I 1993 overtok Birgit Eide og undertegnede, som begge er billedkunstnere, dette huset på Paradis litt sør for Bergen sentrum. Det hadde ligget til salgs lenge. Vedlikeholdet hadde i flere tiår vært mangelfult og ingen turte kjøpe det. Da vi ble obs på huset, vurderte vi tilstanden sammen med en byggmester, og fant raskt ut at det absolutt var verdt å satse på.

Huset er bygget i 1912 i en jugendinspirert sveitserstil, og ligger i enden av en blindvei på en stor og usjenert tomt med flott utsikt og sol fra tidlig morgen til sen kveld. I 1929 fikk huset et tilbygg, og fasaden mot sørvest ble samtidig noe endret.

Istandsetting av vegger og tak ble gjort den første sommeren og høsten sammen med byggmester Hans Jacob Svendsen, som nå dessverre har gått bort. Det ble fra dag nummer én satset på restaurering fremfor rehabilitering og modernisering. I årene som fulgte ble arbeid gjort når økonomi og tid tillot det, med stor egeninnsats og med fagfolk der dette var nødvendig.

Fargesettingen utvendig er ikke den opprinnelige. Huset hadde tidligere vært malt i en lys, blågrønn tone. I dag er hovedfargen lys oker. Den er behagelig året rundt, og den gjør at ujevnheter i kledning blir mindre synlige. Det er brukt linoljemaling overalt ute. Da malingen vi først brukte ble "alkydforsterket", gikk vi over til garantert ekte linoljemaling fra en annen produsent.

Altan-, veranda- og balkongdør er lik de opprinnelige. Her og på vinduer er det malt med hvitt brukket med litt oker. På øvrige dører og alle vindus- og dørlister er det en mosegrønn farge, også den brukket med oker for å gjøre den mildere.

Det aller meste av kledningen er den opprinnelige. God furukvalitet har holdt stand mot vind og sol og regnvær i litt over hundre år. Men noen steder ble det på grunn av vannlekkasjer satt inn nye kledningsbord nøyaktig lik de gamle.

Taket ble reparert da det første utbedringsarbeidet ble gjort. Men gamle, rustne spiker gjorde at skifer iblant løsnet og til tider falt ned i årene som fulgte. Skiferen var dessuten festet direkte på yttertaket. For fem år siden ble taket derfor utbedret svært grundig og hundre prosent faglig forsvarlig. All skifer ble da tatt av og lagt på igjen, med luft under. Og taket fikk nye takrenner og sløyser (også kalt gradrenner).

Bare ett enkelt taktekkerfirma i Bergen, med erfarne fagfolk av den gamle sorten, ville gjøre jobben. 70-80 prosent av skiferen kunne gjenbrukes. Jobben var svært arbeidskrevende og kostnaden stor sammenlignet med å få lagt takstein eller lignende. Men levetiden er svært mye lengre. Ifølge taktekkerne holder taket nå i alle fall i hundre år til. Å erstatte skifter med takstein ville uansett ha vært en dårlig løsning, både visuelt og arkitektonisk.

Samtidig med takarbeidet ble skorsteinen av teglstein rehabilitert, med støping ovenfra av et nytt innvendig brannsikkert pipeløp. Og en ny, rentbrennende og svært effektiv vedovn ble satt inn i en stue, med vrakpanttilskudd fra Bergen kommune.

Vegger, gulv og himlinger i sanitærrom er isolert med glassvatt, og i skråtak og en del himlinger og gulv ellers er det celluloseisolasjon. Men ikke overalt.

Bortsett fra seks vippevinduer i 2. etasje er alle vinduer de opprinnelige. Overraskende lite treverk var skadet. Alle vinduene ble den første høsten tatt ut og grundig fagmessig istandsatt med hjelp av en kollega av eierne, og er i prima stand. Svært mange vindusglass er bevart. I de moderne vinduene i 2. etasje ble det i fjor satt inn nye isolerglass fordi de fleste gamle var punktert. Det kostet nærmest en slikk og ingenting sammenliknet med nye vinduer. Leverandør var Johnsen Glass Vindusfabrikk AS. Utvendig er det øverst på vinduene festet trelister som gjør at vinduene ser nesten "riktige" ut, i tråd med de jugendstilpåvirkete vinduene ellers.

Øverst på gavler og arker, seks til sammen, er det spir, gjenskapt på basis av gamle fotos av huset. Dette gir huset et høyreist og vakkert preg. Tilbakeført er også en balkong på nedsiden av huset. En veranda på oppsiden er reparert og har fått tilbake rekkverket som var. En altan med utgang fra en av stuene i første etasje er også kommet på plass, med trapp ned til hagen. Altanen har samme størrelse som den fra 1929, som en ser på fotografier, men har nå tregulv og et rekkverk som slipper inn luft og lys og dermed hindrer fukt og råte.  

I huset var det overalt fullt opp av mit. I møbler, i bøker og spesielt på undersiden av en trapp ned mot kjeller, der kald og varm luft møtes. Og det var enorme vepsebol mellom himling og yttertak på loftet. Vepsen ble stengt ute etter hvert. Og ubehandlet treverk i trappen ble påført en borsaltoppløsning. I dag er miten i det store og hele totalt borte, takket være jevnt og godt inneklima.

Boligmarkedet var svært labert da huset ble overtatt i 1992 - 93. Men tidene endret seg, og allerede etter et par år kom det tilbud fra eiendomsutviklere som ville rive huset og bruke den to mål store tomten til et bygg med et stort antall leiligheter.

I dag, med Bybanen i Bergen fra Sentrum til flyplassen på Flesland og et uttalt ønske fra kommunen om sterk fortetting langs bybanetraseen, er ikke minst Paradis enormt populært blant utbyggere. Store prosjekter er igangsatt, og boligeiere med gamle hus og store tomter er under press.

Det er i en slik sammenheng verdt å tenke på at de gamle husene, selv om de er slitne, ikke bare er gode boliger men også utgjør en viktig del av områdets historie og karakter. Det er tross alt Paradis vi snakker om!