Tørrmuring av jordkjeller

Litt om tørrmurte konstruksjoner

Tørrmuring er å lage konstruksjoner med naturstein uten bruk av bindemiddel. Natursteinen er gjerne hentet lokalt og har varierende form og størrelse. Selve byggeteknikken er urgammel og vi finner eksempler på den over hele verden. I Norge har tørrmuring blant annet vært benyttet i grunnmurer, steingarder, støttemurer, jordkjellere og fjøs. Selv om grunnprinsippene for utførelsen er lik, har variasjoner i steintilgang og konstruksjonstyper skapt stor variasjon.

Hvilke verktøy brukes når man tørrmurer?

Stein fremstår som et materiale det er vanskelig å bearbeide. Hvor mye steinen bør formes avhenger av materialet man har tilgang til. Sedimentære bergarter som skifer kan enklere kløyves enn granitt, men granitt med god kløv gir fine flater. Det kan også tørrmures uten å bearbeide steinen, men som oftest må det noe tilpasning til for å få tilstrekkelig dimensjonering, tette fuger og god stabilitet.

For deling av større stein brukes gjerne en tung steinslegge. Denne er kileformet på den ene siden av hodet og plan på den andre. Det er nødvendig å være to. En holder steinsleggens kileformede egg mot linjen som markerer ønsket kløyving og en slår med jevne slag. I endene av linjen bør man slå forsiktig, ellers risikerer man at steinen sprekker feil.

Til mindre stein kan man bruke en spormeisel. Spormeiselen har en kileformet spiss og holdes vertikalt mot steinen og flyttes frem og tilbake langs en linje mens man slår med en slaghammer. Man bør også her være forsiktig når man nærmer seg kanten på steinen.

For å trimme kanter på steinen brukes gjerne en settmeisel. Spissen er butt med en rektangulær form. Meiselen holdes litt vinklet fra kanten på steinen. For å jevne steinen kan man benytte en prikkmesiel eller spissmeisel. Denne meiselen er kileformet og brukes til å hugge bort mindre ujevnheter i overflaten på steinen. Som regel har alle meislene en tupp av herdet stål eller karbid. 

Den største utfordringen i deling av stein er å "lese" dens korning for å anslå hvor den sannsynligvis kløyves. Sporing med meisel eller steinslegge skaper en bruddsone, men finnes det sprekker eller innslag av andre mineraler kan kløyvingen fort ta en annen retning. Så lenge man ikke kan vite noe om steinens indre, er det prøving og feiling som gjelder.

Det er også mulig å bruke kiler ved deling av stein. Da bores det hull der man ønsker å dele steinen, en såkalt kilsøm. Antallet hull varierer med steinens kløvegenskaper. Kilene plasseres slik at alle presser samme vei, deretter bankes de jevnt ned til steinen sprekker.

Utkragingsteknikk hos jærbonde og mayaindianer

Vi kjenner alle til de romerske buer og gotiske hvelv, sterke og vakre med tilhugde steiner låst i konstruksjonen. Katedraler og broer, men også jordkjellere og inngangspartier er laget med denne teknikken. Men utførelsen er krevende og fordrer oppbygning av en forskaling for å holde buen på plass under arbeidet. Ofte ble slik muring overlatt til spesialister. Utkragingsteknikken er en eldre byggeteknikk. Utkragingen vil si at et steinskift legges noe lengre inn enn foregående skift til man når den ønskede dimensjonen eller buen. Sett innenfra ligger skiftene med stein utover hverandre, slik at man bygger det sammen til et hvelv. Avslutningen på utkragingen kan eksempelvis være en stor helle som legges fra vange til vange. Vi finner den hos mayaindianerne i Amerika og hos bonden på Jæren. Den er noe enklere å utføre og har derfor en stor utbredelse i den folkelige byggeskikken.

Bygging av en vestnorsk jordkjeller

Jordkjellere er som regel bygget i en rektangulær form, noen færre er kvadratiske. Haakon Aase hadde til kurset skissert opp en jordkjeller med innvendige mål på 4 meters lengde og 1.80 meters bredde.

Første del av arbeidet består i å klargjøre byggegrunnen. Jorden jevnes ut og det sørges for at grunnen har godt fall slik at vannet dreneres bort. Jordkjellerens mål merkes av og de første steinblokkene legges. Det er en fordel om de første blokkene er store og stabile. Ujevne steiner hugges til etter behov eller kiles opp med småstein. Det bygges opp to vanger, eller vegger og i mellom fylles det med småstein. Steinen legges i forband, det vil si at fugene mellom skiftene forskyves. For ytterligere styrking av konstruksjonen legges det bindinger mellom vangene. Underveis bør steinen dessuten legges slik at den har noe helling utover, dette bidrar til å forhindre at regnvann trenger inn i kjelleren.

Når murvangene når en høye på ca.50- 80 cm (her er det store variasjoner) begynner utkragingen.

Avslutningsvis legges det en helle på toppen, det er også mulig å lage en luftekanal (ljøren) dersom det trengs. Luftingen kan også besørges gjennom døren. Dørene er for øvrig som regel lave og smale for å gi minst mulig uisolert overflate. På noen steder finnes det doble dører. Gulvet inne i jordkjelleren dekkes med heller som legges med litt fall. Noen jordkjellere har jordgulv.

For at steinene skal kunne møtes på midten i kuppelform må man bygge en saling. Denne angir vinkelen steinen skal følge. Her er det viktig å være omtenksom ved måling og snekring så du unngår feil vinkling på takkonstruksjonen.

Jorkjelleren ferdigstilles – kledd i torv og mose

Avslutningsvis dekkes jordkjelleren med jord og torv. Dette fungerer som isolasjon slik at temperaturen i kjelleren blir jevn uavhengig av utetemperatur. For å holde jordmassene på plass mures det opp en lav vange på utsiden. Deretter hives massene på plass. Med vekst på kuppelen vil jordkjelleren å sikt vokse inn i terrenget.

Inne i jordkjelleren legges det heller på en sanddyne. Disse legges med fall slik at man unngår vannansamlinger.

Utenfor jordkjelleren bygges det opp en vange for å holde på torven og jorden. Høyden man behøver varierer noe etter terrengets fall. Det kan være opptil 30-40 cm jord og torv på jordkjelleren.

På Østlandet har det vært mer vanlig med stående stein i hvelvet konstruksjon, mens utkraging har dominert på Vestlandet.