Nytt bad i Bekken
– Det må være et bad her, sa Morten Nordstad. – Uff ja, svarte jeg. – Det må vel det.
Det er lenge siden han sa det, og nå skriver vi sent i oktober. Vi har rehabilitert våningshuset på Bekken i Stange siden januar 2019. Litt i rykk og napp, men det går fremover. Det som haster mest nå, er kommunens byggetillatelse. Fylkeskommunen har uttalt seg om tegningene. Snekker og gravemaskin er bestilt. Hvordan tenker vi når et nytt bad skal inn i et gammelt hus? Et hus som knapt har opplevd rennende vann fra en kran.
Bekken
Til Stange vestbygd på Hedemarken å være er Bekken en beskjeden gård. Men særegen. Ubebodd siden tidlig på 1970-tallet, likevel til en viss grad vedlikeholdt. Det vil si at husene var malt utvendig og hadde tette tak. Morten Nordstad er dagens eier. Han bor på nabogården Sveen, som siden 1912 også har eid Bekken. Eiendommene henger sammen, og fra Sveen til Bekken er det bare hundre meter om du følger den gamle gårdsveien.
Før du starter: Alle hus har en stemning. Bekken har ligget på bakkekammen i 250 år omgitt av en hage som ikke har stelt de siste 50 år. Det gir huset en ro som ikke skal forstyrres. Vinduene til høyre er illusjon, dette var vanlig for å få symmetri i fasaden og Bekken fremstår som større og finere fra Mjøsa, som var datidens hovedfartsåre.
I dag består tunet her av to hus. Opprinnelig var det en låve her også, men den forsvant for snart 50 år siden. Dessuten er stabburet flyttet og skal ha endt opp som hytte. Det er også lenge siden. Så lenge at Morten Nordstad ikke husker når det skjedde. Bekken har en hage som bare venter på å bli vekket av tornerosesøvnen sin. En enkel gårdshage, mer formet av nytten, enn av gleden.
Syrinen forteller om en hagehistorie som vil bli dokumentert i 2020.
Endeløs utsikt
Utsikten er et kapittel for seg. Selv en traust hedmarking kan vanskelig få seg til å si noe annet. Mellom trærne ser du jordene som skråner ned mot Mjøsa, deretter vannflaten som veksler fra stille og blank og vekker assosiasjoner til et Peder Balke-maleri. Bakenfor ligger Helgøya, og bakenfor der igjen Totenvika med sine åser og blåner.
To etasjer
Våningshuset er en svalgangsbygning i to etasjer, med tre rom i hver etasje, oppført i tømmer, trolig i siste halvdel av 1700-tallet. Grunnmuren er tørrmurt med åkerstein, men senere delvis reparert med sement. Det nordvestre hjørnet var ustabilt da vi startet rehabiliteringen i januar 2019. Her hadde bygningen setningsskader og var sunket henimot 20 centimeter.
Rom for rom
Innvendig har huset en lukket svalgang, og i første etasje en stue, kjøkken, samt et kammers som viste seg å være avdelt med en lettvegg i nyere tid. Men spor i tømmerveggen viser at det også tidligere har vært et kammers her inne. Annen etasje har tilnærmet samme rominndeling, men rommet mot sørøst står fremdeles uinnredet. Her ser du helt oppunder mønet og inn på bare tømmervegger. Vinduene i bygningen er dels 1700-talls, dels noe yngre og vitner om både gjenbruk og nøysomhet, men også om oppgangstider da Atlungstad Brenneri etablerte seg på andre siden av Fjetrebekken i 1855. Med tilskudd fra Hedmark fylkeskommune ble vinduene nylig restaurert. Yttertaket ble lagt om med gammel, enkeltkrummet takstein for noen år siden. Men vi har gjort arbeidet om igjen med ny stein fra Vittinge.
Fargeundersøkelser: Nøyaktige undersøkelser ble gjennomført av Ragnar Kristensen fra Larvik.
Sjur Harby er utdannet magister i nordisk arkeologi og er grunnlegger av dagens Disen kolonial. Han har arbeidet med kulturarv ved en rekke institusjoner som Riksantikvaren, Hedmark fylkeskommune, tidligere Norsk institutt for jord- og skogkartlegging (NIJOS) m.m. Han driver rådgivning til eiere av eldre bygningsmasse og kulturhistoriske anlegg, utfører tilstand- og tiltaksplaner samt skriver forretningskonsepter for kommersiell bruk av eldre eiendommer.
Oppunder takskjegget: Ytterpanelet ble varsomt nummerert og demontertdemontert i forbindelse med utbedring av råteskader i tømmerveggene.
Råteskader: da vi demonterte ytterpanelet viste det seg at råteskadene var langt mer omfattende enn antatt. Særlig østveggen viste seg å være utsatt, og nye mange stokker måtte erstattes.
Er det mer å si? Ja, at bygningen utvendig er panelt og at den på avstand ser vakker ut. Iøynefallende vakker. Nesten for pen til å være sann. Ved siden av våningshuset finnes et lite bryggerhus. Det skal vi ikke befatte oss med her, selv om det er et viktig hus i anlegget.
Hva skal det brukes til?
Vi nærmer oss badet, men først noen ord om den fremtidige bruken. Bekken skal ikke bli en komfortabel helårsbolig. Det skal være et sted å søke til fra gresset grønnes om våren, til løvet faller om høsten. Men ikke bare. Du skal kunne komme dit om vinteren og finne en lunk i huset. Du skal kunne fyre opp, sette deg ned og se flammene danse utover gulvet fra ovnsgluggen i blåtimen, høre husets knirken og vinden som rister i trærne utenfor. Og når dagen gryr, skal det finnes en dusj og et varmt badeværelse. Ingen luksus, men en minimumsstandard som gjør Bekken til et elsket sted, det svenskene kaller et «smultronställe».
