Fredete kirker
Alle kirker som er bygget før 1650 er fredet etter Kulturminneloven. Det finnes noen få kirker bygget etter dette som også er fredet. Det er Riksantikvaren som vedtar fredning av en kirke, samt hele eller deler av en kirkegård. Området rundt kirken kan også fredes.
En fredning betyr at du ikke kan gjøre inngrep uten en spesiell tillatelse fra Riksantikvaren. Riksantikvaren må godkjenne alle forslag til endringer, istandsetting og vedlikehold før arbeidet starter på kirken. Dette gjelder også konservering og restaurering av kirkekunst som er eldre enn 1537 eller som er fredet.
Vanlig vedlikehold eller mindre reparasjoner kan gjøres uten søknad. Men det skal brukes tradisjonelle materialer og teknikker for mye av vedlikeholdet. Er det usikkerhet om tiltaket bør man kontakte Riksantikvaren.
Listeførte kirker
En listeført kirke er en bygning med en nasjonal verneverdi, alle kirker mellom 1650 og 1850 er listeførte. I tillegg er flere kirker med senere byggeår også listeførte. Det er Riksantikvaren som avgjør om en kirke skal legges til eller fjernes fra listen. Det er om lag 750 listeførte kiker i Norge, her finner du oversikter over hvilke.
Listeførte kirker forvaltes gjennom Trosamfunnssloven og kirkebyggforskriften. Når det skal gjøres tiltak på byggene skal det sendes en søknad, som regel til biskopen. Tiltak som avhending, riving, arbeid på fast inventar eller tiltak ut over vanlig vedlikehold er søknadspliktig. Riksantikvaren gi en uttalelse og gi faglige råd før et vedtak fattes, men det er biskopen som gjør det endelige vedtaket.
Arbeid på fredete og listeførte kirker
Når en kirke er fredet, eller listeført, gjelder det egne bestemmelser for istandsetting, vedlikehold og restaurering. Arbeider på slike bygg skjer ofte med offentlig tilskudd, og i denne sammenhengen stilles det tydelige krav til utførende håndverkere gjennom tilskuddsforskriften eller gjennom Forskrift om tilskudd til kulturhistorisk verdifulle kirkebygg. Dette fordrer at byggherren anskaffer utførende med rett kompetanse.
Et sentralt krav er at prosjekterende, konsulenter, rådgivere og utførende som skal utføre arbeidet, må kunne dokumentere relevant kompetanse og vise til referanseprosjekter. Dette er for å sikre at arbeidene utføres på en faglig forsvarlig måte, med respekt for byggets kulturhistoriske verdier og opprinnelige materialer. Håndverkerne må ha formell utdanning gjennom fagskolepoeng eller studiepoeng i praktisk bygningsvern. Alternativt må man kunne dokumentere tilsvarende realkompetanse der det er relevant.
Det er byggherren eller den regionale kulturmiljøforvaltningen (i fylkene) som vurderer kompetansen. Dette kan i praksis foregå på noen ulike måter i fylkene. Mange fylker legger stor vekt på referanseprosjekter, og dersom det er usikkerhet knyttet til kompetansen er det tett oppfølging fra fylket som gjelder. Dette kan gjøres for eksempel ved avtale om prøvefelter, byggemøter eller jevnlig rapportering. Lærlinger eller andre under opplæring/studier skal følges opp kontinuerlig under arbeidet. Sentrale fagpersoner og byggeplassleder i utførende firma må beherske norsk for å kunne diskutere kvaliteten ved utførelsen.
