Kunstsmed C. F. Andersen
Århundreskiftets Kristiania ble dekorert av mestere!
Smedmester C. F. Andersen var en av dem som reiste til Europa for å lære mer og la seg inspirere. Hans faglige dyktighet og engasjement for faget, for lauget og fagutdannelsen står i en særstilling. Ingen kan være en bedre representant for standen enn han.
Smedmester Carl Frederick Andersen
(1858 – 1947)
Som far, så sønn
I god tradisjon kom han fra smedslekt. Farfar var omgangssmed på Hedemarken, og faren slo seg ned i Christiania og anla smieverksted i Munkedamsveien 48. Her begynte sønnen i lære i 1872, 14 år gammel.
Fra 1879-80 reiste han med håndverksstipend til København, Hamburg, Berlin og Dresden. Her fikk han også anledning til å se og lære en del på museene. Det var en stor opplevelse og svært inspirerende for ham.
Karen Bjerke har i flere år dokumentert og studert smijernsarbeider i Oslo - og kunstsmedene som har utført dem. Her gir hun oss en kort innføring i livet og virket til fire store mestere som har satt spor i byen som het Christiania/Kristiania frem til 1925.
Tre stilarter dominerte
Ved århundreskiftet finner vi tre ulike hovedretninger innen smijerns-arbeider i Kristiania:
Den første retningen fant sine forbilder i middelalderens nordiske drageornamentikk.
Den andre retningen hentet opp igjen 1700-tallets stil-uttrykk med løvverk, kombinasjon av stangjern og platejern, og livlige akantusinspirerte ornamenter.
Den tredje retningen tok opp de moderne europeiske impulser fra Jugend og den florale Art Nouveau-stilen.
Fire kunstsmeder sto for de viktigste arbeidene og de samarbeidet med samtidens store kunstnere og arkitekter;
C. F. Andersen, Carl Bilgrei, Karl Bruno Bilgrei og Alfred Mikkelsen.
Andersen fikk håndverksborgerskap i 1884, 24 år gammel, og drev smia i Munkedamsveien hele sitt yrkesaktive liv. C.F. Andersen ble etter hvert en av byens mest respekterte og avholdte kunstsmeder.
Håndverkets adelsmann
Arkitekt Carl Berner var en av mange arkitekter som hadde et nært samarbeid med ham. I 1923 gir han en sympatisk karakteristikk av denne håndverkets adelsmann i «Norges Haandverk»:
"Han har svunget hammeren med en slik forstaaelse av sin oppgave, at han er en mester i ordets egentlige betydning, - en kunsthaandverker."
20. mars 1923 mottok C. F. Andersen Kongens fortjenstmedalje i gull, 65 år gammel.
Da han fratrådte sin formannsstilling i kleinsmedlauget etter 25 år, ble han utnevnt til æresmedlem med følgende begrunnelse:
«Et uttrykk for standens taknemlige anerkjendelse baade av mannens fremragende arbeid til fagets utvikling, hans faglige dyktighet og trofaste omsorgsfuldhet i utøvelsen av sit virke gjennom mange aar.»
Samarbeid med arkitekter og kunstnere
Andersen arbeidet fra Hammerfest og sydover, og for i alt 47 arkitekter. Han utførte mange oppdrag for Carl Berner, Arnstein Arneberg, Magnus Poulsson, Henrik Nissen, Holm Munthe og Gustav Vigeland.
Han ble stilt ut i Bergen, Stockholm og Paris der han fikk sølvmedaljer, og på Jubileumsutstillingen i 1914 fikk han gullmedalje.
C. F. Andersen leverte også lysekroner og kunstneriske beslag i Sverige, Tyskland og Sveits. Han leverte en lysekrone til Keiser Wilhelms jaktslott i Rominten, i Østpreussen i 1891, tegnet av Ole Sverre og Holm Munthe. Andersen leverte mange kirkelysekroner rundt om i landet. En del eksisterer fortsatt, men mange er dessverre fjernet. Lysekronen i Statsrådsrommet på Slottet er utført av ham, tegnet av arkitekt Carl Berner.
Arkitekt Henrik Bull uttalte en gang at «var Carl Bilgreis’ verksted det ledende firma, så var smedmester C. F. Andersen den fremste kunstneren innen faget på denne tiden.»
Samarbeidet med kunstneren Gustav Vigeland var fruktbart. Andersen leverte to unike arbeider for Vigeland i 1911, figurene og gjerdet rundt Rikard Nordraak-monumentet og gjerdet rundt Camilla Collett-monumentet.
Nye tider for smedfaget
C. F. Andersen var tro mot de gamle teknikker og de fleste av hans arbeider var inspirert av 16- og 1700-tallets stiluttrykk.
På 1920-tallet overtok de mekaniske verkstedene mer og mer og fortrengte det gamle håndverket.
I et avisintervju sier han: "Håndverket var et annet før, og nevner ikke autogen sveising med særlig glede. Men,- sier han- det tjener ikke til noe å holde liv i det som tiden har løpt i fra. Andre tar det nye i sin tjeneste og ære være dem for det."
Herman Martinius Olsen overtok ansvaret for smia i 1923, men Andersen trakk seg ikke helt ut før i 1928.
