Bevaring er mer bærekraftig enn sanering
En ny utredning foreslår støtte til sanering av gamle hus som et tiltak for å gjøre distriktene mer attraktive for de unge. Da utnytter vi ikke potensialet som ligger i gjenbruk av bygninger, og kan risikere å støte nye generasjoner vekk.
Et utvalg som er nedsatt av regjeringen har utredet konsekvensene av Norges demografiutfordringer. Tendensen er at andelen eldre øker, mens det blir færre innbyggere i yrkesaktiv alder i distriktene. Hvordan skal vi som samfunn imøtegå denne utviklingen, og opprettholde kulturlandskapet landet rundt?
Nå foreligger utredningen NOU 2020:15 «Det handler om Norge – Utredning om konsekvenser av demografiutfordringer i distriktene». I utkastet som er sendt på høring foreslås flere gode tiltak for en bærekraftig utvikling i distriktene. Men ett av tiltakene utvalget foreslår er forsøk med saneringsstøtte mot fysisk forslumming. Det åpner for å søke om penger til å rive eldre hus i bygder og på tettsteder. Målet er positiv utvikling på steder der fysisk forslumming truer.
Dette tiltaket er feil medisin, slik vi hos Riksantikvaren ser det i vårt høringssvar. Da bruker vi ikke de ressursene eldre bygninger er i et klimaperspektiv. Som regel er nemlig bevaring av bygninger mer bærekraftig enn å rive og bygge nytt. Det viser en rapport som SINTEF i 2020 utarbeidet for Riksantikvaren. En fersk beregning av klimaeffekten for ulike bygninger i Innlandet fylkeskommune peker i samme retning. I stedet for å sanere, bør vi gjøre det enklere å satse på ny bruk.
Før vi river historiske bygg som ikke kan erstattes, bør vi aller først undersøke hvordan vi kan legge enda bedre til rette for ny bruk
Evald Fredholm og Ida Malene Christensen kjøpte en herregård på Toten for prisen av en toroms i Oslo. Restaureringsarbeidet på Østre Kvem er i full gang. Foto: Evald Fredholm
Nettopp bevaring av eldre bygg er det en del yngre mennesker ser ut til å ønske seg. Parallelt med demografi-utviklingen har søk etter ‘småbruk’ i flere år ligget på topp-ti-listen for de mest populære søkeordene på Finn.no. Eksisterende bygninger kan representere store kvaliteter – både kulturhistoriske, estetiske og arkitektoniske. Det er viktige verdier for opplevelsen av et sted, og for trivsel.
Undersøkelser blant yngre, blant annet fra Opinion Consumer Stories, viser også at kultur og historie er faktorer som bygger identitet i aldersgruppen 17 til 26 år som aldri før. Sanering fremfor gjenbruk av eldre bygninger kan altså føre til at steder blir mindre attraktive for unge tilflyttere. Det er stikk i strid med intensjonen om økt tilflytting til distriktene.
Sanering har i vår nære fortid truet nettopp stedene der unge voksne og studenter flokker seg i dag. Ett eksempel er Grünerløkka i Oslo. I etterkrigstiden var planen der å erstatte kvartalene fra forrige århundreskifte med boligblokker og en motorvei til sentrum. Mange steder i Norge har vært rivningstruet fordi de ble regnet som nedslitte. De vi bevarte, som Bakklandet i Trondheim og Bryggen i Bergen, er i dag attraktive områder for beboere og turister, og Bryggen er på verdensarvlista.
Utenfor byene er det nå steder som tiltrekker seg en ny generasjon. Kalven seter i Vågå stod for eksempel til forfall i 40 år, helt til ekteparet som kjøpte småbruket setra hører til, startet et omfattende restaureringsarbeid av åtte hus. Nå rommer setra kaffebaren til Norges første baristabudeie, spa og et opplevelsessted med miljøprofil for barn.
Et annet eksempel er paret Evald Fredholm og Ida Malene Christensen, som for prisen av en liten toroms-leilighet i Oslo kjøpte en herregård på Toten. Med dansesal, sjablongmalte vegger fra 1800-tallet og eplehage. Huset hadde stått tomt siden 1960-tallet. Nå blir det pusset opp.
I siste kvartal av 2020 gjorde en ny tendens seg gjeldende i hovedstaden, ifølge Aftenposten 21. mars: Flyttingen ut av Oslo øker. Det gjør også søknadsbunken til Kulturminnefondet, en tilskuddsordning som stimulerer til å sette bygninger i stand landet rundt. Det var nettopp Kulturminnefondet som bidro til istandsettingen av Kalven seter i Vågå, sammen med tilskudd til spesielle miljøtiltak i landbruket (SMIL-midler).
Her er det interessant å skjele til rapporten Kulturminnefondets samfunnsnytte (Menon-publikasjon 42/2017). Den viser at tilskudd fra fondet skaper ringvirkninger som: næringseffekter, utvikling av håndverkkompetanse, verdistigning av eiendom og god stedsutvikling.
Så: Før vi river historiske bygg som ikke kan erstattes, bør vi aller først undersøke hvordan vi kan legge enda bedre til rette for ny bruk. I enkelte tilfeller er det ingen vei utenom sanering, men som oftest er bevaring et mer bærekraftig alternativ. Med klimatrusselen i bakhodet og usikre tider foran oss: Er det ikke en bedre idé å gjøre det lettere for unge mennesker å bo i de husene vi har?
Denne kronikken stod først publisert i Nationen den 31.03.21