Gamle norske dørvridere fra N. P. Stender i Bergen
Er man opptatt av å bevare hus og boliger i tidstypisk stil er det ting som må tilpasses for best mulig resultat. Ofte er det detaljene som skiller de gode prosjektene fra de mislykkede. Dørvridere og andre type beslag avslører straks om man har klart det eller ikke. Men å finne gamle bygningsdeler kan være tidkrevende og til tider vanskelig. Det innså jernvarehandelen N.P. Stender sent i 1920-årene. De tok tak i utfordringen og laget derfor en kolleksjon med historiske dørvridere og skilt. Nå er firmaets produktkatalog blitt et viktig tidsbilde over norsk bygningsvern.
Nils Petter Stender (1827–1899) var en sentral skikkelse i Bergens håndverksliv. Slekten kan dateres til 1649 og Jochim Stender, som tilhørte smedlauget i den tyske byen Rostock. Sønnen Johan Heinrich Stender (1741–1816) innvandret som 17-åring til Bergen i 1757. Han avanserte senere til smed, og var Nils Petter Stenders bestefar.
De fleste håndverksfag gikk de fra far til sønn. Helt til håndverkslaugene opphørte under 1800-tallet. Nils Petter Stender ble med årene smed, og han hadde flere lærlinger. Så tidlig som fra 1852 finnes det annonser der han tituleres «smedemester». Senere annonserte han jevnlig for sine produkter og tjenester, som reparasjoner av vogner og produksjon av kniver og låser.
Rokokkoens dørskilter er asymmetriske, og dørvrideren har en livlig utforming.
Fra 1868 annonserte Stender ivrig i Bergensposten og Bergens Adressecontoirs for sitt rikelige utvalg av «færdige Jernarbeider til billige Priser». Det kan se ut som at han det året gikk fra å være smedmester til å bli handelsmann, og etablere jernvarehandelen N.P. Stender. Antagelig henger det sammen med at i 1866 ble laugsvesenet opphevet ved lov, med unntak for bakerlauget i Bergen som opphørte i 1894.
I 1885 opptok Nils Petter Stender sønnen Nicolai Stender i N.P. Stender. På så måte sikret han at firmaet ble i familien. Etter Nicolai Stender døde i 1911 overtok så hans sønn Haakon Stender driften. Han synes å ha vært en svært driftig kjøpmann.
Bergen er kjent for sin gamle og unike trehusbebyggelse. Slike bygninger stiller følgelig krav til nennsom rehabilitering. Gjennom århundrene har man flikket og fikset på husene slik at de fått sitt særpreg. Men med industrialiseringen og maskinproduksjonen forsvant de spesialtilpassede bygningsdelene. Utslitte og ødelagte dørvridere og skilt lot seg vanskelig erstattes med masseprodusert vare fra fabrikkene.
Mats Linder er lidenskapelig engasjert i å formidle mer kunnskap rundt skandinavisk design, kunsthåndverk og kulturhistorie. Han utgir bøker og har siden 2016 egen blogg. Der publiseres jevnlig artikler og eldre produktkataloger
Rokokkoens dørvridere er organiske og er inspirert av naturens former.
Fordi man kunne kombinere fritt mellom de ulike dørvriderne og skiltene fikk dørvriderne tall, mens skiltene fikk bokstaver. Det er eksemplifisert på alle produktark.
Dørvridere i nyklassisisme stil er oftest strengt arkitektonisk utformet.
Haakon Stender så problemet og tok tak i utfordringen. I 1927 åpnet firmaet en utstilling over nyproduserte stilkopier. I alt ble det vist 23 ulike typer skilt og dørvridere som kunne kombineres etter behag. De var for øvrig tilpasset etter tidens låstyper. Modellene ble laget i støpt messing ved Luna metallvarefabrikk i Bergen. Firmaet leverte høy kvalitet og hadde i 1910 fått bronsemedalje på Bergensutstillingen.
For å nå ut til flere kunder enn det lokale markedet i Bergen så laget N.P. Stender i 1927 også en produktkatalog. Der var det avbildet dørvridere og skilt fra stilperiodene barokk, rokokko, nyklassisisme og empire. I produktkatalogen valgte man for øvrig å kalle nyklassisismen for Louis XVI stil. Alle produkter ble gjengitt i målestokk 1:6. Ønsket man andre størrelser enn de som var i sortimentet kunne det spesialbestilles.
Engelsk-inspirerte dørvridere formet som knyttede never
Empirens 1800-talls dørvridere og skilt inspirerte beslagsindustrien tidlig på 1900-tallet, og de kan derfor være vanskelig å skille fra hverandre.
Produktene fra N.P. Stender fikk stor oppmerksomhet. I Byggekunst skrev byarkitekten Kaspar Hassel at «for byggherrer og arkitekter har det i den siste årrekke vært sagt umulig å få kjøpt en vakker og stilfull dørtrykker med skilt. Som regel har man været henvist til moderne som oftest mindreverdige masseproduksjonsartikler, og man måtte ta tiltakke med det som fantes.»
Ola Schumann Olsen var også begeistret for Stenders produkter. Som en av Bergens mest benyttede villa-arkitekter i 1920-årene jobbet han ofte med tradisjonsrik bergensk byggeskikk som utgangspunkt. Han svermet særlig for nyklassisismen og empirens boliger, og tilpasset utformingen etter tidens fasiliteter. I N.P. Stenders produktkatalog skrev han: «De representive led i et bygverks fasade er indgangspartiet, portalen med sin dør. Det er menneskelig ved bedømmelsen av et hus, hvor slegt efter slegt har rammen om sit virke, at gjøre sig en mening om gatedørens facon og tilstand. Her er det igjen dørvrideren med sit skilt, som er konsentreret form for repræsentation.»
Empirens design er som nyklassisismen enkel og arkitektonisk, men ofte rundere i formen enn forgjengeren.
I N.P. Stenders katalog kan man lese at de ønsket å gå videre med å lage andre ornamentale detaljer. Både dørhammere og skyveskålene var antagelig produktområder som de utviklet ytterligere.
I dag er det stor interesse for gamle dørvridere og skilt. Enkelte modeller blir nå produsert på ny. Særlig de fra perioden 1880 til 1960. Men å finne originale vridere og skilt kan være vanskelig. Derfor er dokumentasjon som denne viktig for å gi et mer variert bilde av eldre tiders bygningskultur.
