Så mye mer enn ei løe
De sover i fjøset, spiser i hevdakjelleren og iblant inviterer de til kulturarrangementer i det rehabiliterte smalhuset. Familiegarden på Gilja er i seg selv et viktig stykke kulturhistorie og samtidig bygget for nye opplevelser.
Giljagarden 12 ligger på en rekke av andre gårder langsmed elven, gårder som tidligere var en del av et klyngetun. I dag ligger gårdene på rekke, med teiger på tvers av dalen.
Og for Torgeir Gilje Lid og Siri Aavitsland knytter det seg god og gammel familiehistorie til stedet. Etter å ha drevet rehabilitering gjennom flere år er de fortsatt like begeistret for hva de har fått til med den gamle løa, smalhuset og eldhuset med mer.
God plass å være: Garden er en god plass å komme til og en god plass å være, sier Siri og Torgeir. Det hender de er her lengre tid av gangen, og pendler til jobb i Stavanger. Foto: Lise Bjelland
Høye fjell og lange tradisjoner
– Låven var opprinnelig fra omkring 1880, en typisk grindbygget løe som er en byggeskikk som er spesiell for Vestlandet, forklarer sivilarkitekt Ole Trodahl.
Sammen med eierne og byggmester Kjell Høie gikk han i gang med det han karakteriserer som et svært givende prosjekt.
Oppdraget var å gjøre låven om til en fritidsbolig. Å bevare låven, i nær kontakt med tunet, mente eierne kunne være en god løsning, det samme mente arkitektene.
– Dette var en god mulighet til å bevare tunet slik det hadde vært før, sier Trodahl.
Den idylliske plasseringen mellom høye fjell, ved elven, var et godt utgangspunkt for å få til noe bra. Den gamle smien, smalhuset og eldhuset som Torgeirs bestefar bygde, står fremdeles på tunet, og alt arbeidet som er lagt ned på gården av Torgeirs besteforeldre og foreldre er like verdifullt og vel så det i dag. Mye er gjort, og terrenget er bygget opp for å få mer dyrket mark og en vakker hage.
Tradisjonsrik metode på Vestlandet
Låven ligger som en fin avgrensning mellom veien og elven og inngår i et fint lite tun. Fra veien er døråpningen nesten usynlig når de kraftige dørene er lukket foran inngangspartiet. Dette var et viktig arkitektonisk element for å bevare den opprinnelige stilen på låven. Åpner man opp lemmene fremtrer en innbydende fritidsbolig, med høyde under taket og et flott og bruksvennlig låvegulv. Lys flommer inn fra taket. Et nordisk og enkelt interiør med spennende detaljer kommer her til sin rett. En gammel skinnstol har blitt trukket med kuskinn på ryggen, og hvor passer det vel bedre å la alle cd-ene komme til sin rett, enn her, oppå en bjelke?
– Utvendig ser låven ut slik den gjorde da jeg var liten, sier Torgeir. Kledningen i kjerneved er blitt grå og glir godt inn i landskapet, og to av veggene er malt i Falurød. Han er glad for at arkitektene, med Ole i spissen, tok utgangspunkt i eiernes idé med å åpne opp rommet i løa og bevare den grindbygde konstruksjonen. Mange av de gamle elementene ved gården er fortsatt å finne igjen inne, i det som nå er en fullt beboelig og moderne fritidsbolig.
Blant de synlige, gamle detaljene er grindkonstruksjonen i taket det mest synlige. Men også bjelken med den karakteristiske steinen som har fått stå midt i rommet, og siloen som nå har blitt bad. Her er det ellers et fantastisk overlys som gjør dusjingen til en ekstra god opplevelse.
– Arkitektens og byggmesterens ekspertise på gamle bygg har hatt veldig mye å si for hvordan dette har blitt, legger Siri Aavitsland til.
God som gull: Bislag er en genial måte og la uteklær være ute, men samtidig lage praktiske løsninger som fungerer. Foto: Lise Bjelland
Dette mener arkitekten: - Hovedrommet, gangen ned og kjøkkenplanet er åpent og lyst - og vinduene spiller en sentral rolle - ikke minst i hjørnet på kjøkkenet, det er virkelig blitt flott! Foto: Lise Bjelland
Om byggherrene: Ambisiøse byggherrer gjør det ekstra krevende og dermed blir ofte resultatet bra, sier Trodahl. Blant det han ble mest fornøyd med i ettertid nevner han særlig en ting. - Syns det var ekstra kjekt at vi fikk til et bad inne i siloen, det er blitt veldig fint, sier Trodahl. Foto: Lise Bjelland
Glugger ut i dalen
Vinduene og plasseringen av disse er nøye vurdert utfra opprinnelig plassering, hva som finnes utenfor og hvor det er gunstig å få inn lys. Blant annet resulterte det i et ekstra vindu i mønet. Herfra får lyset flomme inn fra taket og ned. I tillegg ble det laget store vinduer med benk under, til å sitte og se ut og opp på fjellet.
– For å få til en godkjent plassering av vinduer må man jobbe sammen med kulturvernmyndigheter lokalt og i fylket, og i begynnelsen var Rogaland Fylkeskommune på befaring, sammen med Gjesdal kommune. Det handler om å forstå bygget og hva slags muligheter og begrensninger som ligger i det, forklarer Trodahl. Han legger også til at godt håndverk er en forutsetning for at det hele skal lykkes, og retter med det en velfortjent takk til Byggmester Høie Ueland for fabelaktig utført arbeid.
Det flotteste vinduet finner man trolig i hevdakjelleren, der det er et stort 90 graders vindu i skulderhøyde, hvor man ser rett opp på fjelltoppene på Stakkviksiden.
– Her var det en naturlig mulighet til å få til en god løsning ettersom det var en søyle som allerede stod i hjørnet. Herfra kan man se ut på naturen, men også på de nære tingene som vedstabelen og traktoren som står like utenfor, sier Trodahl.
De senere årene har paret, i tett samarbeid med Kjell Høie i Høie Ueland også gjort et imponerende rehabiliteringsarbeid på eldhuset, et arbeid som var støttet av Kulturminnefondet, og med SMIL-midler fra Gjesdal kommune.
Sjarm i massevis
Passe åpent og passe avskjermet fra inngangspartiet finnes et trivelig rom med kjøkken, spiseplass og doble dører ut til hagen og elven. Her i underetasjen er veggene hvite og et røft betonggulv lager en flott ramme på det som ellers er et sparsommelig innredet rom. Hver enkel detalj får her komme til sin rett. Spisebordet er laget av et helt stykke eik og er imponerende med sin tykkelse og vekt. Over bordet henger kunstner Reidun Ruglands små og fargerike kupler, og oppi den gamle høvelbenken fra Torgeirs barneskole, står diverse oljer, salt og pepper.
– Enkelte steder har vi fått byggmesteren til å lage tilpassede løsninger. På soverommene og i stuen er det meste stedbygget, og det fungerer utrolig godt, sier Siri.
Friske kombinasjoner: Fargene fra de vevde putene er hentet opp igjen i dørene. Og på soverommet er det turkise i noen av litografiene på veggen hentet opp i fargen på døren. Foto: Lise Bjelland
Ikon: Den typiske 50-talls bokhyllen” Veggen” kommer virkelig til sin rett på det som har blitt kombinert soverom og kontor. I det som opprinnelig var sauefjøset. Foto: Lise Bjelland
Som i gamledager: I hevdakjelleren der det nå er kjøkken og spiseplass, har en gammel stein under en bjelke fått stå. Men nå står den ikke lenger i møkk. Foto: Lise Bjelland
Byggherre Siri har i mange år vært direktør ved Museum Stavanger, og her på Gilja-garden kan hun dyrke sin interesse for kulturarv og kunst sammen med Torgeir.
– Vi har hatt kunstutstillinger med Reidunns glasskunst og bilder av Solveig Landa, med åpent hus for venner, kjente og sambygdinger. Det ble svært godt mottatt. Høsten 2016 samarbeidet vi med litteraturfestivalen Kapittel og Gjesdal kommune. De har også flere ganger hatt barneforestillinger med stor suksess.
– Vi ser for oss flere ulike kulturarrangementer i årene som kommer, sier Siri.
For arkitekten har engasjementet fra byggherrene vært veldig positivt. – Dette har det vært utrolig kjekt å være med på! Her har vi fått vist at vi kan få til moderne løsninger i den estetiske motstanden som de gamle byggene gir. Det å få til gode opplevelsesbygg med slike utgangspunkt er ekstra kjekt, sier Trodahl.
Selvgjort er velgjort: Den vestlandske grindkonstruksjonen, er bygget i det samme prinsippet som mange av stavkirkene er bygget i. Dette springer igjen ut fra en eldre tradisjon. Konstruksjonen i løen er gjort helt synlig, og en god del av grindkonstruksjonen i tak og vegger er erstattet med nytt tømmer. Dette har Torgeir og faren sammen med en nabo hentet i skogen på Gilja. Foto: Lise Bjelland
