Planter og anlegg fra vår nære fortid - slik lykkes du med hagen

Til deg som er nybegynner i hagebruket, vil jeg si at du har mange gleder i vente. Hagen vil bli ditt nærmeste sted for å oppleve naturen, til å se hvordan våren bryter igjennom etter vinteren og oppleve årstidenes veksling, til å føle sol og regn på kroppen, til å lære neste om sammenhengene i naturen. Hagen er en virkelig, fysisk verden hinsides alt du kan oppleve digitalt.

En egen hage er drømmen for mange, en drøm om lys og luft, blomstring og farger, grilling, krokett på grønne plener og familielykke. Hagene har ofte stor symbolverdi og gjenspeiler identitet, visjoner og drømmer og er dypt rotfestet i vår kultur. Den nyvakte interessen for hagebruk er ikke bare påvirket av hagene som et romantisk fristed, men også som et sted der tanker om sosial rettferdighet, biodiversitet og bærekraft kan prøves ut.

En ny hage kan ha kommet til deg på flere forskjellige måter, blant annet ved at du skal utvikle tomta rundt et nybygd hus eller du overtar en hage som noen andre har hatt før. For den som er helt nybakt hageeier, er det mange oppgaver å ta tak i og mye å lære. Det er lett å gå litt for hardt ut, så et godt råd for alle er å ta det litt rolig det første året. Gjør deg først kjent med det du har, før du gjør noe så drastisk som å sage ned trær, fjerne busker, anlegge gangveier og nye blomsterbed. Et hageprosjekt kan sammenliknes med et langdistanseløp. Det gjelder å ikke gå tom for ideer, krefter og penger før du er kommet til oppløpet. Det er så morsomt å skape noe nytt, men det daglige stellet er mer krevende enn de fleste er klar over. Vær sikker på at hagedelen av eiendommen ikke blir større enn det du klarer å vedlikeholde i det lange løp.

Gammel hage

Når hager blir gamle, blir de også som regel skyggefulle. Nesten umerkelig vokser trær og busker seg store. Folk forteller at tidligere var kryptimian og vårfloks som trivelige hos dem, men har de begynt å skrante, Så har de ikke tenkt over at disse solelskende plantene nå har fått det litt for mørkt. Kanskje må det en ny generasjon av hagedyrkere til for å se at her må det gjøres noe.

Det som var fint for 40 år siden, ser malplassert ut i dag. I 1950- og -60-årene var den lettstelte hagen et mål, slik det også er i dag. Den gangen var det et ideal at det skulle være et representativt inngangsparti. På en plenflate ble det plantet en tuja eller sypress som en søyle. Det skulle i tillegg være en kjeglegran, og en fugleredegran som en kule og en vaseformet, sølvfarget einer. Disse ville være like dekorative hele året. Det kunne plantes lave hekker av krypfuru. Ledig plass på fremsiden av kunne også fylles av krypfuru som ville danne et slags grønt, kupert skylandskap.

Problemet med krypfuru var at den gang ikke var virkelig krypende, men heller sene i vekst i sine første leveår og så små ut i planteskolen. Uten pinsering (kniping) holdt krypfuruen seg ikke krypende i det lange løp. Riktig stell hadde vært å knipe alle nye skudd halvveis tilbake hver vår. I praksis ble greinene lange og ulenkelige med en dusk med barnåler i enden og var verken skjermende eller dekorative. Disse furuene kan egentlig ikke reddes og bør fjernes. Hvis man i dag ønsker å gjenskape den tids hager, så finnes det i handelen i dag buskfuru som er lavtvoksende av natur og lettere å holde. Pinsering er likevel en fordel.

God planlegging

Ta stilling til dine langsiktige ønsker for hagen før du begynner med mindre prosjekter som egentlig er i konflikt med dine langsiktige mål. Tegn ned en hageplan på papir. Der må én eller to sitteplasser tegnes inn der solforholdene egner seg for det. Noen har funnet at det er nyttig å lage forstørrelser av bilder fra hagen og så tegne inn busker, trær og sittegrupper på kopien. Det gjør det lettere å tenke over hvordan hagen skal brukes og plasseringen av elementene.

Hvis en hel hage skal planlegges fra grunnen av, er det fornuftig å få hjelp av en profesjonell landskapsarkitekt. Vedkommende vil høre på hvilke ønsker du har for hagen og så lage en plan for kort og lang sikt. Det vil være en rettesnor i fremtiden.

Trær og busker er viktig som vegger og tak i hagen. Trær skaper skygge og med det større variasjon i hagen. Den helt solåpne hagen virker ofte kjedelig. Det er deilig med sol, men vi trenger ikke sole oss overalt på egen eiendom. Vi kan flytte oss og en solstol etter hvert som dagen går. Vi trenger ikke fjerne et tre helt; vi kan stamme opp og tynne ut i greinene. Husk at midt på sommeren er den lette skyggen under et tre er den aller beste parasollen over spisebordet. Vår og høst har treet mindre blader i alle fall.

Hvis du hører til dem som synes at lyder og lukter er en viktig del av hageopplevelsene, må du legge til rette for det. Vær villig til å dele hagen din med andre vesener som insekter, fugler og dyr. Vær klar over at en perfekt, kortklipt grønn plen er som en ørken for pollinerende insekter. Uten insekter heller ingen fugler. Mange av de fuglene som synger i hagen, er helt avhengig av insekter i kosten for å fostre opp levedyktige unger. Kornblanding på fuglebrettet er ingen fullgod erstatning.

Honningbier og humler er velkjente pollinerende insekter, men det finnes også en hærskare andre insekter som også bidrar, og mange av dem er avhengig av steder å legge egg og der larvene kan utvikle seg. Insekthotell i hagen er utmerket, men det er også død ved i hagen. Når du feller trær, la gjerne noen stammer ligge i utkanten av hagen til glede for insektene.

Se hvordan andre gjør det

I de fleste boligstrøk finnes det mer eller mindre fine hager. Gå rundt og se hva andre har gjort i sine hager, og ser du en plante du liker godt, så spør hva den heter og hvordan den skal dyrkes. Kanskje kan du også få frø, en stikling, en avlegger eller et rotskudd.

Når det gjelder planteformering, er det to hovedmetoder som gjelder: frøformering eller vegetativ formering som er deling, avleggere og stiklinger.

En stikling av en staude eller busk er en kvist eller et skudd som settes i vann eller fuktig jord og der danner egne røtter. Avhengig av planteslag er det litt ulikt hvordan dette skal gjøres. En avlegger får vi når en plante har hatt utløpere eller greiner som har ligget nede på bakken og der dannet røtter. Disse kan fradeles og plantes et nytt sted. Noen planter har rotutløpere som kommer opp av jorda med skudd og blader. Disse rotskuddene kan da graves opp med røtter, deles fra og plantes et nytt sted. Det er som regel lett å lykkes med avleggere og rotskudd.

De plantene vi ser i hager og gartnerier er nesten alltid resultat av omfattende foredlingsarbeid.

Planteforedlerne har i utgangspunktet arbeidet ut fra en ren art som vi finner dem i naturen. Ofte vil de ha funnet et spesielt vakkert eksemplar som de kan formere opp med deling, stiklinger eller avleggere. En slik morplante for senere formering kalles en klon og gis ofte et eget navn. Den regnes da som sort eller kultivar. Denne klonen kan også krysses med en annen og nærstående art for å få frø som kan sås og prøves ut. Av tusen frøplanter er det kanskje bare én som har så spesielle og gode egenskaper at den er verd å bevare som egen klon og formere opp vegetativt. Den vil i så fall markedsføres med et eget sortsnavn.

En god bok

Skaff deg en bok eller to. Det finnes mange hagebøker om spesialtemaer som stauder, løker, fjellhage eller busker og trær, men de kan vente til vi har blitt kjent med hagen og oss selv som hagemennesker. Det første vi trenger, er bøker som fortelles oss om vanlige plantegrupper og hageteknikker på en enkel måte.

Det Norske Hageselskap utga gjennom 1960, -70, -80 og -90-årene en hagebok som kom i stadig nye utgaver: Trivsel i hagen. Den ble trykt i store opplag og er i dag lett å låne i et bibliotek eller kjøpe brukt. Da kan vi skaffe oss den utgaven som passer best for vårt eget anlegg. En annen anbefaling er Hage uten grønne fingre eller Den lette hageboken av Dorthe Gjefsen. Hun er som en vennlig mentor og veileder sine lesere i alt vanlig hagearbeid. Hun gir svar på det meste en nybegynner kan lure på. Også hennes bøker må lånes eller kjøpes brukt.

Hvis vi skal gi nytt liv til en gammel hage, bør vi skaffe oss bøker som er skrevet i den tiden da huset var nytt. Gamle utgaver av Norsk Hagetidend og livsstilblader gir oss også innsikt i det som var tidens idealer og smak.

Mesterstykket

Stauderabatten er hagedyrkerens mesterprøve og et virkelig statusobjekt! Det er stauderabatten folk legger merke til i hagen, og hvis den er velstelt og blomstrende, blir de straks overbevist om hageeierens dyktighet.

Noen forutsetninger må være på plass før vi anlegger stauderabatten slik at den blir vellykket. Stedet må være solåpent og ha mye lys store deler av dagen. Jorden må være fri for rotugras. Dernest må den være av god kvalitet og med et godt innslag av grov grus og humus, det vil si kompostjord. Jorden skal ikke være verken spesielt kalkrik eller sur.

Det er lurt å omgi staudebed i plen med en kant av liggende heller, slik at plengraset ikke vokser så lett inn i bedet. De liggende hellene gjør at plenklipperen kan kjøres med det ene hjulparet oppå hellene og at plenen lett kan klippes helt inntil hellene.

Når vi har plantet til, passer vi å legge på cirka 5 cm ugrasfri kjøpejord oppå den eksisterende jorden. Da unngår vi at ugrasfrø spirer så lett. 

Boken Stauder i norske hager av Knut Langeland gir utførlig informasjon om alle vanlige hagestauder og inneholder sider for studier i staudebruk for forskjellige forhold.

Ugras

Ugras er noe av det som gjør at hagedyrkingen ikke blir så paradisisk som man forestiller seg. Alle slags planter har lyst til å utnytte det lyset og næringsrik jord som finnes i hager. Hagejord er mye lettere å invadere med frø og rotutløpere for uønskede planter enn jord som ikke har vært bearbeidet. I gamle hager som ikke har vært stelt på noen år, kan mengden ugras virke overveldende. Ugrasarbeid er lettest å starte om våren, fordi bladmengden da er mindre og fordi ugraset som regel spirer tidligere enn hageplantene om våren og er lettere å se.

Flerårig rotugras som skvallerkål, åkertistel, åkersnelle, ugrasklokke, åkervindel eller hestehov er aller vanskeligst å bekjempe. Vanlig luking hjelper ikke mot dem. Jorda må graves opp og såldes. Det vil si at den siktes gjennom en grov sil slik at alle røtter oppdages og kan fjernes. Et slikt såld kan kjøpes eller lages selv med en karm der flere lag med kyllingnetting er festet. Hvis bare en liten rotbit av rotugrasene unngår vårt skarpe blikk, vil den spire og spre seg igjen.

En annen måte er å brakke jorda ved å legge over en duk som er lystett og ikke slipper ugraset igjennom. Det må ligge på i to–tre år. Det er ikke særlig vakkert, så derfor er det vanlig å legge dekkbark på duken. Duken og dekkbarken kan legges rundt eksisterende busker og trær.

Hvis vi luker og luker og luker igjen på det samme stedet, vil vi med tiden trette ut ugraset. Dette gjør at ugras som regel klarer seg dårlig i plen. Gras har en helt annen vekstmåte enn ugras. Graset er unikt ved at det har sin vekstsone i rothalsen, mens andre planter vokser i toppen og derved vil miste sin vekstsone ved hver klipping.

Lenge var det vanlig å bekjempe ugras med plantegift som glyfosat og man hevdet at det ikke var skadelig for annet enn planter, men nå er meningene delte og mange tror at det er farlig også for småkryp i jorda og andre organismer. Mange setter giftbruk i sammenheng med insektdød, redusert fugleliv og dårlig fruktbarhet også hos mennesker. Derfor må også vi hagedyrkere erkjenne at vi ikke skal slåss mot naturen med gift.

Med asfalt og belegningsstein på gårdsplasser og hageganger kan vi redusere arbeidet med ugras. Da må vi gjøre arbeidet så skikkelig at ugraset ikke spirer opp gjennom belegget og blir enda mer skjemmende og vanskelig å fjerne.

Tette tepper

Noen stauder har så tett bladvekst at de utkonkurrerer andre planter i kampen for lys, vann og næring. De hjelper til med å holde ugraset borte. Da må vi bruke de mest vitale og bladrike staudene. Det bør i tillegg være dekorativt og ikke så vitalt at det selv kan bli et ugras. Der rotugraset er fjernet, er det først og fremst det luftbårne ugraset vi må holde unna.

På en solrik plass er det teppedannende fjellhageplanter vi må bruke, for eksempel kattefot (Antennaria dioica), hagepute (Aubrieta), nellik (Dianthus), reinrose (Dryas octopetala), storkenebb (Geranium), alunrot (Heuchera), kattemynte (Nepeta), krypfloks og vårfloks (Phlox), dvergslirekne (Polygonum affine) og kryptimian (Thymus serphyllum).

I mer skygge er det skogbunnsplantene som sprer seg med rotutløpere vi skal benytte. Bergblomst (Bergenia), bispelue (Epimedium), myske (Galium odoratum), bladlilje (Hosta), flekktvetann (Lamium maculatum), gulltvetann (Lamiastrum galeobdolon) og muregull (Waldsteinia).

Delvis løsning

Hva skal du gjøre som har en hage full av ugras og likevel ønsker å starte med blomster eller grønnsaker? Da må du lage et fysisk skille mellom ugraset og kulturplantene. Det er det mange gjør når de dyrker i pallkarmer. Det er som å dyrke i en blomsterkasse, bare plassert nede på jorda. Pallkarmene er forsynt med en markduk i bunnen slik at rotugras ikke kan sende røttene opp i jorda til de dyrkete plantene. Derimot slipper vann og næring igjennom. Hvis du dyrker i slikt begrenset jordvolum der du virkelig kan ha kontroll med vann og næring i tillegg til jorden, blir resultatet ofte veldig bra.

Du er selvsagt ikke avhengig av pallkarm for å beskytte noen planter mot ugras. Du kan grave en grop i bakken og fôre den med markduk og fylle på med 30–40 cm ugrasfri jord. Da har du et beskyttet område, kanskje ikke for alltid, men nok til å ha dyrkingsglede i noen år. Noen bruker to–tre aviser i stedet for markduk, og også dette vil holde i to–tre år. Hvis du legger strandstein rundt dette dyrkningsfeltet, får du et bed som er som et smykke i hagen.

Ikke start med alt på en gang

Et siste råd til deg som er nybegynner i hagen: Ikke start med alt på en gang! Begynn med et begrenset prosjekt. For eksempel en hyggelig spiseplass i hagen og gjør det pent rundt den. Da får du hele familien med deg på prosjektet. Pass ellers på at alle kantene i hagen er rette og pene, da ser resten mye bedre ut. Og til sist: Ikke bruk planter som kan skape problemer i fremtiden. Fremmedartlista finnes på nettet, og der finner du opplysninger om plantenes spredningsvilje og om hvilke du ikke skal bruke i hagen din.

Hagedyrking i etterkrigstidens Norge

Krigsårene og matmangelen til å prege hagedyrkingen i Norge i lang tid etter 1945. Under krigen ble grønnsaksdyrking svært viktig. Da ble det slutt på at Norsk Hagetidend og ukeblader skrev om fargerike blomsterbed og plenens fortreffelighet. I stedet ble det fokus på poteter og grønnsaker. Ukebladene ga råd om hva folk burde dyrke og hvordan de skulle lykkes. Svært mange plener i små og store hager ble pløyd opp, og produktene ble et viktig tilskudd til hverdagens kosthold.

I det første tiåret etter krigen virket freden skjør, og minnet om matmangelen gjorde at grønnsaksdyrking var fremdeles viktig i folks hager. Bærbusker og frukttrær ble plantet i stor stil. Utover i 1950-årene ble imidlertid interessen for prydplanter igjen stadig større. Det var som om folk ønsket seg tilbake de ubekymrede 1920-årene. Likevel var det noe viktig som hadde forandret seg. Matvarene var mer tilgjengelige i butikkene enn noen gang. Folk hadde fått mer fritid, og mange hadde bil og hytte. Derfor ønsket mange å bruke mer tid utenfor egen hage.

Tidsskrifter som Norsk Hagetidend, Bynytt og ukeblader fanget tidsånden og ga uttrykk for at aktivitetene i hagen ble viktigere enn resultatet. Hagen var ingen plikt, men en glede! Den skulle ikke i samme grad som før være et sted å skryte av, men et sted å utfolde seg. Artiklene vendte seg litt bort fra såing, høsting, sylting og hermetisering. Råd om hyggelige oppholdssteder i hagen der man kunne slappe av og spise nesten som på hytta ble faste innslag i tidsskriftene, som også artikler om benker og bord man kunne snekre selv. Omfattende planer om staudebed ble erstattet av artikler om sommerblomster i potter. Og med riktig stell har sommerblomstene en mye lengre blomstringstid enn de enkelte staudene. Fremdeles ble det høytidelig sagt at man skulle plante for fremtiden, men likevel var hovedbudskapet at folk skulle leve her og nå.