Etterisolering av Vonens hus
- fra Dale i Sogn- og Fjordane
Vonens hus er hovedbygningen på Dale gård i Sogn- og fjordane. Den eldste delen av huset stammer fra 1688 og i 1978 ble bygningen fredet. Huset er tidligere etterisolert i to omganger, først på 1960-tallet og deretter i -70 årene. Dessverre førte inngrepene til skader på huset. Vi skal se hvordan disse ble utbedret og hvordan bygningen ble etterisolert på en riktig måte.
Husets historie
Bygningen er et laftet hus i halvannen etasjes høyde i empirestil. Ytterveggene er laftet av 3 - 3 1/2 toms laft. Veggene er deretter opprinnelig kledd med supanel og taket er tekt med teglpanner. Den eldste delen av huset er fra 1688 og huset ble fredet i 1978. Huset ligger i Dale i Sunnfjord og kalles Vonens hus.
Allerede på 1960-tallet ble huset isolert ved innblåsing av et ukjent materiale. På 1970-tallet ble denne isolasjonen erstattet. Det ble da bygget et 98 x 48 mm stenderverk på utsiden av den laftede veggen. Mot lafteveggen ble det i tillegg lagt en reflekspapp. Fagene ble fylt med mineralull og ble dekket av en veggpapp som vindsperre. På stenderne ble det spikret en 10 mm lekt som skulle sikre lufting.
På et fredet hus er det krav om at alle materialer som demonteres grunnet utbedringer på konstruksjonen, også skal remonteres i størst mulig grad. Eieren uttrykte dessuten ønske om dette.
Husets tilstand
Vedlikehold og skadeutbedring er en naturlig del av bevaringen av trebygninger. De aller fleste trebygninger har skader eller begynnende skadebilder. Ofte kan det ta lang tid før disse utvikler seg. Dersom det gjøres endringer i konstruksjonen som igjen endrer bygningsfysikken, kan slike ulmende skader akselereres. Dersom man oppdager dem er det derfor avgjørende at man ikke bare angriper symptomene, men også utbedrer årsakene. Det er viktig å kartlegge hva som har skjedd og hvorfor. Tørt treverk råtner ikke, dersom treverk er angrepet av råtesopp må man derfor søke årsaken til fuktskadene og ikke bare bytte treverket.
Ove Losnegård er utdanna trebåtbyggjar og har i 30 år arbeidd med restaurering av hus og båtar, mest kystens bygningar. Han byggjer også nye grindehus, Han har hatt tillitsverv i Fartøyvernforeininga og Fortidsminneforeininga, og arbeider for å utvikle eit bygningsvernsenter på kysten av Sogn og Fjordane.
Vonens hus var preget av malingsflass og råteskader i deler av kledningen. For å få en oversikt over skadene og en analyse av årsakene ble all kledning derfor demontert fra huset. Det ble da avdekket at skadene antakelig skyldtes manglende lufting bak kledningen. Det er særs viktig at det etableres et luftet sjikt bak kledningen hvis huset er etterisolert og bygget står i et fuktig klima.
Problemet med etterisoleringen på 1970-tallet var at luftingen ble knapp. Ikke minst ble dette problematisk da pappen begynte å bule ut mot kledningen. Da stoppet gjennomlufting og fuktigheten ble ikke ventilert bort. Tett maling kan også ha bidratt til avflassing.
Det var få råteskader i selve veggkonstruksjonen og stenderverket. Imidlertid fant man en del råteskader i de ytterste sperrene i gavlene, som ble utbedret.
Øvre del av vegglivet har en helling utover. På innvendig side er det montert stålfester og vaiere i kneveggen som hindrer ytterligere utglidning. Hellingen er allikevel så stor at stenderverket går mot null ved takskjegget.
Ett tiltak
På grunn av skadene forårsaket av den gamle etterisolering måtte kledningen tas ned. da var det naturlig å benytte muligheten til å igjen etterisolere. Denne gangen uten risiko for nye skader.
Det opprinnelige stenderverket fra 70-årene ble rettet opp. Deretter ble det slått på tynne lekter på siden av stenderne. Denne ble trukket såpass langt inn at man fikk en luftespalte på 3 cm etter at asfaltplatene ble festet i lektene mellom stenderne. På steder hvor det var vanskelig å tette tilstrekkelig med asfaltplatene ble det brukt vindsperreduk og teip for vindtetting. Det ble også dyttet med ull, særlig rundt vinduskarmer og dører.
Etter montering av asfaltplater ble det blåst inn celluloseisolasjon. Utfordringen med en lekteavstand på 60 cm er at det finnes en fare at platene kan bule ut på midten. Man var derfor nøye med at det ble blåst inn med riktig trykk. Noen steder ble det lagt inn en løs lekt under kledningen for å hindre utbuling.
Les mer om tiltaket etterisolering av yttervegg med innblåsing av celluloseisolasjon
Valg av materialer
Det ble i hovedsak brukt naturmaterialer i arbeidet med huset. Den innblåste isolasjon var cellulosefiber, rundt vinduer ble det brukt ull, vindsperreduk og teip.
Det ble ikke montert dampsperre eller dampbrems på innvendig side. Store deler av de innvendige veggene består av malt tømmer. Disse overflatene ble vurdert til å være såpass tette at ytterligere fuktsikring ikke ble ansett nødvendig. I tillegg ble det sørget for tettetiltak for å forhindre lekkasjer av varm luft inn i isolasjonslaget.
Den gamle kledningen ble gjenbrukt så langt som mulig. Storparten av kledningen, også bordene fra 1970-tallet som var i god stand, ble tatt vare på for remontering. Hvor det var råteskader ble det laget ny kledning av malmfuru med høvlet fremside. Det viste seg å være en del råteskader i listverket rundt vinduene, her ble det supplert med kopier av de gamle.
Avslutningsvis ble kledningen deretter skrapt, vasket og malt med linoljemaling.
