På teglverkets tufter
Godt bevarte murer og takflater av teglstein er flotte syn. Steinen vi ser er i mange tilfeller fra små lokale teglverk. Et av dem var Moe teglverk i Larvik. Her finnes fortsatt litt av den store ovnen som brant i mange døgn, og noe av utstyret som formet leire og sand til gode byggematerialer.
- Den første ovnen og verket lå omtrent der verkstedet står nå. Det ble tatt leire litt lenger bort i ryggen på denne sida av bekken, sier Nils Moe (75). Han peker ut av kjøkkenvinduet mot en bratt bakke på andre sida av jordet. Her ble det første teglverket satt i drift ca. 1880.
God leire var en viktig forutsetning for sterke teglvarer. Gården Moe hadde i tillegg en bekk som ga vann, og et område med gode sandforekomster til leirblandingen. Stedegne naturressurser var en forutsetning for å kunne etablere teglverk. Store mengder ved var en annen faktor, men den var tross alt lettere å frakte.
I tillegg må slekta til Nils ha hatt allsidige og dyktige håndverkere på et nivå som lå over det vanlige for folk i bygdesamfunnet. Tippoldefaren, som startet teglverket, var også urmaker med 40-50 stueklokker bak seg. Andre i slekta lagde brilleinnfatninger, drev klespressing og må ha vært erfarne i gjørtlerfaget (støping av messing og andre metaller). Det var også smie på gården. Alt dette var gode kort å ha på handa for holde i stand og utvikle utstyr til å bearbeide leira.
Det første teglverket lå til høyre for tunet. Det nye ble flyttet bak bygningene i bildet, nær Lågen. Også her var det god leire å finne, og ikke minst rikelig med vann. Foto: Per Øyvind Berg
Den nye og moderniserte teglverket på Moe ble liggende på nedsiden av gårdstunet. Her var det god og ikke minst kort tilgang til ressursene. Skjermdump fra Norkart, illustrasjoner Per Øyvind Berg.
Tungt arbeid
-Jeg har jo sjøl aldri sett produksjonen her. Det er mange detaljer en skulle hatt mer greie på. En del hørte jeg av far, som sleit seg ut på mye av arbeidet. Han begynte å jobbe med dette som sjuåring. Han var veldig opptatt av hvordan leira skulle være for å få effektiv framstilling og godt tegl, forteller Nils Moe.
Som neste generasjon bonde på gården har han likevel oversikt over noe av utstyret som hørte til teglverket. Ikke minst er regnskapsbøkene fra drifta i årene på 1890-tallet og fram til 1916 bevart. Den viser ganske jevne leveringer av «tagsten, mursten, mellemsten» og i noen grad også teglrør. Gårdsbruk i bygda var de viktigste kundene, men noe ble også solgt til oppbygging av skoler, og trolig til enkelte håndverkere.
I året 1898 hadde verket 32 leveringer. 6950 murstein og 11 505 takstein er hovedproduktene dette året, men mellomstein, pipestein og noen få teglrør er også avregnet. Ovnen som da var i bruk er oppgitt å romme 5000 murstein og 6500 takstein. Noen notater tyder på at en kombinasjon av de to typene stein ble brent samtidig, trolig for å utnytte varmen og plassen best mulig. Avhengig av lager, salg og fyllingsgrad på ovnen, kan det ha blitt brent en eller to ganger i året.
Per Øyvind Berg født 1966, er skogeier i Lardal i Vestfold. Han er skogbruksutdannet på høgskolenivå, og har arbeidet med blant annet skogtaksering og journalistikk.
Driften ved et teglverk
Man starta med å spa, eller skjære ut leire fra bakken, og fraktet den gjerne på
trillebår om det var gangavstand fra råleira til leirmølla. Der overtok møllekusken. Han sørget for å blande fine- og grove leirlag. En mann med trillebår tok imot den ferdig elta leira og trilla den bort til formerhuset. Der mottok formeren ofte ei stor blokk leire, som han skar opp og banka inn i treformer som lå på et bord. Ofte fikk en 8-10 stein av blokka. Overskuddsleira blei skjært bort, og en banka teglsteinen ordentlig på plass i formen med ei kjevle dyppa i vann. Takstein blei skjært i tynnere skiver og lagt i former etter størrelse, for så å legges over i andre former med krumming.
Leire til takstein måtte være fastere enn til murstein, og tålte heller ikke så mye ureinheter. Til forming av murstein måtte en ha fin, tørr sand. Den ble brukt som slippmiddel mellom mursteinen, formene og underlaget hvor den ble banket. De som banket stein brukte den også på hendene, omtrent slik bakere brukere mjøl når de knar deig.
Deretter blei den våte steinen trilla videre bort i et tørkehus, eller blei lagt på bakken til tørk.
Ovnen
Brennovnen var rektangulær eller kvadratisk i formen. På bunnen av ovnen var det luker inn til brennkanalene, hvor en putta inn ved til brenning. Lang og tynn bakhun av gran var god å bruke, og ga bra trekk i ovnen.
Mellom brannkanalene blei teglsteinen stabla. Gjerne murstein i bunn, så takstein og deretter et tynt lag med murstein. Åpningen der en hadde stabla inn steinene, blei så murt igjen.
Fyring natt og dag
Så tente en på. Noen brenninger tok 3 dager, noen 4 dager og ekstra store brenninger opptil 8 dagers brenning! Etter at brenninga var over, kunne det gå 10-14 dager før en åpna ovnen. Da var steinen blitt såpass kjølig at en kunne håndtere den. Så blei den lagt til tørk i ladene for ferdigbrent stein. Der blei den liggende til snøen kom for da kunne man få frakta den av gårde på sleder.
Fra Styrstua Teglverk som ble etablert for å reise Kongsberg kirke.
