Tradisjonshåndverk -
Gipsmaker
På grensen til Sverige, like ved den gamle stasjonsbygningen på Kornsjø i Halden, holder gipsmaker Maths A. Løland til. Det gamle butikklokalet er fylt til randen av former, skulpturer og vakre rosetter.
Maths fant tidlig ut at det var gipsmaker han ville bli. Yrkesvalget falt naturlig da han fikk prøve materialet som elev ved PLUS-skolen i Fredrikstad.
- Helt fra jeg var liten har jeg vært glad i tegning og kunst. Bestefar var keramiker så kanskje det ligger noe i genene. Gips er et fantastisk materiale og jeg synes jeg har et morsomt yrke. Jeg kan så og si lage hva som helst.
Verneverdig håndverksfag
Gipsmakeryrket har lange tradisjoner og bruken av gips kan spores tilbake 8000 år i tid. I Romerriket var gipskunsten utbredt og under renessansen vant den igjen popularitet.
- Jeg håper å få tatt en tur til Versailles og se noe av gipskunsten i Solkongens slott. Det hadde vært utrolig artig, sier
I dag finnes det rundt 20 praktiserende gipsmakere her i landet og faget regnes som et verneverdig håndverksfag. Maths er medlem av Norsk gipsmakerforening, en fagforening for profesjonelle gipsmakere.
Han gikk i lære hos en gipsmaker i Oslo før han startet eget firma for ca. 12 år siden.
- Jeg fant etter hvert ut at jeg ville tilbake til Kornsjø og roen her ute. Dermed bestemte jeg meg for å etablere gipsmakeriet her. Det er uansett endel reising i dette faget, så det spiller for så vidt ikke noen rolle hvor man holder til, forteller Maths.
- Men det er jo et litt ensomt yrke for meg som driver alene, så jeg passer på å være sosial på fritiden, smiler han.
På verkstedet har han en samling fargerike gispfigurer fra 1950-tallet, som har fått hedersplass i et glasskap. Han løfter ned et hode fra en annen hylle og ser seg selv som 18-åring.
- Jeg må si originalen er bedre, spøker
Variert og kreativt
Gipsmakeryrket er kreativt, og man har bruk for gode tegne-ferdigheter og kunnskap om arkitektur og kunsthistorie.
- Alle kan for så vidt støpe med gips. Det er ikke der utfordringen Kunsten er å lage gode former, som ikke vrir seg og som kan brukes om og om igjen uten at resultatet forringes, forklarer Maths.
Han har en stor samling former i verkstedet. Både former han selv har laget og former han har kjøpt fra andre gipsmakere, som har pensjonert seg. I tillegg til å produsere ting som rosetter, stukkaturlister, skulpturer, søyler og ornamenter i gips utfører håndverkeren også restaureringsoppdrag; han både reparerer og rekonstruerergipsarbeider. Gipsmakere samarbeider også med billedhuggere om å lage modeller, som benyttes når man skal støpe skulpturer i metall.
- I Oslo finnes det utrolig mange leiligheter og bygårder med flotte gipsarbeider. Ofte tenker man på hvite takrosetter og lister, men sannheten er at de som regel var malt i opptil flere farger, og gjerne med Ved restaureringsoppdrag finner jeg ofte original maling bak tykke lag kalkmaling, forteller Maths.
Takrosetter og stukkaturlister ble enormt populært på siste halvdel av 1800-tallet, spesielt i byene, men også på større gårder.
- Rundt 1850 kom det en ny type gummi som lettet prosessenmed å lage former og massestøpe. Det ble mye enklere å lage kompliserte ornamenter, med «kriker og kroker». Den gang fantes det 26 gipsmakerbedrifter bare i Oslo. Det sier litt om popularite-ten. «Alle» skulle ha takrosetter og stukkaturlistverk. I vår tid er det igjen populært, men det er ikke til å stikke under en stol at man merker konkurransen fra import av masseproduserte arbeider. Det er en utfordring for oss håndverkere, men jeg håper folk ser og forstår forskjellen.
Rekrutteringen til gipsmakeryrket er ikke stor og per i dag er det ingen lærlinger innen faget, så vidt Maths vet.
- Det har vært diskutert i fagforeningen om muligheten til å rullere lærlinger mellom bedriftene. Mange er små som meg og har ikke alltid nok arbeid til en lærling. Da hadde det vært kjekt å kunne ha en lærling i perioder med større oppdrag. Det ville gavnet både lærling og bedrift, så det håper jeg vi kan få realisert, sier Maths.