Artikkel

Arven etter onkel: Slik bevarte de familiehytta fra 1950-tallet

Den gamle hytten til onkel Leiv var trekkfull og et eldorado for områdets musekoloni. Men for Marit Maldal var den også full av gode minner. Dilemmaet vokste år for år, skulle de rive eller renovere?

Mange i Sauda og hyttefolk i området har et forhold til turområdet i Maldal, hvor Maldalsstølen, Skaulen og Reinsnuten er kjente turmål. Nesten midt i turløypa, blant hvite bjørkestammer, ligger en liten hytte med torvtak, en halvtimes gange fra parkeringen. Solen står høyt på himmelen dagen jeg trasker i vei oppover en nyanlagt grusvei – som snart viser seg å bli brattere og brattere. Varm og andpusten ankommer jeg hytta, hvor eier Marit Maldal smilende sitter ved vedstabelen og nyter varmen fra sola. 

- Kunsten er å gå så sakte opp at du ikke blir svett, ler hun og peker på en skinnfell ved siden av. Jeg deiser ned. - Det har vi nemlig måttet lære oss. Du er varm når du kommer opp, men du blir fort kald igjen når hytta ikke er oppvarmet.  

 

Skal fortsatt være enkel 

For denne hytta går motstrøms og er uten innlagt strøm og vann. Det var standarden den gang den ble bygget, og så enkel skal den fortsatt få være, selv om komforten og stilen er jekket opp noen hakk de siste årene. Marit Maldal, bosatt i Stavanger, har som navnet gir et aldri så lite hint om, røtter til stedet. Faren var født og oppvokst på gården Maldal like ved parkeringen. Han var en av ti søsken, hvorav seks fikk seg hytter i området. Fire ble bygget ved et vann som kan skimtes mellom trærne lenger nede, en annen litt høyere opp, og denne som ble plassert på vei mot Maldalsstølen. Beliggenheten er fantastisk, utsikten er bare storslått og vel verdt turen opp. 

Den gamle hytta som den en gang var. Foto Lise Bjelland
Den gamle hytta som den en gang var. Foto Lise Bjelland
Marit minnes barndommens påske- og sommerferier når hele familien var på hytten ved Krokavatnet. Faren hjalp til i arbeidet på hjemgården i Maldal, mens moren, Marit og søsknene koste seg på hytta og med turer. Foto: Lise Bjelland
Marit minnes barndommens påske- og sommerferier når hele familien var på hytten ved Krokavatnet. Faren hjalp til i arbeidet på hjemgården i Maldal, mens moren, Marit og søsknene koste seg på hytta og med turer. Foto: Lise Bjelland

- Far var bare tjue år da han med egne hender bygde seg en hytte, mens denne hytten er satt opp av onkel Leiv på 50-tallet en gang. Han hadde i mange år hjerteproblemer, så det var en tung tur for onkel å gå like fra Sauda og opp hit. Veien til Maldal kom ikke før i 1977. Dermed ble hytta ikke så mye brukt. Onkel Leiv døde i 1988, overraskelsen var stor da det viste seg at han hadde testamentert hytta til meg. Han hadde nok fått med seg at jeg hadde interesse for fjell og friluftsliv, forteller Marit.  

 

Renovert to ganger 

Hytta var på 25 kvm, med enkle, små vinduer. En koieovn, divan og køyesenger på 1,70m var nesten alt som var, i tillegg til en mengde mus som var blitt i overkant husvarme. Like fullt ble hytta mye brukt i årene som kom, også etter at Marit hadde stiftet familie med mann og tre barn.  

- Fra barna var bittesmå har de stabbet seg opp til hytta, en gang brukte jeg to timer opp med minsten. Men de har alltid elsket denne plassen. Noen tilpasninger ble gjort de første årene, vi fikk inn en sovesofa, og tilrettela for å kunne sove på hemsen over kjøkkenet. Men hver gang vi var her gikk vi rundt og lurte på hva vi skulle gjøre. Veggene var uisolert, og på de enkle vinduene rant det vann nedover. 

Under den første runden med renovering i 1993 fikk de satt inn en ny vedovn og nye vinduer. I tillegg la de villmarkspanel oppå den gamle kledningen. Uten at det hjalp særlig mye, hytta var omtrent like kald som før. Og musene – ja, de herjet fremdeles på. 

Ny, stående kledning av furu kjerneved skal få gråne naturlig med årene. Foto: Lise Bjelland
Ny, stående kledning av furu kjerneved skal få gråne naturlig med årene. Foto: Lise Bjelland

En avgjørelse tvang seg fram. Mannen Øyvind Wigestrand var mest stemt for å rive og bygge nytt, mens Marit slet med å gruse hytta som onkel tross alt hadde bygget selv.  

- Men etter å ha tenkt i noen år, var også jeg kommet fram til at riving var den beste løsningen. Da hadde Øyvind plutselig snudd og ville beholde! ler hun. 

Ok, så hvordan kunne de bevare mest mulig, samtidig som hytta ble «ny»? Det gamle taket var helt spesielt, et vakkert blikkfang inne. Onkel Leiv hadde bygget etter grindaverk metoden, en vestlandsk byggetradisjon med stokker i taket. Bjørkeneveren er synlig mellom stokkene. Marit og Øyvind ville beholde dette og la derfor nytt tak oppå det gamle.  

Utsikten er like god om man sitter ved spisebordet eller i sofaen. Foto: Lise Bjelland
Utsikten er like god om man sitter ved spisebordet eller i sofaen. Foto: Lise Bjelland
Taket inne er et blikkfang med bjørkeneveren som skimtes mellom stokkene. Stokkene ligger tettere enn det som er vanlig når man bygger etter grindaverk metoden. Marits teori er at onkel Leiv bommet på vekten av snøen og etterhvert måtte doble antall stokker siden de var i spinkleste laget. Foto: Lise Bjelland
Taket inne er et blikkfang med bjørkeneveren som skimtes mellom stokkene. Stokkene ligger tettere enn det som er vanlig når man bygger etter grindaverk metoden. Marits teori er at onkel Leiv bommet på vekten av snøen og etterhvert måtte doble antall stokker siden de var i spinkleste laget. Foto: Lise Bjelland

- Deretter rev vi hytta inn til svoren, kun bærekonstruksjonen og panel på to av veggene stod igjen. Gulvet ble åpnet opp, der viste det seg at onkel hadde isolert med mose, så musene hadde virkelig storkost seg. Det var mus og rester etter mår over alt. 

 

Arkitekthjelp til nye vinduer 

Marit grøsser. Det ble hennes oppgave å tette for fremtidige musebesøk. En jobb hun utførte grundig ved å benytte musebørster, putte stålull i hull, og klippe til stålnett og montere dette på sprekker og skjevheter i vegger og over hele grunnflaten. I dag høres ikke lenger krafselyder i veggene. Noe av det aller beste med hytta er utsikten, det er fri sikt mot fjellrekken på andre siden av Saudafjorden. Paret tok kontakt med arkitekt Jacob Hadler som tegnet inn nye vindusløsninger. En smal, langsgående vindusrekke som dekker store deler av fronten og den ene kortsiden. Nå har de 180 graders sikt, og kan også se tvers gjennom hytta om de oppholder seg ute. 

Mye av interiøret er gode bruktkjøp. Spisebord med stoler er funnet på Finn. Foto: Lise Bjelland

- Vindusløsningen er vi bare så fornøyd med. Den er fint tilpasset hytta, og utsikten inne er like god fra sofaen som ved spisebordet. Løsningen kan minne litt om Ålhytta, en hyttemodell vi begge liker godt. Her kunne vi ikke hatt vinduer som var for store, det ville bare virket vulgært. 

Marit lette lenge i butikker etter et åkle som kunne passe med fargen på sofaen. Til slutt dukket det perfekte opp på Finn. Foto: Lise Bjelland
Marit lette lenge i butikker etter et åkle som kunne passe med fargen på sofaen. Til slutt dukket det perfekte opp på Finn. Foto: Lise Bjelland
Utsikten er fantastisk og hyttenaboer fraværende her oppe i lia. Lenger nede skimtes såvidt hyttefeltet i Maldal, mens Hustveitsåta ruver i horisonten. Foto: Lise Bjelland
Utsikten er fantastisk og hyttenaboer fraværende her oppe i lia. Lenger nede skimtes såvidt hyttefeltet i Maldal, mens Hustveitsåta ruver i horisonten. Foto: Lise Bjelland

Alt tømrerarbeid – bortsett fra å sette inn de nye vinduene - har sønnen Olav, mannen og Marit stått for. Endatil sofa og senger er designet og snekret selv, sofaen etter inspirasjon fra Hedda hyttenes modell. Marit mener alle nedlagte arbeidstimer har gitt dem en enda sterkere tilknytning til hytta. 

- Men hadde vi visst hvor mye jobb det skulle bli, hadde vi trolig aldri gått i gang, sier hun, og er glad det meste nå er gjort.  

N20B9010
sofa-blaa-stue-hytte-interioer-panel
N20B9057

Sommerens prosjekt er å få ferdigstilt inngangspartiet. Veggen med døren inn har ennå den gamle, rødmalte villmarkskledningen. Det skal også legges nytt gulv i bislaget, samt gjøre dette rommet mer funksjonelt.  

- Vi må sørge for å ha plass nok til å henge fra oss klær, og lagringsmuligheter for ved, vann og gass. 

Sånn tenker en som er vant til, og liker å leve det enkle hyttelivet. De finnes faktisk ennå. 

Bildetekst
Lise Bjelland