Tapetutsalget i Oslo har sitt utspring i Vallø Tapetfabrik, etablert i 1891. Driften på Vallø var helt fra starten økonomisk bærekraftig. Første 18 måneder var omsetningen på i overkant av 99.000 kroner, og overskuddet var 6.000 kroner. Produksjonen i 1895 var på 388.000 ruller og året etterpå 623.000 ruller.

Den gang var det få utenfor hovedstaden som brukte tapet. Man sverget heller til malt panel. En av grunnene skyldes at mange fryktet at tapet var arsenikkholdig. Det hindret «renslige» husmødre fra å vaske veggene sine. Vallø garanterte i midten av 1890-årene for giftfrie og sunne tapeter. I denne perioden var Andreas Mourud fabrikkens disponent.

I 1903 overtok Mourud driften av firmaets forretning Tapetudsalget, Christiania. Den var omkring 1905 landets største spesialforretning i tapeter fra Vallø og linoleumsgulv fra Victoria Linoleumsfabrik. Navnet ble omkring 1911 byttet til Tapetutsalget Andreas Mourud. I en annonse fra samme år reklamerte firmaet for at tapet «er billigst, smukkest og mest praktisk! Maleroljen er steget 100 %! Tapeterne er like billige som før! Leieboerne vil helst ha Tapeter!» Annonseteksten informerte også om at Mourud solgte vaskbare og lysekte Metaxin tapeter og tyske tapeter fra Anhalter Tapeten-Fabrik. I tillegg førte man norske, franske, engelske, japanske og svenske tapeter.

Fra omkring 1920 samarbeidet Vallø Tapetfabrik med Foreningen Brukskunst om å utvikle nye tapeter. Brukskunst hadde som mål om å få forbrukerne til å kjøpe norske varer. Men for å få gjennomslag for det måtte fabrikkene heve nivået. Et tiltak var å formidle formgivere til industrien. Vallø gjennomførte også flere konkurranser der vinneren fikk sine mønster satt i produksjon. På så måte lyktes Vallø å aktualisere mønsterutvalget.

I mellomkrigsårene fikk funksjonalismen et stadig sterkere feste hos befolkningen. Men da som den mer folkelige funkisen. Den var ikke fullt så striglet i form eller uttrykk. I Tapetutsalget sin vareprøvekatalog fra 1939 ser man også konturene av en enklere tilnærming til funksjonalismen. Linjer og former er myke og hyggelige. Paletten er heller ikke så radikal. Fargene er i slektskap og harmoniske, i stedet for heftige koloristiske brudd. Typisk var komponerte vertikaler og horisontaler. Inspirasjonen kom i hovedsak fra Tyskland. Et land norske formgivere så til. 

Så er spørsmålet. Var dette tapeter for meningmann. Svaret er nok både ja og nei. Vi i Norge har aldri vært kjent for å velge radikale ideer. Tapeter som var alt for geometriske og stiliserte brøt med det trygge og gjenkjennelige som vi kjenner fra bygdekulturen. Vi må derfor anta at flertallet heller gikk for småblomstrete mønster.

Så er spørsmålet. Var dette tapeter for meningmann. Svaret er nok både ja og nei. Vi i Norge har aldri vært kjent for å velge radikale ideer. Tapeter som var alt for geometriske og stiliserte brøt med det trygge og gjenkjennelige som vi kjenner fra bygdekulturen. Vi må derfor anta at flertallet heller gikk for småblomstrete mønster.

Ingen av tapetene i katalogen er merket med produsentens navn. Men det er anledning til å tro at samtlige er laget ved Vallø Tapetfabrik.

Det bør ellers bemerkes at papiret er gulnet, tapetene var opprinnelig mye klarere enn det som er gjengitt.