Skog og skogsdrift

Vi er i den tidligere kommunen Lardal i Vestfold og Telemark fylke. En typisk østlandskommune med skog på dalbunnen, 50 – 100 meter over havet, opp til en høyde på 400 meter. Skogen her er variert. Noe skyldes at den er drevet på ulikt vis, utbredt snauhogst noen steder og plukkhogst andre plasser. Like viktig er varierte solforhold, jordsmonn og klima. I det hele tatt er det mange forhold som påvirker skogen og til sist materialene og kvalitetene den gir oss. 

I denne skogen dominerer gran, furu og noe bjørk, men området har også innslag av varmekjære trær som ask og eik.  En del av driften i disse skogene er plukkhogst. Det innebærer at ulike kvaliteter kan velges ut etter hvilke behov huseier eller håndverker har. Det kan ikke gjøres i samme grad ved flatehogst. Der blir store områder felt i en operasjon og sorteringen blir gjort ut fra andre kriterier. 

Vi la ut på en vandring rundt gården til skogeier Per Øyvind Berg for å se nærmere på ulike skogsmiljøer og forskjellige måter å drive skogen på.  

Kvalitet er relativt

Men først. Kvalitet er forbundet med hvordan og hvor treet skal brukes. I enkelte bygningsdeler er kvaliteter som tettvokst virke med mye kjerneved, liten avsmaling og lite kvist ønskelig. Særlig på utsatte steder som vinduer, kledninger og syllstokker. I andre tilfeller kan lange lengder være viktig, eksempelvis stokker som kan sages til to panellengder. I moderne skogbruk vektlegges det nettopp å produsere mest mulig tømmer som kan sages til bygningsmaterialer, såkalt sagtømmer eller skurlast. Mellom 50 og 60 % av tømmeret som tas ut av norske skoger får denne klassifiseringen. Tømmer som ikke egner seg i denne kategorien kalles massevirke og brukes til papir, fiberplater etc. 

Bruken av tre har til alle tider vært allsidig. Trær i ulike dimensjoner, aldre og med forskjellige kvaliteter har vært brukt. Ikke bare til husbygging, men til gjerdebygging, verktøy, brenning av tjære, produksjon av kull, papir, møbler m.m. Bygging av hus og bruk av materialer med svært gode kvaliteter er kun en del av den historiske skogsnyttingen.

Vi skal se nærmere på to typer skogsmiljøer. Den gamle skogen med selvforyngelse og plukkhogst og den plantede og industrielt drevne skogen.

Naturskogen

Like ved gården kommer vi til den eldste delen av skogen, den som antakelig likner den "opprinnelige" skogtypen i området. Her er det en overvekt av gran, men også noe furu. Trærne er i ulike aldre, noe som gir en variert tetthet. Det er ganske mye lys og gode vekstforhold på skogbunnen. Det er rikelig med blåbær og tyttebærlyng. 

- Her er det alltid bedrevet plukkhogst og etterveksten er naturlig. Ved egen hogst kan jeg fastslå at dette er et området med sakte vekst sier Per Øyvind. De fleste stammene er rettvokste med liten avsmaling. Grantrærne har også hengende greiner – noe som kan være ytterlige tegn på sen vekst. Ser vi nærmere på barken på noen av grantrærne - så har den noe som i området kalles skillingsbark. Det er en skålformet oppflaking av barken som er typisk for de eldste granene i plukkhogd skog.

Dimensjonene er ikke nødvendigvis blant de største, allikevel er nok mange av grantrærne opp mot 150 – 160 år gamle. Til sammenligning kan vi andre steder i skogen finne trær med samme dimensjon som er 100 år yngre. Der er det andre kvaliteter som gjelder.

Den saktevokste grana kan være godt egnet til flere formål ved restaurering. Blant annet til kledning, men også til konstruksjoner som takåser og sperrer. Mye av tømmer kan egne seg til materiallengder i opptil 7-8 meter.

Noe lenger inn i den gamle skogen ligger et felt som er mer ensidig dominert av furu. Her er skogen åpen og lys, det er mye lyng og ny furuskog som vokser opp. Enkelte av furuene er store og har såkalt aldersbark langt opp på stammen. Stammene har liten avsmaling og få greiner på nedre del. Det kan tyde på at trærne har vokst frem i mer skygge.

Tømmeret fra disse trærne er godt egnet til laft og kledning. 

Planteskogen

På begynnelsen av 1900-tallet var skogen i Norge nærmest uthogd og glissen. Utnyttelsen var preget av høsting og var ikke bærekraftig. Etter hvert så myndighetene seg nødt til å innføre en skoglov som regulerte driften og bidro til foryngelse gjennom aktiv planting. I løpet av denne tiden ble det også vanligere med flatehogst som man mente kunne øke produktiviteten på plantet skog. 

Utover 1950-60 årene ble den vanligste driftsformen nettopp flatehogst, etterfulgt av skogplanting. Praksisen ble særlig utbredt i granskogene på Østlandet og i Trøndelag. I toppåret 1964 ble det satt 108 millioner planter. I løpet av disse to tiårene ble dessuten bruk av motorsag og traktor med vinsj utbredt, senere også spesialiserte lassbærere for utkjøring av tømmer og hogstmaskiner. 

I løpet av 1970-80 årene ble mange skeptiske til den harde snauhogsten. I dag dominerer fortsatt flatehogst og planting, men hogstflatene har blitt mindre og flere frøtrær, høystubber og stormsterke enkelttrær blir satt igjen. Våtmarker og spesielle biotoper blir det i dag tatt mer hensyn til. Det er også stor enighet om at slike hensyn ikke reduserer skogproduksjonen i særlig grad. Det er utarbeidet en standard for hvordan skogen i Norge skal forvaltes og drives bærekraftig, gjennom Norsk PEFC Skogstandard. 

Litt lengre opp i Per Øyvinds skog er det et parti med planteskog. Her ble det snauhugd et stort felt etter en vindfelling for noen tiår siden. Her er skogsmiljøet preget av mer skygge, tettere mellom trærne og ikke minst er alle trærne like gamle. Per Øyvind mener at det opprinnelig har vært en mark preget av bregner eller blåbærlyng. Ettersom det kommer lite lys mot bakken så er det nå mest mose og noe smyle, en type gress.

En planteskog forbindes ofte med et mørkt og artsfattig miljø. Dersom skogen tynnes godt trenger ikke det å være tilfellet. I denne planteskogen har Per Øyvind gjennomført en maskinell tynning for å gi plass større trær. Ved tynning kan man dessuten plukke ut trær med feil som ikke kommer til å egne seg som sagtømmer.

Denne driften kan passe godt til vanlig sagtømmer. Målet her er å få frem trær som vokser rett og har lite kvist. - Skal man hente tømmer til restaurering fra disse trærne bør de tas ut lengre oppe i treet, som andre eller tredjestokk. Der har treet en moderat vekst i stokken, kontra rotstokken som har mye ungdomsved og inngrodd kvist sier Per Øyvind. 

Ulike former for skogsdrift

I etterkrigstiden har metoder for å ta tømmeret ut av skogen endret seg svært mye. Innføring av flatehogst og planteskog har også sammenheng med innføring av en mekanisert driftsform. I dag hogges og fraktes mesteparten av skogen med hogstmaskiner og lassbærere. Det kan også tynnes maskinelt. 80 - 90 % av tømmeret blir nå tatt ut med slike maskiner.

Det er effektivt å drive skogen på denne måten og det kan gjøres uten altfor store skader på skogen.

Ulempen kan være dersom det kjøres store mengder tømmer utenfor vintersesongen eller på våt mark. Det finnes også flere eksempler på at tømmeret kan få skader av hogstaggregatet som både kapper, kvister og til dels barker tømmeret. Dette kan være skader som er vanskelig å få  bort og som gir "trykkskader" på materialene. Det kan også øke risikoen for biologiske skader som soppangrep. 

En del av driften hos Per Øyvind er plukkhogst. I denne driften brukes landbrukstraktor med vinsj, stålvaier og kjettinger. Med vinsj kan tømmeret trekkes mot traktoren, opptil 40 meter inn i skogen. Da minimeres også behovet for kjøring utover anlagte veier.   

Det er skånsomt mot etterveksten i skogen og skogbunn. Vinterdrift sørger dessuten for at kjørespor minimeres.  

De siste årene er det lagt vekt på å gjøre skogsdriften mer skånsom. Både for mennesker som bruker skogen til rekreasjon, men også for dyr- og planteliv. Den harde snauhogsten som dominerte i en del tiår er nå erstattet av en driftsform som i større grad tar hensyn til det biologiske mangfoldet. 

Større etterspørsel etter spesielle kvaliteter og materialer til restaurering vil også kunne gagne en mer tradisjonell driftsform som plukkhogst. Det vil i enda større grad bringe variasjon i skogen.

Kilder:

Olav Kaveldiget m.fl: (1998) "For skogens sak". Landbruksforslaget og Det norske skogselskap. 

Jon Bojer Godal m.fl: (2012) "Tekking og kleding med emne frå skog og - frå den eldre materialforståinga". Fagbokforlaget