Historiske kraftverk fredes

– Mange kraftstasjoner er storslåtte byggverk i storslått natur. De er med god grunn blitt kalt Norges katedraler og vitner om over 100 år med imponerende samvirke mellom kultur- og naturkrefter. Kraftverkene forteller historier om hvordan det moderne Norge har utviklet seg, og de har forårsaket viktige debatter om samfunnsprioriteringer som fortsatt har aktualitet, sier klima- og miljøminister Sveinung Rotevatn (V).

– Kraftverkene ble arkitektoniske og tekniske symboler for nasjonsbygging, modernitet og fremskritt. Nå tar vi vare på et utvalg av disse anleggene for ettertiden, sier riksantikvar Hanna Geiran.

De utvalgte anleggene som fredes er fra ulike steder og viser ulike sider av vannkrafthistorien. Anleggene er fra tidlig 1900-tall og frem til 1985 og viser utviklingen fra kraftstasjoner og rørgater i dagen til høyteknologiske kraftstasjoner i fjell.

Fredningene ble vedtatt av Riksantikvaren 31. august 2020, og vil bli markert med et arrangement våren 2021 ved Glomfjord kraftverk.

Disse utvalgte anleggene fra krafthistorien er nå fredet

Aura kraftverk (1956), Sunndal kommune, Møre og Romsdal

Sauda III kraftverk (1930), Sauda kommune, Rogaland

Glomfjord kraftverk (1920), Meløy kommune, Nordland

Tokke kraftverk (1961), Tokke kommune, Vestfold og Telemark

Nedre Røssåga kraftverk (1955), Hemnes kommune, Nordland

Hakavik kraftverk (1922), Øvre Eiker kommune, Viken

Hylen kraftverk (1980) og Saurdal pumpekraftverk (1985) i Suldal kommune, Rogaland

Dalsfos kraftverk (1907), Kragerø kommune, Vestfold og Telemark

Kraftledning Fykan-Haugvik – Master i Glomfjord (1920), Meløy kommune, Nordland

I tillegg har Tysso 1, i Ullensvang kommune, vært fredet siden 2000.

Norge som vannkraftnasjon

Et viktig grunnlag for at Norge kunne innlede sin pionertid som vannkraftnasjon på 1840-tallet, var landets topografi og vannrikdom. Naturlig magasinering i fjellvann og store fallhøyder la forholdene til rette for produksjon av elektrisitet. Fra 1880-årene ble energien i vasskraften benyttet til produksjon av elektrisitet til bruk for industri, transport og forbruker.

Prestisjefylte bygningstyper var inspirasjonskilder for utformingen av kraftverkene. Det ble brukt både nasjonalromantiske og andre typer stilelementer, og mange av anleggene hadde påkostede fasader. Den bygningstekniske nyvinningen armert betong ble til fulle utnyttet ved kraftverksutbyggingen, både i kraftstasjoner og dammer. Betong ga også mange muligheter for variasjon i den arkitektoniske utformingen.

Landsverneplan Statkraft

Statkraft eier mange av landets vannkraftverk. De fleste av fredningene i dag er gjort på bakgrunn av landsverneplan Statkraft, som er et samarbeid mellom Riksantikvaren og Statkraft. En landsverneplan er en oversikt over verneverdige eiendommer og historikk i en statlig sektor. Noen deler av historien blir bevart gjennom dokumentasjon, andre anlegg blir vernet av sektoren, mens et utvalg anlegg blir fredet. Eiendommene i en landsverneplan velges ut for fredning av sektoren selv, i samråd med Riksantikvaren.

Vannkraftverk som kulturminner

Et vannkraftverk eller et kraftanlegg for elektrisitetsproduksjon består av en kraftstasjon med tilhørende maskineri; turbiner og generatorer (sammen omtalt som aggregat), samt transformatorer, koblingsanlegg, styrings- og kontrollsystemer og andre hjelpeinstallasjoner. I tillegg kommer dam, inntak og vannvei og som regel ett eller flere magasiner for lagring av vann. En kraftstasjon kan enten være en frittstående bygning utendørs, som på anleggene Glomfjord, Hakavik eller Dalsfos, eller en kraftstasjon inne i fjell, som Aura eller Tokke I.

Artikkelen ble første gang publisert av Riksantikvaren 1. september 2020