
Ombruk er ikke en dugnad – det er en forretningsmodell
Byggenæringen trenger et kulturskifte. Ombruk kan bli en ny inntektskilde for håndverkere og entreprenører – hvis bransjen tør å ta steget bort fra bruk-og-kast.
Fra motstander til forkjemper for ombruk
Min reise med ombruk startet med skepsis. Jeg var en tydelig motstander – ekstrem motstander. Jeg kunne ikke forstå hvorfor vi skulle ta vare på gamle VVS-ting. Jeg så ingen hensikt, ingen gevinst. Da tenkte jeg økonomisk: Ombruk ville bli for dyrt sammenlignet med å kjøpe nytt, og dermed ikke regningssvarende.
Så møtte jeg miljørådgiver i Rambøll, Mariya Simon, gjennom en samarbeidspartner. Hun var den rake motsetningen – veldig miljøengasjert og forkjemper for ombruk. Vi hadde en lang diskusjon, og det satte i gang noe. Jeg begynte å tenke annerledes. Hun hadde jo rett.
Jeg startet med et regnestykke. Jeg tok et gjenkjennelig produkt – toalett – og sammenlignet kostnadene ved å kjøpe nytt versus ombruk. Til min overraskelse lønte det seg.
Så begynte jeg å se nærmere på hvor mye rørleggerbransjen faktisk kaster. Det er enorme mengder fullt brukbart materiell som går rett i søpla. Det sjokkerte meg. Jeg ble satt ut. Å se sløseriet var begynnelsen på min reise.
Hva kan ombrukes i rørbransjen?
Sanitærporselen i servanter og toaletter har levetid opp mot 400 år. Selv om tekniske installasjoner i eksempelvis en sisterne kan svikte, så kan en rørlegger enkelt bytte dem ut. Dessverre er realiteten at mye sanitærporselen kastes etter svært kort tid i bruk. Da ender det som avfall og gjenbrukes som fyllmasse. Men ombruk handler ikke bare om synlige produkter som servanter og toaletter. Nå har noen aktører begynt å ombruke tekniske produkter – det som ligger gjemt bak vegger og oppunder himling, men som er like viktig. Syrefaste rør brukt i anlegg og prosjekter er et annet produkt som kan ombrukes i nye installasjoner. Det er ikke bare en besparelse for klimaet, men også med tanke på transport og materialbruk.
Imidlertid er ikke alle produkter egnet for ombruk. Eldre pumper og varmtvannsberedere har et uhensiktsmessig strømforbruk og er dårlige alternativer til nye, effektive og “smarte” produkter.
Geir Jansen: Teknisk sjef og bærekraftsansvarlig i Andenæs VVS
Avdelingsleder for lokalavdelingen Romerike, Rørentreprenørene Norge (10 %)
Aktuell med: Nylig utnevnt til Årets ombruksentusiast av bransjeforeningen Rørentreprenørene Norge

Hva er reglene for ombruk og hva betyr begreper som ombruk, gjenbruk og sirkulær økonomi? Bygg og Bevar har samlet svarene på dine spørsmål om konkrete eksempler, regelverk, definisjoner, forskning, forhandlere og mer under en egen ombruksportal.
Bransjekultur og forbrukerkultur
Byggebransjen har behov for en endring i tenkemåte og kultur. Vi er opplært til å kjøpe nytt, og kaste det gamle uavhengig av tilstand. Ombruk utfordrer denne forretningsmodellen. Men ombruk skal ikke være en dugnad – håndverkeren skal tjene penger på ombruk, og det lar seg gjøre, det har vi vist, sier Jansen. Vi må bringe tilbake en reparasjonskultur. Det vil gi håndverkerne store muligheter. Det er faglærte håndverkere som har kompetanse til å bedømme om et produkt er egnet for ombruk. Ikke minst har de kompetanse til å sette dem i stand.
Det er også mye unødvendig skepsis hos forbrukerne, særlig når det gjelder sanitærporselen. Men alt som ombrukes, gjennomgår nøye kontroller, sier Jansen. Alt rengjøres, desinfiseres og pakkes om.
Mange synes det er ekkelt å bruke et brukt toalett. Da spør jeg: Tar du med deg ditt eget toalett til Frankrike? Nei. Du bruker det som står der. De vi ombruker, vaskes, desinfiseres – de blir som nye
Garantiansvar og forsikring – det store spørsmålet
Det mest uavklarte temaet er ansvar og garanti. Jansen har vært i kontakt med forsikringsselskap og Finans Norge. Det finnes ingen entydige svar, for dette er et nytt felt. En av utfordringene i vår bransje er at feil fører til følgeskader. Hva hvis et brukt toalett begynner å lekke etter to uker? Hvem har ansvaret? Er det rørleggeren eller produsenten? Her er det et tomrom – og det gjør mange usikre. Dette med resertifisering av produkter er vanskelig. I mange tilfeller må produkter fraktes til produsenten, som ofte kan ha tilhold i utlandet. Det er dyrt, lite klimavennlig og – ikke minst – hvem skal betale? sier Jansen. Men det er utvikling på området. Noen produsenter er mer fremoverlente og resertifiserer eksempelvis et blandebatteri hvis en godkjent rørlegger skifter innmaten i det. Andre har begynt å lage ombruksveiledninger – slik at du vet hvordan du demonterer et produkt for senere bruk.