Babyblått!
Trapperom til besvær
Inger Kristin er en heldig huseier i Gamlebyen i Fredrikstad med mange pågående prosjekter. Som huseier står hun overfor små og store valg, og hun er selv en av dem som lar husets historie bestemme mange av løsningene. Men hva gjør man når prinsippene og smaken rett og slett ikke lar seg forene? Her er Inger Kristins egen lille hverdagshistorie:
En grunnregel er vel at man skal stå fast ved de prinsippene man har! Og om man skal fravike dem, så skal det være en voldsomt god grunn for det. Jeg prøver - i det store og hele og så langt det lar seg gjøre - å holde på de prinsippene jeg har!
Men nå må jeg innrømme at det den siste uken har holdt hardt - jeg har vært på nære nippet til å kaste alle mine prinsipper over bord ! Jeg hater å måtte innrømme det! Saken - eller mer korrekt; mitt prinsipp - har selvfølgelig å gjøre med restaurering.
Jeg mener fast bestemt at når man finner en original farge, en original tapet, eller hva som helst som er originalt og opprinnelig, så skal det rekonstrueres så langt det lar seg gjøre. Og - sånn sett skal man ikke tenke på om det er 'pent' eller 'stygt'. Og hittil har det gått veldig bra - her i prosjekt 'restaurering av hus i Gamlebyen' - fordi det har (tilfeldigvis) vært samsvar mellom det som restaureres og det som etter egen oppfatning kan gå under definisjonen 'pent', 'artig mønster da', 'kul farge'... Problemet nå er at originalfargen i trapperommet, som er 6 meter høyt, er babyblå!
Jeg hater babyblå - det passer kun til babyklær! Går det an å leve med ett 6 meter høyt babyblått trapperom? Selvfølgelig ikke! Fargen ble spesialblandet og kom i hus - og jeg var helt klar for å kjøre mine prinsipper - og malingsspannene - på dynga. Tusen takk til alle de som i godhetens navn prøvde med allslags kommentarer om at 'fargen er fin', 'blir kjempefin når den kommer på veggen' etc...etc..
Men før alle gode prinsipper måtte vike skulle jeg gi fargen en sjanse til: Malermester Studsrud, som i forrige uke fikk en inngående leksjon i mitt syn på den babyblå farge, ble redningen....Han tok med seg den lille biten med originalmalingen på - og så (på søndag faktisk!) kommer han tilbake med flere spann med linoljemaling!
Jeg vet ikke hva jeg hadde trodd og håpet på... mest sannsynlig at han hadde analysert originalfargen til noe annet enn babyblå....selvfølgelig hadde han ikke det! Den er babyblå! Så kult! Så innmari fin farge! Den heter Kaserneblå! Malermester Studsrud hadde gitt malingen et eget navn! Og fargen var så vakker - den var rett og slett....Kaserneblå!! Og den finnes etterhvert kun i trapperommet her! Husets egen farge! Og jeg kan heldigvis fortsette å holde på mine prinsipper.
Kaserneblå - for en innmari fin farge! Foto: Inger Kristin Tvete
