Laftehus på flyttefot
Et gammelt hus til nedfalls, en tilfeldighet, en begavet arkitekt og en iherdig dame med Feda-røtter er de viktigste ingrediensene til smykket av et hus som i dag har fått sin renessanse.
Inger Birkeland Slågedal tar imot oss i sitt nyrestaurerte fritidshus. Et hus med tømmer som er dateres tilbake til 1699 og som har gjenoppstått etter å ha blitt flyttet fra Lista til Feda. Selv bor hun på Birkeland ved Lillesand der hun også har drevet med husflytting og restaurering tidligere.
Lun bygd ved kysten
”Kittyhuset” som er kalt opp etter Ingers mormor, ligger sentralt på Feda i Kvinesdal kommune. Feda er et lite sted med knappe 400 innbyggere. Her har forfedrene til Inger bodd i generasjoner, og her tilbrakte hun hver eneste sommer sammen med storfamilien.
Fedas beliggenhet kjennetegnes av elven som renner gjennom bygden. Her har sjøfolk bodd i generasjoner og mange eiendommer har et båthus. Til tross for at havet lurer like utenfor bygda er det både lunt og trivelig her, med stor grad av små sørlandshus. Den gamle kirken fra 1802, setter også sitt preg på bygda.
- Min mor tok meg og mine tre søsken med til Feda hver sommer. Vi badet i elven, fisket og utforsket spennende områder rundt om i bygden. Det var noen fantastiske somre som for alltid satte sine spor i meg. Da jeg, mine søsken og ei kusine arvet tomten, i 2011, ble drømmen om å sette opp et gammelt hus vekket for alvor, forteller Inger Birkeland Slågedal.
Tomten er 650 kvadratmeter stor og ligger sentralt, vis a vis småbruket der Ingers mor vokste opp sammen med sin mor og en bror. I 2013 overtok hun tomten og begynte å planlegge for huset som skulle flyttes hit. Hun måtte bare finne det først!
Verneverdig hus dukket opp
Det minst 200 år gamle laftehuset ble oppdaget på Lista av en nær slektning, som også ble arkitekten for prosjektet, Jan Gunnar Skjeldsøy i firmaet Stiv Kuling.
- Jeg fant huset via en tømrermester i Farsund som jeg på forhånd hadde bedt om å være på utkikk etter et gammelt hus som kunne istandsettes. Hustypen kunne være tilnærmet hva som helst. Vi var heldige som kom over dette huset. Her falt mange biter falt på plass både når det gjaldt geografisk og lokalhistorisk tilhørighet til Feda, forteller Skjeldsøy.
I huset var alle åpninger, merker og spor etter fortiden synlige. Selv om huset hadde mistet sin historiske fasade, var alt synlig bak lagene med oppussinger.
- Jeg så med en gang hvordan huset ville ligge på tomten, og hvor flott dette kunne bli, sier Skjeldsøy.
Tilstandsrapporten som ble utført viste at huset hadde langt mer å fare med enn det tilsynelatende så ut som. Likevel måtte Inger ta stilling til om hun var klar for å ta den store jobben som byggherre for prosjektet.
I 1999 flyttet jeg sammen med gode hjelpere en gammel husmannsplass som skulle rives til Slogedalen der vi bor. Her drev jeg en periode med brødbakst og salg av selvdyrkede urter, og hadde åpent for kunder som ville komme innom og kjøpe. Det er en lidenskap med gamle hus. Jeg er fasinert av historie og livet som er levd i de gamle husene, og det å få gjenreise og tilbakeføre gamle bygninger er det som driver meg.
Inger hadde riktignok lovet sin mann å ikke gå i gang med liknende prosjekt, tidkrevende som det er. Men nå stod hun overfor en utfordring det var vanskelig å takke nei til. Og tatt i betraktning at det er noen timers kjøring mellom Birkeland og Feda, ble det er stort prosjekt.
Drevet av detaljkunnskap
- Jeg har vært interessert i gamle ting og hus og historiene rundt, så lenge jeg kan huske, forteller Inger som opprinnelig kommer fra en gård på Mollestad ved Birkeland.
Der hadde hennes foreldre bygd om og modernisert et gammelt, tømra våningshus fra ca. 1830. I barndommen, da hun fikk se bilde av det opprinnelige huset, lurte hun på hvorfor foreldrene hadde ”ødelagt” huset ved å bygge det opp i dobbel høyde og sette inn nye vinduer, dører og kledning.
- Jeg drømte om å føre det tilbake til det opprinnelige igjen og få fram de gamle tømmerstokkene i stuene, men det ble ikke aktuelt. Min interesse for gamle ting og detaljer har fulgt meg siden og gjort at jeg endte opp med dette sier hun, og smiler.
Interessen var så sterk at hun i en periode vurderte å bli snekker eller lære seg et håndverk, men det ble høyere landbruksutdannelse på Ås i stedet. Og med gamle hus, gamle ting, engasjement i bygdemuseum og Historielag som fritidsinteresse.
Et puslespill
Hennes store interesse for dette førte til at hun fikk huset på Lista gratis, og dermed startet et tre år langt prosjekt. For å finansiere flytting og gjenreising av huset søkte Slågedal tilskudd, men ettersom huset ikke skulle restaureres ”in situ”, i sitt opprinnelige kulturmiljø – fikk hun ikke støtte. Inger bestemte seg for å flytte huset likevel, og selv bidra med det som var mulig å overkomme med riving, rydding, koordinering, litt snekring og maling. Hver eneste bygningsdel ble nøye nummerert og lagret. Et bilde av huset fra 1950-tallet ble funnet og der vistes det opprinnelige uttrykket på huset.
- Da falt jeg pladask! sier Inger og viser stolt fram det som nå er et perfekt midtgangshus med to skuter, nymalt utvendig og nesten ferdig innredet.
Veggene i den største stuen har beholdt den fine, slitte blåfargen og listene er malt opp med koboltblå linolje. Umalt tømmer vil ikke bli malt, det er skurt og vaska, og skal forbli slik det er. Gamle fine gjenstander og møbler er tatt vare på fra tidligere generasjoner og har fått sin plass i de to stuene og på kjøkkenet.
- Listverket rundt dørene er typisk for slutten av 1700-tallet, forteller Inger. Mange av tingene har en historie, de er godt ivaretatt og utgjør prikken over i-en – det som gjør at Kittyhuset faktisk fremstår som en perle.
Samler på klenodier
Spisestuemøblementet i utskåren eik ble bestilt av hennes morfar til bryllupet i 1918. Han døde etter tre år, og kona Kitty tok med de to barna og møblementet med kystbåten fra Risør til Flekkefjord og hjem til Feda. På kjøkkenet står komfyren med navnet “Sarpsborg” som nå er å regne for et klenodium – bare kjøkkenviften (ventilatoren) fra Ikea røper at vi er på 2000-tallet. 1950-tallskjøkkenet er forøvrig (hjemmesnekret og) flyttet hit fra Ingers barndomshjem.
- Bevisene for at jeg ikke liker å kaste ting finner man her; jeg liker å sette i stand og gjenbruke møbler og ting, forteller huseier fornøyd.
Verdien av gamle bygg
Historiene sitter i veggene, bokstavelig talt. Nå er helårshuset musetett og har vannbåren varme i gulvene i første etasje.
- Det at dette kunne ha vært min oldemors hus, og at det på en rar måte skal bli min oldemors hus - post mortem, er rart å tenke på, sier arkitekt og etterkommer av Kitty.
- Feda er et rikt sted med tanke på restaurering av eldre bebyggelse, men få har gjort det så gjennomført som dette. Eieren av dette huset er over gjennomsnittet opptatt av å bevare, og det hele er selvfølgelig farget av dette. Det har for alle parter vært et verdifullt prosjekt, med kompetanseheving og bratt læringskurve. Vi som arkitekter i Stiv kuling har fått en god bagasje av å skulle være 100 prosent konsekvente når det kommer til restaurering av et slikt vakkert hus, sier Skjeldsøy.
Han har bistått med opptegning mot byggesøknad, forslag til detaljering av ut- og innvendige løsninger, farge- og materialvalg.
- På mange måter har jeg nok også vært den som har holdt mest igjen for å bevare det originale huset. Noen ganger må man være den mest radikale, andre den mest konservative.