#

I ruinepornografiens gater

Langs hele bygde-Norge finner vi tomme, forlatte hus. Nostalgiske, estetiske og poetiske. Ruineporno, kalles det gjerne. Men som med porno ellers, kan disse byggene huse tanker om både skam og tristesse.

På ett av de mange forfalne husene i Vardø, hvor jeg bor og jobber med kunst og stedsutvikling, står det skrevet i store bokstaver. MINE SÅR, MINE ARR, MINE ÅR. Taket fremstår mer som et vindu uten glass, og ingen planker står i vater. Det er mange år siden en fisker har brukt naustet nå.

Dette er langt fra det eneste forlatte bygget i Vardø, til tross for at øya har hatt en bevisst kulturminnebasert stedsutvikling. Arkitekturen her står i særstilling, både fordi den er preget av mye kunst, men også fordi øya overlevde nedbrenningen av Finnmark. 

Strandgata 70 Vardo

Ingen andre byer i gammelfylket har flere førkrigshus enn Vardø, og mange av dem er godt bevart. Likevel er denne arktiske øyas tilreisende tilsynelatende mest tiltrukket av de uflidde og forlatte husene. Strandgata 70, eller Sorenskrivergården fra 1913 er ett eksempel på ett av flere flotte førkrigshus i Vardø.  Foto: Anette Ramstad

Vardo Fisk

VARDØ RESTORED

VARDØ RESTORED tilrettelegger for nye fortellinger og fremtidsrettet næringsvirksomhet i Vardøs kulturhistoriske bygg.

Vardø er i dag den eneste byen i Finnmark der man kan oppleve en samlet førkrigsbebyggelse i en tydelig historisk bystruktur. Dette gjør byen unik nasjonalt.

VARDØ RESTORED er en byutviklingsstrategi med respekt for byens særpreg, rike kulturhistorie og lokale næringsinitiativer.

http://vardorestored.com/about-us/

Det bor ikke lenger folk i husan

Skakke, slitne og sørgelige hus, som en gang var hjem. Kanskje noen gardiner henger igjen. Inngangsdøren har muligens fremdeles navneskiltet på, men det bor ingen der.

Mens utkant-Norge forfaller, står vi klare til å fange det gjennom kameralinsen. Vi er mange som stopper opp, tar frem mobilen, og fyller den med bilder av disse perlene. Det er motiver vi ikke kan designe eller kjøpe. Bare tiden som kan skape dem.

Begrepet ruineporno​ beskriver, kanskje noe freidig, en slags ny bevegelse av fotografering og estetisk nytelse. Å oppsøke forfall, er til og med et fenomen, med sitt helt eget navn.

Urbex​ (forkortelse for urban exploration) går ut på å finne, utforske og fotografere forlatte bygninger og landskap. Instagram-kontoen @itsabandoned har 1,6 millioner følgere, og enkelte av postene får over 40 000 likerklikk. Lurer du på hvordan du selv kan bli en urbex-pert, viser YouTube vei, og det finnes flerfoldige nettsamfunn for entusiastene.

Noe mer enn et gammelt hus

Hva kan da slike foto fortelle oss, og er de godt for mer enn nytelse? Medieviter og forfatter, Siobhan Lyons, beskriver det godt via CNN:"Essentially, 'ruin porn' is a kind of time travel to the future within the present". Vi råder ikke over fremtiden, og en dag har det vi selv forfalt.

Terberika

Bygning i Teriberka. Foto: Bertine Tønseth.

Jeg ble selv, uvitende, en urbex'er da jeg, som journalist, besøkte Teriberka, på nordspissen av Kolahalvøya. Her skulle jeg dokumentere hvordan russisk fiskeripolitikk og ønsket om å skape et nytt, arktisk turistsentrum, kunne ruinere et samfunn. Da var det nemlig ikke plass til mennesker, og innbyggerne hadde blitt tvangsflyttet til andre bosetninger. Igjen sto hundrevis av rester etter hjem. Disse ble fotografert og delt, og de ble stående som et skrekkscenario for norske kystsamfunns fremtid, akkurat slik Lyons beskriver det.

Din nytelse, min skam

Teksten som er malt på det røde naustet i Vardø, beskriver utviklingen av samfunnet godt. På grunn av store endringer i fiskeripolitikken og i menneskers livsførsel, står det mange tomme bygg igjen.

På den ene siden tiltrekker de besøkende. De blir lekeplasser for hobbyfotografer som tilsynelatende får utfolde seg fritt. På den andre siden, har du huseierne og de som bor i og rundt de «ruinpornografiske gatene». I Vardø får du mye for pengene.

Kulturminneloven definerer kulturminner som «alle spor etter menneskelig virksomhet i vårt fysiske miljø, herunder lokaliteter det knytter seg historiske hendelser, tro eller tradisjoner til». Kort sagt, vi har veldig mange slike minner i Norge. Og det er ikke alle vi er like stolte av.

Til tross for at huseiere har vedlikeholdsplikt, forfaller utkant-Norge sakte, men sikkert. Kostbart arbeid, byråkrati og ofte mangelfull interesse, gjør dette til en utfordring for mange av huseierne. Dessuten er det mange som foretrekker at fortiden restaureres.

Det river i hjertene til mange vardøværinger og teriberkere når folk tar seg til rette, midt i skammen deres. Det som for noen er poetisk og vakkert, vil andre helst vil skjule. Mine sår. Mine arr. Mine år.

Urbexing behøver ikke være verken ulovlig eller uanstendig, men vi må likevel være bevisste hva dette forfallet kan fortelle oss. Forfallet i Vardø forteller oss for eksempel om en feilslått fiskeripolitikk, som gjennom tiår har bidratt til å utarme kysten, både her og i (forhenværende) fiskevær over hele landet. De tomme husene i Teriberka er et bilde på hva som kan skje når mennesker umyndiggjøres og tilsidesettes til fordel for drømmen om en ny turistnæring.

Mens tilsynelatende hele kultur-Norge har stått på barrikadene for å verne om Picassos "Fiskerne" på Y-blokka, føler mange at beslutningsmakerne sitter stille i båten når det gjelder å sikre sjarkfiskernes fremtid. Det kan være vanskelig for folk som lever i ytterkantene å nå frem. Blir de ikke hørt på Stortinget, kan de i det minste bli sett på Instagram.