#

Mot et offentlig skolevesen

Kong Kristian 6. var sterkt preget av pietismen som rådde i Europa og bestemte at alle skulle konfirmeres. I kravet om konfirmasjon var det forutsatt at de som skulle konfirmeres hadde tilstrekkelig med kunnskap om sin gudstro og de kristne læresetninger. Det ble derfor nødvendig med undervisning i forkant av konfirmasjonen for å lære dette. To år etter, i 1739 , ble det bestemt at alle barn fra sju års alder skulle gå på skole(3), og med dette var allmueskolen blitt et begrep - om enn ikke alltid en realitet.

Skoleloven som ble vedtatt gjaldt ikke for bykommunene, men fikk i praksis stor betydning for utviklingen av skolene også her. Det ble i loven understreket at skolen skulle samle alle barn uten hensyn til foreldrenes stand og stilling, men de som selv kunne bekoste sine barns undervisning måtte gjøre dette, og slapp dermed skoleskatten.

Loven av 1739 kom men en generell angivelse av hvordan skolestuene skulle se ut; med en stor skolestue i den ene enden av bygningen, og kammers og stue for skoleholderen på den andre siden, og i henhold til forordningen: 

innrettes samt forsynes på det mageligste, og paa forestaaende maade, saavidt skee kand brugelig er.

Loven møtte imidlertid stor mostand, fra alle lag i befolkningen. I 1741 ble derfor den såkalte "Placaten" utstedt, som overlot ansvaret for skole og utdanning til de enkelte prestegjeld. Det ble dermed presten, lensmannen og fire av bygdas beste menn som skulle avgjøre og bestemme hvordan undervisningen skulle gis. Vedtak skulle godtas av amtmann og biskop. Utgiftene til både bøker, lærer og eventuelt skolebygg måtte dekkes av bøndene selv. Placaten av 1741, som delegerte makten og myndigheten til de enkelte prestegjeld, (senere kommuner) ble et prinsipp som har vært presedensgivende for det meste av senere skolepolitikk i Norge.

Konsekvensen av delegeringen av denne myndigheten, men også av det økonomiske ansvaret ble lagt til de enkelte prestegjeld og bøndene, var at det i mange bygder i liten grad ble satset på undervisning og skolestell og svært sjelden bygget faste skoler. Det ble for dyrt.
Løsningen som ble valgt var omgangsskolen, hvor læreren noen uker i året samlet elevene rundt om i hjemmet, og under foreldrenes vaktsomme øyne underviste de kommende slekter i den rette bibellære.

På 1700-tallet var det en stigende tendens til sosiale forskjeller. Mens latinskolene tidligere hadde tatt inn mange fra fattige kår, ble den nå etter hvert skolen for de bemidlede. Almueskolen som utviklet seg etter skoleloven av 1739, ble skolen for fattigfolket.
Gjennom hele 1700-tallet forsterket dette seg, og kulminerte med vedtaket i 1809 om at latinskolen skulle være en betalingsskole. Allmueskolen, som da oftest ble kalt fattigskolen, ble skolen for de som ikke ville, eller kunne betale for skolegangen. Det var i praksis bare de fattigste i byene som sendte barna sine til disse offentlige skolene. De mer bemidlede brukte privatlærere.

I Christiania medførte loven av 1739 at skolevesenet ble omorganisert. Byens fire kvarter ble nye skoledistrikt, og i tillegg til den offentlige skolen skulle det også være skoler i forstedene Grensen/Pipervika, Vaterland, Fjerdingen og Sagbanken.

Waisenhuset, Kongens gate 1, Oslo. bygget 1638

Waisenhuset, Kongens gate 1, Oslo. bygd i 1638, ombygd og påbygget 1640. Ombygd igjen i  1871 av Jacob Nordan og i  1920 by Arnstein Arneberg. Foto: 

I 1778 ble det i tillegg opprettet to nye skoler; Christiania oppfostringshus og Det Ankerske vaisenhus som begge skulle gi gutter og piker undervisning i religion, lesning, regning, sang og håndarbeid. I 1792 ble det også anlagt en egen skole for de som var knyttet til garnisonen på Akershus, fordi dette området ikke lå innunder byens administrasjon. Totalt ble det etablert ni skoler mot to før 1739. Disse skolene ble drevet av byens forsorgsvesen.

I et reskript av 2. desember 1741 påpekes det at det stod slett til med skolegangen i distriktet, og at foreldre og husbonder holdt barna borte fra skolen. Noen få hundre ble undervist i anstalter eller andre skoler, noen hundre hadde privatundervisning og ca. 200 hadde ikke skole å gå til. Ifølge en undersøkelse så sent som i 1837 fantes det 2500 barn i skolepliktig alder. Av disse gikk bare 1300 i en av byens sju allmueskoler. Fraværet var i tillegg stort, omkring halvparten møtte ikke opp på skolen.

Fra intensjon til handling

Etter mange år med elendige forhold for skolen ble det i 1807, dels takket være Biskop Becks innflytelse, vedtatt å kjøpe flere skolebygninger som ble innredet til skolehus. Dette var: Piperviken (Skolestredet 1), Hammersborg (det gamle fattighuset ble omgjort til skole), Fjerdingens (Chr. Krogs gate 19) og Vaterland skole (Saugbanken) (4).

I 1826 ble en femte allmueskole opprettet i Møllergaten 46. Skolen var den første i Oslo som ble oppført i murstein og ble reist av grosserer Young. Bygningen var enkel og i en etasje. I den ene enden av bygningen var det ett klasserom for undervisning og i den andre leilighet for læreren. Bak bygningen var det hage for læreren og gårdsplass for elevene.

Allerede i 1837 ble elevene flyttet til ny skole som ble opprettet i en nybygd Lasarettbygning på Ankerløkka (Ankerløkka skole). Lasarett var ikke tatt i bruk og ga plass til elever både fra Fjerdingen og Møllergata skole. Noe senere flyttet også elevene fra Vaterland inn i bygningen.
Noen av årsakene for at det ble opprettet ny Ankerløkken skole var at man i 1836 formelt foretok en deling mellom skolevesen og fattigvesen, og ikke minst at barneantallet økte grunnet mange nye innbyggere i den såkalte "Bymarken" (dvs. områdene rundt game Christiania, men innenfor byens formelle grenser). Ankerløkken skole var i bruk som skole helt frem til 1860 (5). Da ble ny skole bygget i Møllergata.

Ankerløkken skole.jpg

Ankerløkken skole i Hausmanns gate (1831-1861). Skolen ble brukt som epidemi-lasarett under og etter tiden som skole. Bygningen ble revet 1918. Foto: Oslo Bymuseum. 

Fjordingen skole bestod av flere mindre trebygninger. Hovedbygningen var i panelt laft. I denne var det en stue samt selve skolestuen. I de øvrige bygningene var det rom for arbeidsskolen, kjøkken og diverse uthus (6).

Piperviken skole ble allerede ervervet i 1807. Bygningen var en enkelt panelt tømmerbygning i to etasjer samt en sidebygning på dels en etasje. I bygningen var det rom for undervisning, rom for læreren samt rom for en lærerenke og hennes familie.

I 1838 ble det besluttet å bygge ny skole i Piperviken. Den nye skolen sto ferdig i 1841 og var i bruk til ny skole ble bygget i 1871. Skolen som nå ble oppført var tegnet av stadskontuktør Grosch (7). Da den nye Ruseløkken skole ble tatt i bruk i 1871, ble den gamle overtatt av politiet som brukte skolebygningen helt frem til den ble revet i 1960.

Pipervikens politistation. fot. N. Skarpmoen Almueskole indtil ca. 1870

Pipervikens politistation, tidligere Nedre Skarpmoen Almueskole inntil ca. 1870. Bygget ble benyttet av politiet til 1960. Foto: Oslo Bymuseum. 

Leidulf Mydland

Leidulf Mydland har lang erfaring innen kulturminnevernet. 

Han er Dr. Philos i Kulturvern fra Göteborgs Universitet, og har tidligere jobbet hos Byantikvaren i Oslo og hos NIKU. 

Han jobber nå som fungerende avdelingsleder for samfunnsavdelingen hos Riksantikvaren. 

Den første skolen på Hammersborg ble innkvartert på fattighusets gård. Læreren fikk disponere loft og kjeller, når de fattige ikke trengte dette. Skolebygningene skildres som dårlige og bestod av små og lave rom. Det største på Hammersborg var 11 2/3 alen langt og 9 7/8 alen bredt og 19" høyt.

I 1842 ble nytt skolehus vedtatt oppført på Hammersborg. Denne nye skolen var en murbygning i to etasjer samt kjeller. I første etasje var det to klasseværelser, samt leilighet for læreren med stue og to kammers. I andre etasje var det ett stort klasseværelse. Bygningen var i bruk som skole for Hammersborg og Bjergfjerdingen skoler (kretser), men av tegninger skal det fremgå at skolen hadde plass til tre skoler, men det er uvisst hva den tredje skolen var.

Lokalet ble brukt som skole frem til 1870 og er nå revet. Skolen på Vaterland var en bygning i en etasje med rom for læreren og stue til undervisning.
Den gamle allmue- og fattigskolen i Hospitalgata (1806-1861). .jpg

Den gamle allmue- og fattigskolen i Hospitalgata (1806-1861). Foto: Oslo Bymyseum.