Blikkenslager – fra kjelesmed til moderne bygningsarbeider

Et gammelt fag

Kjært fag har mange navn, så også blikkenslagerfaget. Allerede fra slutten av 1200- tallet etablerte det seg omreisende håndverkere som produserte og reparerte husholdningsutstyr. Først som katlasmiðr, kjelesmeder, senere som kobbersmeder eller kobberslagere. Ute i Europa kaltes de harniskmakere, altså de som fremstilte rustninger. Senere dukket navnet blikksmed og blikkenslager opp. Selve ordet blikk stammer antakelig fra det tyske ordet bleck, som betyr noe som blinker eller skinner. Ordet ble brukt om tynt uthamret eller valset metall.

Bygningsarbeidere

Det var først inn på 1800-tallet at faget utviklet seg til et byggfag. Det hadde sammenheng med at industriell produksjon gjorde det mulig å fremstille valsede plater i forskjellige tykkelser, samt at fagets husholdningsproduksjon ble utkonkurrert av billige fabrikkvarer. Nå ble blikkenslagerne i større grad knyttet til utvendige bygningsdetaljer. Takrenner og nedløpsrør hadde riktignok vært i bruk i mange hundre år, men kun blant de rikeste. Det var først fra det forrige århundreskiftet at de ble utbredt på vanlige hus. Dermed gjorde rørene sin inntreden i faget. Nedløpskummer, takrenner, pipebeslag, skivetekking til tak, snøfangere og ulike beslag ble nå produsert og montert av blikkenslagerne. I byene ble dessuten heltekking av tak og spir vanligere. Blikkenslagerne utførte også enkelte innvendige arbeider, som ovnsrør, lykter, ventilatorhetter, oppvaskkummer og luftekanaler. 

Materialer

Blikkenslagerne har i hovedsak beskjeftiget seg med metallarbeider. Tidligere ble det sagt at forskjellen fra smedfaget var at blikkenslageren hovedsakelig arbeidet med tynnplater. Blikkenslagerne selv skilte gjerne mellom sort blikk, som var ubehandlet og hvitblikk som var fortinnet eller blydekket.  I nyere tid har det også blitt vanlig at blikkenslagerne arbeider med skifer og takstein, men metaller utgjør fortsatt kjernevirksomheten i faget. Mange av de tradisjonelle metallene som faget har befattet seg med er fremdeles i bruk, disse er i hovedsak

• bly
• sink
• kobber
• aluminium
• stål
• jern

Formbart og holdbart

Sink og kobber og i særdeleshet bly er myke metaller som med god fagmannskunnskap lar seg forme og tilpasse enhver bygning og stil. Bly, Kobber og sink er dessuten svært holdbare materialer. Med tiden antar de en patinering som mange setter stor pris på. Irr som dannes på kobbertak legger seg som en beskyttende og stabil hinne som forhindrer oksidasjon. Et kobbertak vil derfor kunne vare husets levetid og er så å si vedlikeholdsfritt. Sink korroderer 2-3 ganger så fort som kobber, særlig i kyststrøk. Sink vil allikevel patineres og med vedlikehold oppnå en svært lang levetid. I kyststrøk har det dessuten vært tradisjon å male sinken. Da benyttet man gjerne mønjemaling. Malingen ble brukt av estetiske hensyn og for å beskytte mot korrosjon under harde klimatiske forhold.

Korrosjon

Kobber, sink, bly og jern er metaller som påvirker hverandre gjennom galvanisk korrosjon. Det vil si at direkte kontakt eller avrenning fra et edlere metall vil tære på et uedlere. Av de vanlige tekkematerialene er kobber det edleste, deretter følger bly, jern, sink og til slutt aluminium. Kobber vil derfor tære på jern. I mange tilfeller vil det være slik at ulike metaller vil møte hverandre. En løsning kan da være å bruke et mellomlegg av bly. Blyoverflaten blir fort dekket av et passivt oksidbelegg som forhindrer galvanisk korrosjon.

Plastmaterialer

I nyere tid har det dessuten blitt vanlig med materialer i plast eller plastlakkert stål. Disse bør unngås i gamle og verneverdige hus. Årsaken er at de gjerne kommer som ferdige standard elementer, noe som vanskeliggjør individuell tilpassing teknisk og estetisk. Plastbelagt stål kan heller ikke loddes i skjøtene. Materialer i helplast er dessuten vanskelige å reparere og vedlikeholde og eldes på en lite tiltalende måte.

Tradisjonelle metoder

Med innføring av maskiner og moderne verktøy har mye i faget endret seg. Men til tross for maskinpark og byggevarehandel, er det fortsatt behov for omfattende håndarbeid ved fremstilling av detaljer til gamle hus. Standard varer kan vanskelig tilpasses gamle hus og ulike stilarter.

Mange tradisjonelle metoder gjenkjennes i små detaljer, som å avslutte beslagene med vulster fremfor falser. I dag foregår innfesting som oftest via skruer utstyrt med plastkraver for tetting. Tidligere ble derimot innfestingen elegant skjult med små pukler. Ved innføringen av takrenner og nedløp i plast og plastbelagt stål forsvant mye av loddearbeidene. Disse blir sammenføyd med skjøtestykker, falser og fugemasse. Dersom du benytter sink eller kobber fremfor plastbelagt metall vil blikkenslageren kunne lodde overgangene og sikre et funksjonelt og estetisk riktig utseende. Overgangene blir dessuten sterkere og mer holdbare. På sink og kobberarbeider ble det gjerne lagt inn en trådkant for å øke materialets styrke, eksempelvis på nedløp.  Her er noen tradisjonelle metoder:

• Lodding av skjøter
• Trådkanter
• Vulster
• Pukler
• Profiler i stil med huset
• Stramme knekker på nedløp

Flere av disse metodene passer godt til gamle hus. Ved arbeid på gamle og verneverdige bygg kan man bli pålagt å kopiere det gamle dersom noe må erstattes, dette er en rettesnor man kan følge i alle gamle hus!

Verkstedet

De tidligste verktøyene i blikkenslagerfaget var sakser, hammere og ulike mothold. Men selv med enkle verktøy kunne gode fagfolk fremstille kompliserte og formfulle konstruksjoner. I forbindelse med at blikkenslagerfaget ble et byggfag og at stadig flere hus ble utført med blikkdetaljer, begynte innføringen av maskiner. Produksjon av takrenner, nedløp, pipehatter og beslag var lenge en sentral del av blikkenslagerfaget. Ofte sysselsatte dette arbeidet blikkenslagerne på vinterstid.

Til tross for at fabrikkene har overtatt mye av produksjonen, har mange blikkenslagerverksteder fortsatt verktøy for å tillage både renner, kroker, kummer og utkast. Hammeren og motholdene er fortsatt i bruk og anvendes hvor spesielle former krever det. Håndverket er derfor fortsatt en sentral del av faget. 

Takk til Blikkenslagermester Lars Eriksen for engasjement og vilje til å dere kunnskap og erfaring innen blikkenslagerfaget.