den overlapper (dekker) fugene i foregående skift. Fuger som går vertikalt må unngås. For å få overlapp kan steinene forskyves i forhold til hverandre med bestemte lengder. Da fremkommer et mønster som kalles forband. I et forband bindes alle steinene i veggen sammen, uansett hvilken form eller tykkelse veggen har. 

Forutsetningen for et forband er at det er visse forhold mellom steinens ulike mål. Teglsteinens lengde skal omtrent tilsvare det dobbelte av bredden, inklusive fugen. Fra ca. 1840 har vi hatt en standardteglstein med målene ca. 230mm x 110mm x 65, selv om mange bygg i ettertid har hatt teglstein med andre dimensjoner. Med standardformatet vil 2 steinbredder (110mm +110mm) + fuge (10mm) tilsvare lengden (230mm). De fleste teglformat følger dette prinsippet.

Grunnprinsippet i et forband er at steinen kan deles i fire. Den minste bestanddelen er 1/4 stein, deretter 1/2 stein, 3/4 stein og sist 1 stein. En 1/4 stein kalles også et murtrinn. Det brukes ikke mindre tegl enn dette, heller ikke forband. Når det mures i forband kan teglsteinen overlappes med 1/4, 1/2 osv. Dette gir utallige variasjonsmuligheter. Les mer om ulike forband 

Yttervegger av tegl – hvordan er de bygd opp?

Når vi snakker om veggtykkelsen i en gammel mursteinskonstruksjon brukes ikke metriske mål. I stedet brukes steinens lengde som benevnelse, slik at veggens tykkelse omtales som halv steinstykkelse, hel steinstykkelse (énstein), halvannen stein eller vi bruker brøker.

Kompakte vegger

De tynneste vegger av teglstein er ¹/₄ steins og ¹/₂ steins tykke og brukes bare til ubelastede vegger (lettvegger). I vegger av ¹/₄ stein mures steinen opp på kant og forbandet består bare av løpere som i hvert skift er forflyttet i forhold til det foregående skift. Tykkelsen på steinen er egentlig ikke en fjerdedel av steinens lengde, men betegnelsen er allikevel alminnelig. Forbandet i ¹/₂ steins veggen er det samme, men her kan teglsteinen ligge i veggens retning.

I en 1 steins mur er veggtykkelsen lik steinlengden. En type av denne veggkonstruksjonen er koppforbandet. Her mures veggen av bare bindere og forskyvningen er ¹/₄ stein av gangen. Denne typen brukes ved muring av lettvegger. 1 steins mur kan også ha vekslende løper og binderskift. En vegg som har dette leggemønstret har et blokkforband. Blokkforbandet har en karakteristisk fortannet stripe som gjentar seg. 

I en 1¹/₂ steins mur er veggtykkelsen tilsvarende en og en halv steinlengde. Eksempelvis vil et blokkforband i denne tykkelsen legges ved at en løperrekke legges bak et koppskift. Løperens fuger korresponderer med annenhver fuge i koppskiftet. I neste skift legges løperskiftet på den andre siden av veggen samtidig med at hele skiftet forflyttes ¹/₄ stein i veggens lengderetning. Veggflaten for da et vekslende løper- og binderskift.

Ved kompakte murer som er 2 steinlengder eller mer er prinsippet som regel at antallet bindere øker, mens antallet løpere er det samme. En 2¹/₂ steins mur kan utføres på samme måte som en 1¹/_2,forskjellen er at man bruker to binderlengder istedenfor en.

Andre forband i kompaktmurer er kryssforband (korsbinding), arkitekt Hans Kohs forband, munkeforband m.m.  

Hulmurkonstruksjoner

Frem til ca. 1890 ble de fleste murveggene murt som kompaktmurer. Murgårdene hadde gjerne en avsmalnende ytterveggskonstruksjon. De første etasjene var gjerne i 2 steins mur mens de øvrige etasjene hadde 1¹/₂ steins mur. Ved bygg over fem etasjer var de nederste delene av muren tykkere.

Ulempen med den kompakte muren var et høyt fuktopptak, særlig på slagregnutsatte steder. En fuktig mur er dessuten en god varmeleder, dermed ble varmetapet stort. For å bøte på problemet brukte man hardbrente steiner i fasaden. Fuktopptaket i en hardbrent stein er lavt og frostbestandigheten er høy. Imidlertid isolerer den dårlig. For å bøte på problemene ble det vanligere å mure hulmurskonstruksjoner. Særlig på Vestlandet og nordover. Hulmuren har lommer med luft som raskere tørker opp fuktighet. Den isolerer også noe bedre enn en kompakt mur.

Hulmuren består av to veggdeler eller vanger med et hulrom imellom. De to veggdelene kobles med jevne mellomrom av bindere i form av teglstein eller jern. For å unngå fuktgjennomgang fra ytre til indre vange ble binderne ofte dynket i steinkulltjære eller asfalt. Man var dessuten nøye med å rense hulerommet for overskuddsmørtel.

Vi skal se nærmere på tre ulike hulmurkonstruksjoner som har vært mye benyttet i Norge, Trondheims hulmur, Bergens hulmur og engelsk, også kalt dansk hulmur. Trondheims- og Bergens hulmur er lokale variasjoner som fikk stor utbredelse i sine respektive områder. 

Engelsk hulmur

Den enkleste form for hulmur er den engelske hulmuren. Den består av to murvanger som ved bestemte skift bindes sammen med S-formede jerntråder. Trådene ble lagt inn med ca. 45-50 cm mellomrom i både bredde- og høyderetningen. Ved oppføring murte man først opp den bakre vangen ca. 6 skift høyt. Den ble deretter pusset inn mot hulrommet slik at det ikke var noen åpne fuger sårbare for fuktgjennomgang. Deretter ble forvangen murt opp og jerntrådene lagt inn.  Engelske hulmurer ble ofte benyttet uten noen form for isolasjon utover den luften i hulrommet ga. 

Bergens hulmur/pipeforband

Bergensk hulmur har vært den mest utbredte av hulmurkonstruksjonene i Norge, særlig i perioden 1890-1950. Mange bygårder i Oslo ble konstruert med Bergensk hulmur helt frem til siste krig. Den kalles også pipeforband fordi danner vertikale kanaler eller piper i veggen. Kanalene er begrenset i lengden av «tunger» i ¹/₂ steins tykkelse. De vertikale kanalene skiller denne typen vegger fra de egentlige hulmurer hvor hulrommene er langsgående i veggens lengderetning. 

Bergens hulmur var populær fordi den var noe billigere i utførelse enn dansk- og Trondheims hulmur. Men til gjengjeld var den mer utsatt for fuktgjennomgang og hadde større varmetap.

Trondheims hulmur

Trondheims hulmur ble i hovedsak brukt i perioden 1875-1930. Det er en noe mer materialkrevende og dyrere konstruksjon enn bergensk hulmur, men varmeisolasjonen og fuktegenskapene er bedre. Trondheims hulmur har kanaler som går i hele veggens lengderetning. Den kunne også mures opp med to separate kanaler.

Kanalenes plassering i konstruksjonen hadde stor betydning for murens egenskaper. Man forsøkte å legge den tynneste vangen mot innsiden og tykkest ytterst. Dette ga best vern mot oppfukting av muren og økt evne til opptørking gjennom varmetapet fra innsiden. Trondheimsmurens minste størrelse er 1 ³/₄

Teglvegger i dag

Det konstrueres fortsatt bærende vegger av tegl i dag. Da er de gjerne utført som skallmurer, hvor to vanger bindes sammen av stålankre. I huleromme brukes isolasjon. Noen konstruksjoner har også murte ribber som forbinder vangene, slike vegger kalles diafragmavegger.  

Det vanligste er vel at teglstein brukes som forblending utenpå en betongkonstruksjon eller en lettklinkevegg. Da som fasadetegl som ikke skal pusses.