Utfasingen av tre og innføring av murtvang i Europeiske byer var en følge av store bybranner og påfølgende endinger i bygningslover. Utfasing av tre var upopulært ettersom tre var et billig materiale i det skogkledde Europa, men allikevel ble såkalt murtvang gradvis gjennomført. I Norge ble ikke generell murtvang innført før 1904, noe som har formet hvordan mange norske byer ser ut dag. 

Trebyene brant

I middelalderens Norge fantes 13 byer som alle, med unntak av Hamar, lå ved kysten. Utenom enkelte viktige bygg, var alt bygget i tre. Selv om Norske byer brant ned flere ganger mellom 1200-1900 ble det nærmest ikke gjort forsøk på å innføre murtvang. I perioden fra 1767 da Norges brannkasse ble opprettet, og fram til brannen i Ålesund i 1904, ble det registrert mellom 90 og 100 bybranner i 32 byer. Men mens resten av Mellom-Europa, inkludert Sverige og Danmark, innførte murtvang, var det her hjemme stor motstand og mange argumenter både mot nye byplaner og bygging i mur.

Kupert terreng og røft klima var noen av argumentene mot moderne byplaner med kvartalsstruktur og brede gater. Sannsynligvis var også økonomi, samt liten tilgang på stein som byggemateriale, viktigere årsaker.

Siden middelalderen har lafting vært den dominerende byggemåten her til lands. Hus av alminnelig 6 tommers tømmer kunne brenne i 3 til 4 timer før dette var forkullet. Dette var en forbedring fra tidligere lettere byggemåter. Det var imidlertid vanlig å bruke tjære utvendig, noe som økte brannfaren.

Brannsikringstiltak

På bryggen i Bergen ble tjære forbudt i 1572, og på begynnelsen av 1600-tallet begynte det å bli vanlig å legge panel utenpå tømmer. Med innføring av flere lister, vannbord, og vindusrammer fikk brann og gnister flere steder å feste seg. Gradvis innføring av krumme teglpanner som taktekking, bedret trolig brannsikkerheten noe. I Bergen begynte tyskerne med dette allerede på 1400-tallet, men torv var fortsatt vanlig i trebyer til langt ut på 1800-tallet og ble regnet som brannsikkert fram til slutten av 1890 årene.

De nordiske trebyene (I hovedsak Norge, Finnland og Sverige) var allerede på 1800-tallet en anakronisme, ved at resten av Europa hadde innført murtvang. Det var norgeshistoriens største brannkatastrofe, brannen i Ålesund i 1904 som førte til et epokeskifte med innføring av generell murtvang. Men også da var motstanden stor og omfanget ble dermed noe mindre enn foreslått. Likevel danner murtvangsloven av 1904 et slags sluttkapittel for norsk trehusbebyggelse.

Murtvang - men man fortsatte å bygge i tre...

Til tross for stadige bybranner gikk det 300 år fra murtvang ble innført i Oslo i 1624, til det ble innført nasjonal offentlig murtvang i alle norske byer. Innføring av mur var svært kontroversielt, og mange lempelser ble gitt. Fram til 1840 var det bare Oslo og Fredrikstad som hadde påbud om mur. Etter en storbrann i Trondheim ble murtvang innført også her, men ble neglisjert av byens beboere.

Den nye trehusbebyggelsen, som hadde mange større og bedre hus enn den gamle, ble beordret revet av regjeringen i Danmark. Dette ble også neglisjert, og det var ingen som håndhevet ordren. Det samme så man i Oslo der det etter en brann i 1767, at nesten 150 år etter innføring av murtvang var halvparten av bygningene av tømmer.

Brann og nye byplaner

Bybranner fornyet byen og førte med seg nye byggeteknikker, og for enkelte representerte brannene en velkommen mulighet til å fornye byplanene og få bort mindreverdige bygninger fra sentrum. Når byene skulle gjenoppbygges etter en større brann var imidlertid trehusbebyggelse en gitt forutsetning. Det var en rekke standardargumenter mot murbebyggelse som gikk igjen:

• Bygninger i laft hadde vært den tradisjonelle byggemåten gjennom århundrer
• Murbygg var ansett som uegnet i et fuktig klima, og det var usunt å leve i et murbygg. Muren tørket ikke og ga et dårlig inneklima. Bygget var for kaldt om vinteren og varmt om sommeren
• Det fantes ikke tilstrekkelig tilgang på materialer i mur, som dessuten var dyrere enn tre
• Byen måtte bygges opp raskt - og bygging i mur ville ta for lang tid

Beredskap og brannvesen

Før ca. 1850 fantes ikke fast organiserte brannvesen i Norge. Etter 1850 begynte man gradvis med innføring av faste brannvesen og moderne trykkvann. Før dette gikk vannet i tre-rør som fort ble lekk og kunne ikke levere trykk. Høyere trykk medførte bare større lekkasje. Det fantes i byene også brannsprøyter som ble forsynt av et kar med vann. Karet ble gjerne etterfylt med vannbøtter. Revolusjonen innen brannvesenet kom i 1860 da Norges brannkasse innførte reduksjon i premien for de som installerte vannverk med jernledninger og trykkvann, samt fikk organisert faste, profesjonelle brannkorps. Man trengte da ikke lenger pumpe. En brann i Trondheim i 1866 bekreftet effektiviteten av et brannvesen med rikelig tilgang på vann. 

Trehusene fortsetter å forsvinne!

Bombing og branner under 2. verdenskrig førte til mye ødeleggelse av trehusbebyggelse, blant annet i Bodø. Økonomisk vekst i 1950 og 60-årene ga fart på tilflytting og utbygging av byer og sentrumsområder. Mange trehus ble revet og hele kvartal måtte vike for forretningsbygg og annen ny bebyggelse. Stadig større plass til biltrafikken og parkering var også en viktig faktor. Enkeltbygninger eller hele kvartaler som brenner ned, erstattes bare unntaksvis av kopier, og langt oftere av ny arkitektur eller forblir et åpent arr i bebyggelsen slik som i Kabelvåg (se bildet over). Brannsikring av den gjenstående bebyggelsen vil derfor bli stadig viktigere i framtiden.

Artikkelen er i stor grad basert på en interessant bok av Knut Einar Larsen "Trebyen: bybranner og byfornyelse"