Tjæring av Gol stavkirke

Gol stavkirke ble flyttet til Norsk Folkemuseum i 1884. Siden oppføringen omkring år 1200 har den gjennomgått flere ombygginger og endringer. I senere tider har man forsøkt å nærme seg det opprinnelige utseende. Taket, slik det fremstår i dag, ble blant annet "rekonstruert" til det man mente var dens opprinnelige form. Borgund stavkirke var en av inspirasjonskildene i dette arbeidet.

Mer om hvordan Gol stavkirke ble reddet kan du se i faktaboksen. 

Nye spon 

Behovet for vedlikehold var igjen stort, da arbeidet med å skifte ut kors, dragehoder og spon tok til. Ikke bare har vær og vind slitt på bygningen - i toppen av spiret hadde hakkespetter laget lusjkafé; et godt hakk til å legge kongler i! Kirken hadde råteskader flere steder og alle sponene på taket måtte byttes ut. 

- Arbeidene vi er i gang med nå er ganske omfattende. Etter de siste års vedlikehold er det blitt avdekket mye spon med råteskader og vi så også at materialene som er brukt ikke har vært de beste. Det ble derfor besluttet å skifte all takspon, men etter samme mønster som i 1885. Vi endret ikke vesentlig på utformingen fra den gang. Vi måtte også være forberedt på at skjulte skader kunne bli avdekket. Noen deler var og er meget værutsatt som kors, mønedekor og drageornamentikken. Dette er også vært reparert tidligere og noe må også fornyes. Tidligere vedlikehold forteller også historie, sier tømrermester Christian Winther-Larsen ved Bygningsantikvarisk avdeling hos Norsk Folkemuseum.

En av de største utfordringene for håndverkerne var apsiden med det kjegleformede taket.

- Å arbeide med stavkirken som håndverker er både utfordrende og krevende, sier Ole Jørgen Schreiner, snekkermester ved Norsk Folkemuseum på Bygdøy. – Bevisstheten om at dette er en bygning som har sitt opphav i middelalderen, gjør at en går til oppgaven med respekt.

(Apsis eller apside, fra gresk "artikulasjon" eller "tilføyelse", er en halvsirkelformet utvidelse som oftest med et halvkuppel-tak. Apsiden vender alltid mot øst. I kirkearkitekturen er apsiden avslutningen på koret der alteret står; sanktuariet.)

Tjære

Tretjæren er en mørk tyktflytende væske som dannes ved en tørrdestillasjon av organisk materiale i en mile. Tørrdestillasjon innebærer at man foretar en oppvarming uten lufttilgang hvor væske med terpener, harpiks og bek skilles ut. Tjære kommer imidlertid i mange kvaliteter og er anvendt med ulike tilsetninger. Når på året tjæren påføres kan dessuten ha stor betydning. 

Milebrenning av tyritjære

Fremstilling av tjære skal gjøres på den tradisjonelle måten, ved å milebrenne tyrived. Å bygge en mile er et møysommelig arbeid. Metter S. Lehmann skriver om erfaringene med tjæringen av Heddal stavkirke i 2005:

"Et godt resultat krever nøyaktighet og mye pirkearbeid. Hver flis skal kuttes til og plasseres slik at det blir minst mulig luft mellom flisene. Når milen først er tent må den passes kontinuerlig natt og dag i 1-1,5 døgn. Spannene skal merkes. Kvaliteten på den første og siste tjæra er svært forskjellig. Dette har betydning når den senere skal kokes inn, og hvor på bygningen den skal brukes."

Om kvaliteten på tjære skriver Riksantikvaren:

• Det skal brukes milebrent tyritjære
• Tjæren som skal brukes foreligger vanligvis på dunker à 25 eller 30 liter.
• Dunkene skal være merket fra produsent med tønnenummer i brenninga og den totale produksjonen (for eksempel fra tønne nummer 2 av i alt 6, 2/6), år/dato for brenninga og navn på produsent.
• Prøver fra tjæreproduksjonen skal være kontrollert og godkjent av Riksantikvaren på forhånd. Lågen (en tyntflytende vannfase som synker til bunns i tjæra) skal være tappet av før salg.
• Mer enn 3-4 % låg (i bunnen) eller vann (på toppen) er reklamasjonsgrunn. 

Link til PdF, se nederst i artikkelen

"Men siden skulle Bøndene tiære Deres Kirke vel vær 3 vinter" 

Og så skulle kirken tjærebredes, noe som kom til å reise en rekke nye utfordringer for håndverkerne.

Hver vinter, står det i Magnus Lagabøters lov, men hvorfor det? 

 - At det står i loven fra 1276 at tjæren skulle påføres før snøfall, men etter løvfall gir oss et tidspunkt, men sier ikke noe om hvorfor. Mulig det var av hensyn til onnene.

Å vente til "etter løvfall" kan man jo tenke seg fordelen av. En masse løv klistret til taket vil ikke gi annet enn grobunn for sopp – og ikke er det særlig pent. Men det forklarer ikke ønsket om kaldt vær.

- Det vi vet er at det er en fordel å tjære bygninger vinterstid når sola ikke er så sterk at tjæren fordamper, sier Schreiner.

- Over tid vil sola varme opp tak og vegger og redusere varigheten på det slitelaget tjæra er ment å være – mot sol, regn og vind.

Gamle knep: kull er ikke tull

Et gammelt triks er å blande kull i tjæren og som strø over flater som er spesielt utsatt for ytre påkjenning. Kullet er et biprodukt fra tjærebrenningen.

Men tradisjonen er brutt – og mange spørsmål står ubesvart:

• Skal tjæren være varm, og hvor varm?
• Skal vi tilsette kull og hvordan?
• Bør tjæren kokes til bek før påføring?
• Hvordan skal den lagres? 

- Stavkirkene våre er tause, de tier fortsatt med mange hemmeligheter. Det kan vi glede oss over, det bevarer nysgjerrigheten. Svarene må vi lirke ut litt etter litt, sier Schreiner. 

Erfaringer med kull på Heddal stavkirke

Da Heddal stavkirke ble tjærebredt i 2005 ble det gjort forsøk med kull i tjæra. For å teste om teoriene man hadde - at kullet gjorde tjæringen mer varig - ble to takflater tjærebredt. En med og en uten kull. Ideen om kull hadde man fått bla etter å ha studert taket på Røroskirka. 

Til Heddal hadde man heller ingen mening om hvor finmalt kullet skulle være. Det endte med at et lokalt grusverk hjalp til med grovkniusingen, og fin-jobben ble gjort med en kaffe-male-maskin, forteller Mette S. Lehmann. Den ene takflaten ble påført 3 x tjære uten kull og den andre 1 x 50/50 kull og tjære. Bildet tatt i 2008 levner ingen tvil, skriver Lehmann:

- Vi blander kull i tjære for fremtiden!

Sist Gol stavkirke ble tjærebredd var i 2002

– Men det var en del valg vi gjorde den gang som ikke var helt heldige. Derfor var det viktig at oppfølgingen ble riktig slik at man får et godt og permanent slitebelegg, forteller han.

- Det er heller ikke det samme hvilken tapping man benytter. Den første tjæra som kommer ut ved brenning har mer harpiks og danner en sterkere overflate. Det er som med olivenolje, tidligfraksjonen er den beste.

- Første strøket gjøres med en tidlig fraksjon. Senere påføres en tjære som er mørkere og tyngre. I 2002 brukte vi innkokt tjære og det var ikke så bra. Ved gjentatt oppvarming har vi erfart at tjæren blir kornete og vanskelig å bruke. Vi vet ikke om kvaliteten forringes, men det skjer en spalting som gjør tjæren grumsete. Tjæren bør holdes varm på 60 grader, helst i vannbad for å unngå ujevn varme.

Løsningen for å oppnå et permanent slitebelegg ligger i antall påføringer og i bruk av kull.

Tilsetting av knust kull er viktigere på takflater enn vegger, da den bidrar til å bygge et slitelag som er viktigere for taket som naturlig nok blir mer utsatt for vær og vind. På ornamentikken ble kullet siktet, og arbeidet inn med pensel, så det ikke skulle ødelegge relieffvirkningene i treskurden, forklarer Schreiner.

Til første runde med tjærebreing i mars 2012 ble det brukt 2 liter malt kull til 15 liter tjære.

- Vi så fort at vi fikk et problem ved at kullet fløt opp, noe som ble løst ved å” bløtlegge” kullet i god tid. Under påføring måtte tjæren arbeides godt inn i overflaten. På denne måten blir kullet ”revet” og mindre synlig i overflaten, sier Schreiner

Etterarbeid med pensel

Ved sig, skal det kastes på ytterligere med kull. 

Slik bearbeiding er særlig viktig på spon som ikke er dyppet, eller ubehandlete flater for øvrig. Schreiner anbefaler pensel 70 mm, flat med langt skaft og naturbust som tåler den varme tjæren. Teleskopskaft kan være en fordel for å øke rekkevidden ved påføring. Tjæren arbeides inn i overflaten etterpå med en pensel med rund naturbust. Erfaringer fra bla Borgund stavkirke, som ble tjæret etter samme metode med kull, viser at å jobbe kullet inn på denne måten gjør flatene mindre utsatt for sig ved solpåvirkning. 

Kobbergryte er best

Tjæren må varmes i en kobberkjele til maks 60-70 grader før den kan påføres. Hvis man ikke har en kobberkjele legges en kobberplate i bunnen av kjelen/spannet. Det finnes historisk dokumentasjon for at kobber bidrar til å herde tjæren ved at den fungerer som fiksativ/ tørkemiddel, og at kobberet bedrer de soppdrepende egenskapene.

Må holdes varm

Under arbeidet er det viktig at det er nok spann slik at det kan gi en god rullering. Spannene bør være på 10 liter med vid åpning. Fylles de med kun 3-4 liter om gangen rekker ikke tjæra å bli kald i bøtta, og da trenger man ikke isolerte bøtter. Det bør ikke tjæres mer enn 3-5 m2 før påkasting av kull for å sikre at tjæren er tilstrekkelig varm ved påkast.

Brannsikkerhet er viktig!

Varmestasjonen må være bemannet, tjære under oppvarming skal ha tilsyn på grunn av brannfare. Før man går i gang med arbeidene må også det meste av elektrisk verktøy fjernes fra riggen.

Inger Marie Egenberg har skrevet en doktoravhandling i samband med tjæringen av Borgund stavkirke : "Tarring Maintenance of Norwegian Stave Churches" 2003

I sin forskning viser hun til den finske arkitekturprofessoren og arkitekten Panu Kailas 7 bud, som også ble en guide for arbeidene på Gol-kirken:

1. Sponen og treverket må være absolutt tørt ved tjæring.
2. Metningsfasen vår-sommer: Dypp ubehandlet spon i oppvarmet tjære i 30 min (her brukte Schreiner og co en tidligfraksjon). Gammel og tørr ved påføres tjære i varmt vær. Forbruket i metningsfasen er stort 1 liter pr m2. Bruk kost med stiv bust. (Her ble det brukt en senere fraksjon, brent ved høyere varme i mila. Den fungerer som en olje som trekker seg inn i treverket.)
3. Opparbeidelse av det første tjærebelegget. Dette første sjiktet legges senhøstes, i tørt vær. I løpet av vinteren vil tjæren herdes og få en større slitestyrke.
4. Opparbeidelse av det permanente slitelaget. Dette belegget skal holde i 5-20 år avhengig av kompassretningen. Taket tjæres årlig, om høsten i kaldt men aldri vått vær, til det permanente slitebelegget er oppnådd. Mot syd kreves mer arbeid.
5. Vedlikehold av det permanente slitebelegget. Mot nord vil belegget holde i 10-20 år, mot sør ca 5 år.
6. Tjærekvalitet. Erfaring viser at milebrent tjære av høy kvalitet, en førstetapping brent ved lav temperatur, er det beste materiale man kan beskytte tretak med. Med høy kvalitet menes en fortykket tjære som er førsteklasses til opparbeidelse og vedlikehold av det permanente slitebelegget. Denne vil fungere som en lakk som legger seg utenpå treverket. Raffinert og destillert tjære er ikke så god. Ingen andre materialer kan anbefales, heller ikke trykkimpregnert virke.
7. Levetid for et godt vedlikeholdt tjærebredd tak – vi snakker århundrer!

- Å skue bakover og finne lærdom er å forstå forutsetningene for samtiden. Bakover er det mye erfaring å finne, det er den vi bygger på. Det er fortiden som har brakt oss dit vi er, sier Schreiner.

Arbeidene på Gol stavkirke ble gjort av Bygningsantikvarisk avdeling ved Norsk Folkemuseum, i samarbeid med  Jan Michael Stornes NIKU, Harry Bjørkum Lærdal, Borgund, Bjørn Ola Vaagaasarøygard og Hendrik Beyer fra Stokk og Stein m fl.