Seilduken – en gründerhistorie
De var unge. De var modige, og de ville ha norske seil på norske skuter. Den unge firerbanden bak seilduken besto av en grosserer, en verftseier, en kaptein og en rittmester.
Christiania Seildugsfabrik ble grunnlagt av grosserer Ole Mathæus Hauge (1806-1868) i 1856 ved fallet som på folkemunne ble hetende «Seilduksfossen». Med seg hadde han noen av tidens ledende, unge menn, herunder rittmester Thorvald Meyer (1818-1909), verftseier Martinius Christian Brinch 1832-1898) og kaptein Henry Heyerdahl (1825-1903). Med unntak av Hauge selv, var alle ved etableringen under 40 år.
Bygningen skal, nest etter Slottet, ha vært byens største. Den ble oppført i tegl etter tegninger av arkitekt Peter Høier Holtermann (1820-1865). Forbildene, så vel som mye av maskinparken, ble hentet fra England og hovedproduktene var ved starten blant annet seilduk, presenningsduk, fiskegarnstråd og lintråd.
De første?
Men var de først ute? Slett ikke. Tomten tilhørte opprinnelig gården Øvre Foss. Denne eiendommen strakk seg opp til Beierbrua i nord og grenset til Schultzehaugen i sør. Alleredet på 1600- og 1700-tallet ble det anlagt sagbruk langs elven som nøt godt av vannkraften. I 1842 ble frøet til et annet industrieventyr sådd nettopp her, nemlig Agers Mechaniske Værksted, det som senere ble til skipsverftet Akers Mek.
Ikke lenge lenge etter ble eiendommen solgt videre til Christiania Klædefabrik, som i sin tur solgte tomten til Hauge og hans kompanjonger. Tross en rivende utvikling ble gårdsbygningen på Øvre Foss stående helt frem til 1912.
Sjur Harby er utdannet magister i nordisk arkeologi og er grunnlegger av dagens Disen kolonial. Han har arbeidet med kulturarv ved en rekke institusjoner som Riksantikvaren, Hedmark fylkeskommune, tidligere Norsk institutt for jord- og skogkartlegging (NIJOS) m.m. Han driver rådgivning til eiere av eldre bygningsmasse og kulturhistoriske anlegg, utfører tilstand- og tiltaksplaner samt skriver forretningskonsepter for kommersiell bruk av eldre eiendommer.
Bilde: Schultzehaugen. Oversikt fra området ved Øvre Foss, til venstre Aker kirke (fra 1000-tallet), Øvre- og Nedre Schultzehaugen gård – og Haugen sag. Illustrasjon: Malt av ukjent kunstner antatt i begynnelsen av 1800-tallet, Oslo Museum
1000 ansatte
I ti-årene som fulgte etter etableringen ekspanderte bedriften kraftig og utvidet etter hvert sitt også produktsortiment. Rundt 1900 hadde Christiania Seildugsfabrik rundt 1000 ansatte, noe som også gjorde den til en av Oslos største arbeidsplasser. Arbeidsforholdene var til å begynne med alt annet enn gode, men med arbeiderbevegelsens fremvekst bedret det seg gradvis i årenes løp.
De første initiativer til organisering fant sted i 1890, men først i 1897 ble Seildugens Arbeiderforening en realitet. Da klubbstyret på Seilduken i 1952 markerte 50-årsjubileet for sin innmeldelse i Norsk Arbeidsmandsforbund (dagens LO) med et historiehefte, het det at «Christiania Seildugsfabrik blir i dag betraktet som en meget god arbeidsplass. Bedriftens nåværende ledelse har gjort meget for at arbeiderne skal trives og for at arbeidet skal bli lettest mulig.»
Revitalisering
I 1960 var industrieventyret ved Akerselva over. Christiania Seildugsfabrik fusjonerte da med AS Joh. Petersen Linveveri på Bryn under navnet Fortex AS og levde videre enda noen år, inntil produksjonen ble endelig nedlagt på midten av 1970-tallet. Christiania Seildugsfabrikk ble ved fraflyttingen i 1960 gradvis tømt for aktivitet og innhold og bygningsmassen gikk i forfall. Da Kunsthøgskolen i Oslo ble opprettet i 1996 ble eiendommen ombygget og i 2003 kunne scenekunstutdanningene som de første, flytte inn i nye lokaler på Seilduken. Anlegget fremstår i dag som en harmonisk blanding av gammelt og nytt og er et godt eksempel på revitalisering av eldre bygningsmiljøer.
Flere av illustrasjonene i denne artikkelen er hentet fra utstillingen "Kunstnerblikk på Akerselva". Her blir for første gang motiver av Akerselva, over en periode på 150 år, stilt ut samlet på museum.
Kulturminnefondet har gitt tilskudd til istandsettingen av rommet
