Fra husokkupant til villaeier. Foto: Hilde Fossum Sundre

Fra husokkupant til villaeier

En aktiv leieboerforening og noen unge husokkupanter skal ha æren for at ”sørlandsbyen” midt i Oslo ikke ble jevnet med jorden på søttitallet. Nå er okkupant Morten Fastvold villaeier på det samme Rodeløkka han var med på å redde fra saneringsdøden.

Hus med utedo

− Jeg kjøpte hus med utedo i 1982, forteller rodeløkkabeboer Morten Fastvold. Det er klart at foreldrene mine syns det var uverdig at noen skulle bo sånn.

”Latterlig billig” sier Fastvold om prisen på trehuset han kjøpte i Tromsøgata 24. Men huset, som i lang tid har vært bebodd av sosialklienter, er fylt av en stank han ikke blir kvitt. Filosofen Fastvold, som ikke er av de mest nevenyttige, lærer seg det som må til.

Han kvitter seg med det stinkende panelet og det råtnende taket, tømmerstokker og tverrliggere. Han fjerner gammel isolasjon, stubbloftsleire og aviser med overskrifter fra mellomkrigstida.  En hel vinter står bare skallet av huset igjen. Det regner og snør rett inn. Først da er lukten borte, forteller Fastvold.   

Se bilder av Mortens hus under rehabiliteringen og fra gamle Rodeløkka. 

Laftet tømmer og høyt under taket

Det var innvandrere fra Aker herred, Akershus for øvrig og en hel del svensker som hadde befolket Rodeløkka i dets første dager fra 1859. Den gangen var det ikke helt uvanlig å frakte med seg huset sitt fra der man kom fra. Fastvold river råttent tak og panel. Under finner han laftet tømmer, med romertall risset inn opp-ned i stokkene, en indikasjon på at huset har vært tatt ned for så å bli satt sammen igjen her. 

− Takhøyden i disse arbeiderboligene var på to meter og åtti, forteller Fastvold. Det var praktisk den gangen, for slik kunne tobakksrøyken sige opp i taket.

En arkitekt gir Fastvold rådet å senke taket for å legge til en etasje. Kjelleren blir beholdt som den er. I første etasjen får Fastvold bygget et nytt vindu, men beholder ellers den opprinnelige strukturen. Han beholder også det karakteristiske inngangspartiet, med sjarmerende vinduer på hver side av den blå inngangsdøren.  Andreetasjen i åttitallsstil har et litt annet preg. Her bygger Fastvold en hel vegg med vinduer, som ifølge han selv ”overhodet ikke står i stil med første etasje”. 

− Det jeg liker aller best med huset mitt er proporsjonene og beliggenheten høyt over terrenget som gir luft og utsikt, sier han. − Og at det ligger tilbaketrukket fra gaten, i bakgården til et annet hus.

Småhusbebyggelse i by, sjarmen ligger i mangfoldet av former og farger. Foto: Hilde Fossum Sundre
Småhusbebyggelse i by, sjarmen ligger i mangfoldet av former og farger. Foto: Hilde Fossum Sundre
hildefsundreshv2.jpg
Hilde Fossum Sundre

Hilde Fossum Sundre er frilansjournalist, statsviter og filolog.

Hilde er oppvokst i Hallingdal og har en fortid som guide på bygdemuseum. Selv om hun ofte er å finne på jobb i Midtøsten eller Latin-Amerika har hun en hemmelig drøm om å bo i et trehus på Rodeløkka. 

Men allerede i 1975 hadde studenten Fastvold kommet til Rodeløkka.  – Det viktigste for meg den gangen var å finne bolig, forteller han, for det var bolignød i Oslo på søttitallet. Rodeløkka var på den tiden forslummet og nedslitt. Med saneringstrusselen hengende over hodet siden 1930-tallet, hadde ikke huseierne investert i vedlikehold.Husokkupant

På grunn av bolignøden var det ulovlig å la bygninger stå tomme, men det brydde ikke alltid huseieren seg om. På Rodeløkka sto flere hus tomme. Det var stor brannfare forbundet med hus som forfalt og det var også fare for at uvedkommende kunne slå seg til der.

Leieboerne tok affære.

Med Leietakerforeningen i ryggen blir bærumsgutten Fastvold husokkupant. Sammen med andre unge okkuperer han et enormt sveitserhus i Gøteborgsgata som har stått tomt lenge. Tolv leiligheter, tolv okkupanter. Det er høsten 1975 og det politiske klimaet er blodrødt. Rodeløkkingene stiller opp med lapskausgryter og oljeovner til de unge okkupantene.

Motstand

Men i de korte månedene okkupasjonen varer opplever okkupantene sabotasje fra andre hold. En brann blir stiftet, ruter knuses. Noen skribler høyreekstreme hilsener og tegner hakekors på underskriftslisten utenfor.

− En natt oppstår det brann i et uthus og brannvesenet kommer til. De er svært fornøyd med oss og måten vi har håndtert brannen på. Men en halvtime senere står huseieren på døra med politiet på slep, forteller Fastvold.  Huset skulle rives, for her skulle et nytt bygg opp.

Okkupantene blir kastet ut. Og studenten fra Bærum blir arrestert og tiltalt, sammen med blant annet Leieboerforeningens forkvinne Magnhild Johansen.

Kampen fortsetter

Okkupantene og leieboerforeningen taper den påfølgende rettssaken og rettsreferatet trykkes i Klassekampen. Den vakre bygningen i sveitserstil rives. Noe nytt bygg kommer aldri opp og som et historiens paradoks ligger en parkeringsplass på tomta den dag i dag.

Men beboerne fortsetter kampen for det gamle Rodeløkka. Kravet er å få Rodeløkka ”rehabilitert på beboernes vilkår”. Med malingsspann og høye stiger setter raddiser og rodeløkkinger trehusene i bedre stand. Dugnadsånden er sterk. Alle forbedringer blir sirlig nedtegnet og slik dokumentert overfor kommunen. Målet er å vise at strøket ikke er så falleferdig som kommunen hevder. Og fra 1976 blir det ny husokkupasjon i Hammerfestgata. Her skulle Fastvold tilbringe en betydelig del av sitt liv. Han ble i sju år.

Bystyret snur

I 1980 kommer endelig bystyrevedtaket som åpner for at Rodeløkka kan bli stående. Leieboerforeningen har vunnet og kommunen selger ut eiendom som var tenkt sanert.  

− Kommunen tilbød leietakerne å kjøpe leilighetene de bodde i, forklarer Fastvold, men saksbehandleren nekter å anerkjenne okkupantene som leietakere.

Så ble det ikke noen leilighet på Fastvold, selv etter mange års kamp for bevaring. Til slutt ender han opp med et privat tilbud om å kjøpe et hus rett rundt hjørnet, i Tromsøgata der han fremdeles bor i dag.

Bevaringspraksis: det gamle og det nye

Rodeløkka har med tiden blitt en blanding av for det meste gammelt, med noe nytt. Området har blitt fortettet. Nye trehus har blitt bygget i en stil som ligner de gamle. Eldre industribygg har blitt til moderne murboliger med funky design. Noen hus har fått tillatelse til å bygge moderne tilbygg. Fastvold liker denne variasjonen.    – På Rodeløkka har det jo hersket ren anarkisme i alle tider, legger han til.

 

Nybygg og gammelt på Rodeløkka. Foto: Hilde Fossum Sundre
Nybygg og gammelt på Rodeløkka. Foto: Hilde Fossum Sundre

Kampen om Rodeløkka er interessant, mener antikvar Morten Stige ved Byantikvaren i Oslo.

 − Rodeløkka var veldig viktig når det gjaldt å snu saneringsplanene, sier han. Det var en interessant allianse av skjeggete studenter som gikk sammen med gamle kjerringer og som vant til slutt, sier Stige. 

Antikvaren er samtidig opptatt av videre bevaring.  

− Bevaringspraksisen har endret seg hele tiden, presiserer han. Han forklarer at det var en periode da det ble lagt vekt på at det nye skulle markeres som nytt. Nå er vi hos byantikvaren mer opptatt av å ivareta helheten og at det finnes flere måter å løse dette på, mener Stige.

− Rodeløkka var den første av Oslos trehusforsteder som ble regulert til bevaring. Men til tross for at den har vært bygningsregulert så lenge, har det skjedd store endringer og dette er et tankekors for oss, avslutter Stige.

*****

Se plantegningene av hvordan Rodeløkka kunne blitt. 

Kilder:

Rodeløkka Vels nettsider

Innlegg av Magnar Johansen og Morten Fastvold, historiekveld i Rodeløkka Vel, januar 2013

Intervju med Morten Fastvold

Intervju med avdelingsleder Morten Stige, byantikvaren i Oslo

Oslo Byleksikon