Snertingdal ysteri

Det er en fredag morgen i begynnelsen av mars 2020. Vi har en avtale kl. 09:00 i ysteriet, Torill Sogn Haug og jeg. Dagen er som begynnelsen på en norsk skolestil: blå himmel, sol, noen få kuldegrader, snø på trærne og knapt en bil på veien. Og forventninger. For hvem har ikke hørt om Snertingdal Ysteri?     

Øvre veg

Snertingsdalsvegen slynger seg gjennom skogen. Den begynner ganske åpent nede i Redalen mellom Biri og Gjøvik i det som tidligere het Oppland fylke. Det er der jeg tar av fra riksvei 4, og det er der vintereventyret starter. Ganske snart kryper skogen tettere innpå veien og blir til en tunnel, vesentlig av gammel, litt motløs granskog.

Hadde jeg valgt Øvre veg derimot, ville jeg ha balansert vestover på åskammen, forbi gårder med bratte og sydvendte jorder og vid utsikt mot øst og vest. Jeg ville ha passert det gamle bedehuset der de antikvariske håndverkerne i Tradisjon Tro har verksted og lager, og til slutt nådd Seegård kirke og prestegården, eller præstgar’n, som Anita Krohn Traaseth og Hans Olav Brenner har blåst nytt liv i med kulturarrangementer.

Men så ville det ha vært slutt på utsikten, for like etter stuper veien ned mot dalbunnen igjen og slutter seg til Snertingdalsvegen. Fra krysset i Elvedalen fortsetter turen vestover mot sentrum. Eller det som i dag er sentrum med Coop-butikk, bensinstasjon og, ikke minst, orgelfabrikken eller Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk. Du visste ikke det, kanskje? At det produseres kirkeorgler i Snertingdal? Etablert av Bernt Myrengen i 1873. Dagens bygninger er fra etterkrigstiden og følger deg noen titalls meter videre langs veien før åkerlapper og skogholt igjen slår følge med deg langs veien.

Det er også her i sentrum du finner det tidligere kommunehuset. På høyre side. Snertingdal var egen kommune mellom 1910 og 1964, men er i dag innlemmet i Gjøvik. Med et trylleslag gikk Snertingdal fra å være sentrum til å bli en tilsynelatende periferi.

Men så dukker det opp, Snertingdal Ysteri altså. Pipa er det første du legger merke til. Ikke så høy, snarere litt butt. Midt i skogen, nabo med Snertingdal Auto og en avkjøring til Dokka. En langstrakt bygning, etterkrigsutseende den også, 1950-talls.

– Hvem som hadde troen på dette? Torill Sogn Haug folder hendene og kikker i taket. – Ingen, tror jeg, ikke engang mannen min.

Så rart er det ikke, for det så da også temmelig svart ut. Bildene fra den gang lyver ikke og viser et uendelig antall knuste ruter, hærverk, hull i taket, omfattende setnings- og råteskader. Forfall hvor enn du snudde deg.

– Riv det, sa folk.

– Nei, sa Torill.

Ring, ring!

Men så var det en fredag i juli 2018. Et brev dumpet ned i postkassa fra Gjøvik kommune med krav om å sikre bygningen. Folk kunne forulykke der inne, sto det. Noe måtte skje. Umiddelbart. I realiteten var dette kniven på strupen. Valget sto mellom å rive eller rehabilitere og bevare. Men hvem skulle ha behov for et gammelt og segneferdig ysteri? Et skrekkens hus som lå så avsides til? Hun gikk «rett i kjelleren». Ikke bare av kommunens brev, men også av kostnadene ved å rive. To dager senere, søndag 10. juli på ettermiddagen, ringte Hans Olav Brenner.

– Hei, sa han. Å nei, tenkte hun. Ikke du også! Men det var den telefonen som ble vendepunktet.

Historien

Historien er som følger: Snertingdal Ysteri ble etablert i 1919 og var lenge en viktig arbeidsplass i bygda, ikke minst for kvinner. Eldre bilder viser en bygning i sveitserstil, men etter krigen fikk anlegget det uttrykket det har i dag. Lenge var det en velrenommert bedrift, ikke minst kjent for normannaosten Jarl, en blåmuggost, som også ble produsert for eksport. På det meste arbeidet det 12–15 mennesker her. Lokale bønder leverte melken hit, det var her du slo av en prat og handlet med deg meierivarer hjem.

– Ysteriet var så mye mer enn en arbeidsplass, sier Torill.

– Det var noe du forbandt med Snertingdal, noe mange hadde et forhold til og som knyttet bygda sammen. Det betød noe.

Men tidlig på 1970-tallet var det slutt. Småmeierier og ysterier over hele landet ble lagt ned. Produksjonen effektivisert og sentralisert, lokale oster forsvant fra butikkhyllene og melka tok andre veier. Også Snertingdal Ysteri gikk over i historien. Etter noen år ble det traktorverksted i lokalene. Det varte til 1985 slet hardt på huset. Deretter gikk det utfor med bygningen. Skikkelig utfor.

Pilotprosjektet

Regelen er at industriens bygningsarv enten rives eller ender opp som tomme skall og kulisser når den opprinnelige virksomheten opphører. Men Snertingdal Ysteri rehabiliteres med henblikk på fortsatt osteproduksjon. Det er noe helt annet og ganske enestående. Dessuten skal det tas antikvariske hensyn, med andre ord er det ikke bare å bygge om. – Og det skal ikke bare bli ysteri, sier Torill,

– Vi lever tross alt i 2020 der opplevelse er et viktig element. Ysteriets historie er en del av det fremtidige produktet, akkurat som anlegget selv. Vi har allerede åpnet en kafé, og det blir et utsalg av egen- og lokalproduserte varer. Bygningen har også en andre etasje som venter på rehabilitering.

Forretningsideen hennes har bidratt til at både fylkeskommunen, Innovasjon Norge, Norsk kulturminnefond, Riksantikvaren og Gjøvik kommune har fattet interesse for prosjektet, også økonomisk. Snertingdal Ysteri peker fremover. Norge er på det nærmeste ferdigbygd. Nå skal vi gjenbruke den bygningsmassen vi allerede har. Men hvor krysser hensynet til ny bruk de antikvariske verdiene?

– Det er dette som gjør ysteriet til et pilotprosjekt og en erfaring andre kan dra nytte av, sier Torill.

Vi har forflyttet oss inn i det gamle meieriutsalget, det som nå er blitt kafé og leies ut til en ekstern driver.

– Fordi vi tar opp igjen osteproduksjonen, bevares logikken, altså planløsningen, i bygningen. Den er jo bestemt ut fra spesifikke behov og funksjoner i produksjonen fra melk til ferdig ost. Dette er både innovasjon og kulturminnevern i praksis. Regelverk og lover er skjerpet siden sist det var ysteridrift her, men det grunnleggende er fremdeles det samme.

Rot og skrot

Det var litt av en ryddejobb før det kunne etableres en tilstandsstatus for bygningen og fremdriftsplan for byggearbeidene. I kjelleren hadde betonggulvet sviktet og truet hele konstruksjonen. Alle vinduene måtte enten skiftes ut eller restaureres, skifertaket måtte rehabiliteres og så videre. Og den karakteristiske fabrikkpipa? Den står det fremdeles et sikkerhetsgjerde rundt, men også den blir stående.

Men nå? Ysterihallen bader i vintersolen. Det er rent. Hygienisk. Akkurat slik du forestiller deg at det skal være i en slik bedrift. Høyt under taket er det også. Og nytt lysarmatur. I den ene enden bak en glassvegg er det innredet et møterom med egen inngang og plass til 50 stykker. Der inne er det gamle teglgulvet slipt ned og bevart. Inne i produksjonsrommet er det dekket til av hygieniske årsaker. Ysteriet har store beholdere i rustfritt stål som skinner mot oss. Og nærmest glassveggen en liten separator.

– Den håndterer 350 liter melk i timen, kommenterer Torill. Ikke mye, men tilstrekkelig i en prøvefase. Testproduksjonen er så smått i gang. Normannaosten Jarl skal gjenoppstå. Hun henter noen ark med gammel metallfolie. «Jarl», står det. En liten skatt, de arkene der.   

Mellom etasjene

– Muligheter, det er jo muligheter her, sier hun og slår ut med armene.

– Når kafeen er åpen, er det fullt av gjester. Vi er på vei opp trappen til andre etasje.

Bak en dør åpenbarer det seg et kjøkken fra 1950-tallet. Slitt, men relativt intakt. Vi går videre bortover gangen i meieribestyrerens tidligere leilighet. En stue dukker opp og deretter en spisestue. Den siste er et lyst og hyggelig hjørneværelse med tapetserte vegger. I litt sørgelig forfatning, men tidstypisk nok.

– Hele denne etasjen kan enkelt innredes til overnattingsrom med enkel standard, sier hun.

– Vi følger den tidsånden som allerede er i rommene. Det ser fælt ut nå, jeg vet, men se her.

Hun lar fingrene gli over det umalte veggpanelet.

– Fint?

Jeg nikker. Visst kan dette bli både morsomt, minneverdig og bra. En opplevelse for dem som ellers er vant til trangbodd minimalisme og hvitmalte vegger. Ikke noe er mer i skuddet nå enn perioden 1950–1970.

– Også den lampetten, da! Det er det jeg som sier. – Men her, fortsetter hun og åpner enda en dør,

– Her måtte vi rive vekk alt. Restene av et stort hull i taket sier sitt. Arme mennesker, tenker jeg. Men Torill bare ler litt, for rommet kan bli et supert dobbeltværelse.

Mangelvare

– Hva er det Snertingdal har, som er blitt mangelvare mange steder? Spørsmålet er retorisk og svaret hennes følger i neste åndedrag:

– Stillhet, nattemørke, natur, en uendelighet av skog. Her ser du månen over skogkanten og stjernene på himmelen, her kan du kjenne kuldegradene svi i kinnene, her har du snø som rekker deg til hoftene og tjern du kan bade i. Hit kan du komme når du ikke skal gjøre noe som helst. Bare summe deg, kjenne på livet, lese, skrive, gjøre ingenting eller reise videre. Skjønner du?

– Som om jeg skulle ha sagt det selv, sier jeg.

– Du tenker helt riktig. Denne etasjen kan bli et pustehull for folk i storbyer. For generasjonen som ble født rundt 2000, er dette skreddersøm. Enkel selvhusholdning eller spise i kafeen. Oslo sentrum ligger bare to timer unna. På den samme tiden når du midtveis ned i Europa med fly. Millioner av mennesker som lengter tilbake til naturen – og mat som kan spores tilbake til produsentene.   

Litt arkeologi

Tid for bilder:

– Her, sier hun og viser frem bilder av ysterihallen slik den så ut da de startet opp der inne. Traktordeler alle steder. Oljesøl, gammelt verktøy, søppel. Familie og venner stilte opp. Det ble lange dager, fulle helger og mange timer. Og for en som har vondt for å kaste, ble ryddejobben ekstra strevsom. Over gårdsplassen står et annet bygg fylt til randen med gamle bygningsdeler, kassert meieriutstyr, maskindeler, arkivmateriale og møbler.

–Dette har medført litt arkeologi, sier Torill,

– Gjenstandene forteller jo den historien vi skal formidle. Men til tross for samlerglede, container på container ble fylt opp, samtidig som hun fisket frem verdifull ysterihistorie fra loft og kjellerrom. Diplomene på veggen er fra 1920-tallet og vitner om et meieri i medvind. Om ambisjoner og yrkesstolthet. Om at suksessen tross alt sitter i veggene her for den som evner å se.

Gründeren

– Jeg aner ikke.

Spørsmålet er hva som driver henne fremover. Der andre tenker og vurderer, gyver hun løs. Hun mangler evnen til å tro at det kan gå galt, og kjenner ingen frykt for det ukjente eller det som synes overveldende.

– Se her, sier hun igjen. Denne gangen er det bordene i kafeen det gjelder. Fotografier fra 1950-tallet er forstørret opp og dekker hele bordplaten. Bare menn, kvinnene ble skjøvet til side når fotografen kom. Typisk? Kanskje det. Et felt på veggen bak henne er etterlatt slik det var. For at folk skal se utgangspunktet og at hensynet til bygningen har vært bestemmende så langt det har latt seg gjøre. Jeg tar et bilde av henne her.

1950-tallet

Hva var 1950-tallet egentlig? Det var rockens fødsel og Thorbjørn Egner i Barnetimen. Det var radioens gullalder og ønskekonserter med «Livet i Finnskogarna». Det var kjernefamilie og hjemmeværende husmødre.

Og i Snertingdal var det full produksjon på ysteriet.