Storbrygga i Selbu

Bilde: Fra Storbrygga i Selbu ble det skipet ut kvernsteiner til hele landet, over Selbusjøen. Innlandsbrygga har både regional og nasjonal betydning, og berget i siste øyeblikk da taket knakk sist vinter. Denne gjengen bidro på malerdugnad i høst.

Fredrik Birch etablerte det første handelsstedet i Selbu i 1852. Der bygde han opp en stor virksomhet basert på handelen med kvernstein. Virksomheten vokste, og i 1855 kom Storbrygga på plass ved utskipningsstedet ved Selbusjøen. Anslagsvis 6000 par med kvernsteiner skal i sin tid ha rullet gjennom brygga på sin veg ut i verden.

Bygget er eldre enn som så, og ble satt opp som lager for Selbu Kobberverk i 1835. I 20 år sto bygningen på Hyttbakken lengre opp i dalen, før Birch kjøpte den. Han fikk bygningen demontert, stokkene merket og lasset fløtet ned elva til Selbusjøens bredder. Der står brygga fortsatt, men to siste ti-årene tom og ubrukt og i sterkt økende forfall. Og tilsynelatende uten venner.

Ubrukt og skjemmende

- Når hus får synlige skader, så føler folk ofte at de er skjemmende. I en slik situasjon glemmer man potensialet og verdien i en gammel bygning. For Storbrygga er dette nå snudd til entusiasme, sier Hauke Haupts, bygningsantikvar i Sør-Trøndelag fylkeskommune.

Det er grytidlig høstmorgen en lørdag. Et titalls frivillige fra Selbu har møtt opp iført arbeidsklær. Den ene langveggen skal skrapes og males på dugnad. Hauke Haupts leder an. Det gjorde han også da taket ble tettet og bygningen sikret i sommer. Også det på dugnad. En kan vel langt på veg si at byråkraten og prosjektlederen egenhendig har snudd stemningen når det gjelder Storbrygga. Noe som ble mulig gjennom interregprosjektet Husnyckeln, et prosjekt som varte til 31. august 2013.

- Husnyckeln ble en ekstra ressurs. Fylkeskommunen er eier av prosjektet på norsk side, og kunne stille opp. Storbrygga ble en utmerket case for å arbeide med holdningsendring når det gjelder utvikling av historiske kulturmiljøer på lokalt nivå, sier Haupts.

Fikk med lokale krefter

Antikvaren tok initiativ, og da viste det seg at det var mange lokalt som var klar for innsats. Det mangler ikke på liv og lyst blant de frivillige når de bidrar til byggets bevaring.

- Oj, oj, vannet er fullt av hoppekreps, sier Jostein Sandvik, med i dugnadsgjengen og til vanlig biolog.

- Ja, vi tar det som det er. Det gjorde de også før i tiden, svarer Jorunn Garberg Moslet. Hun driver et malerfirma som jobber med gamle teknikker i Trondheim, har røtter i Selbu og bidrar på dugnaden med viten om komposisjonsmaling.

Gjengen blir enig om at målet er en fjøsrød farge, og malingen settes på koking basert på en gammel og enkel oppskrift: vann fra Selbusjøen, rugmel, jernoksid som pigment, pluss en skvett linolje til slutt.

Kommunen ville rive

Det er Selbu kommune som har eid Storbrygga de siste tiårene. Sommeren 2012 ble bygningen vedtatt revet. «Bygningen kan tas ned og merkes samt lagres eller settes opp et annet sted dersom det er interesse for det og det kan skaffes ekstern finansiering.»

Vedtaket ble oversendt fylkeskommunen, og da gjorde Hauke Haupts kommunen oppmerksom på at de 12 år tidligere hadde regulert bygningen i en reguleringsplan for bevaring. De hadde altså selv vedtatt at bygningen var verneverdig. Det ble ingen riving.

Noen måneder etter er en venneforening etablert. Foreløpig uformelt, men målet kan bli en privat stiftelse. Også med kommunen involvert. Men da må den i så fall basere seg på at det er andre enn Selbu kommune som tar ansvar for økonomi og drift, forteller Thomas Engan, leder for sektor Bygdautvikling.

- Det stemmer at politikerne har bestemt at en skal ta vare på brygga slik at den ikke forfaller, men det er veldig liten politisk vilje til å koste på bygget noe vesentlig. Det beste hadde vært om noen hadde fattet interesse for å kunne bruke Storbrygga, og i gjennom det tatt kostnader med istandsetting.

Dugnadsarbeid koster lite penger, og både naboer av brygga, medlemmer av det lokale historielaget, fagfolk med røtter i bygda og andre interesserte trår til på maledugnaden. Det vil si å male den ene langveggen, slik at bygningen tar seg litt bedre ut. Noen av de frivillige er bekymret for om kledningen er morken og dårlig, men skaper villig vekk både mose og gammel maling når Hauke Haupts forklarer at treverket på brygga er bra. Mye bedre enn det kanskje virker for et utrent øye.

Tømmer hugd i 1835

Datering har påvist at stokkene til tømmerkassen i Storbrygga ble hugd i skogen vinteren 1834-35. Skraper en i den litt brune overflaten så kommer hvitt treverk av beste merke til syne. Det vil si, på grunn av taklekkasje og vanninntrengning så er det noe sopp innvendig, men den er lokalisert og identifisert av fagfolk, så det problemet blir ivaretatt. Blant annet ved lufting med åpne vinduer i hele sommer.

Utvendig er også det meste på stell når en ser bort fra noen få planker som blir erstattet og litt morkne bordender mot bakken. Men det er tydelig ei stund siden sist bygget ble malt.

- Malingen suges rett inn. Det må være atskillig mange tiår siden Storbrygga ble malt sist, sier Jorunn Garberg Moslet. 25 liter med komposisjonsmaling viste seg dermed å være alt for lite for den ene veggen, og hun trår til med koking av 25 liter til. Blandingen må putre på varmen ei god stund, så da blir det etterlengtet lunsj med felles vaffelspisning som seg hør og bør på en dugnad.

For øvrig har nok ikke brygga ved Selbusjøen vært helt venneløs. Jostein Sandvik i dugnadsgjengen forteller at han har vært opptatt av å ta vare på Storbrygga i flere år

- Men det er først nå arbeidet har kommet i gang så vi kan gjøre noe. Bror min, Oddbjørn Sandvik, var med og reddet taket i sommer. Vi var flere som bidro med riving og rydding, men Oddbjørn og Hauke Haupts brukte over ei uke av ferien på taket.