Skifer på tak og vei

- Etter min mening er det bare stein som gir ordentlige og varige tak. Dette er også det tradisjonelle tekkingsmaterialet for store deler av landet - en del av kulturarven vi må ta vare på, sier Rognald. Bra tilgang på solide heller har i tillegg gitt tradisjon å bruke slike som fast dekke på gangveier. - Stein er bestandig og kan resirkuleres, fortsetter han. Selv bruker han konsekvent skifer som benevnelse på tilklipte skiferheller i dråpeform - dråpaheller. Alt annet er kort og godt heller for ham.

 Rognald Stuhaug har saumfart hellebrudd og gamle steintak, og opparbeidet solide kunnskaper på dette feltet. Når han er på biltur, er det takene han ser på - og slår raskt fast hvor hellene kommer fra. Og han er stadig på utkikk etter nedrivingshus for å berge takhellene.

Variasjon

Skiferen er ikke bare skifer. Kvalitet og egenskaper varierer. Rognald legger vekt på å vise heller fra forskjellige brudd. Med det blir også leggeteknikken ulik. Det skaper liv og variasjon. Særlig kjekt synes han det er å få med heller fra mindre kjente brudd. Men han innrømmer gjerne at Solesneshellene står hans hjerte nærmest. - Jeg synes de er uendelig vakre. Ikke minst er de sterke. De gir varige tak og solide tråkkheller, poengterer han.

Forkjærligheten for solesnesskiferen gjorde at han i sin tid fikk et nært forhold til Magnus Sollesnes som eide bruddet. Rognald var velkommen som kresen gjest i Helleura i Jondal når han skulle plukke ut spesielle heller til supplering og som tråkkheller.

Kjøpte hus for takets skyld

Åtte av husene på Krokane er flyttet til garden og restaurert - de fleste fra Haugalandet. Alle kan dateres tilbake til perioden 1600-1800. Husene sto til nedfalls og ville ellers ha blitt revet og brent, hvis ikke Rognald hadde fått hånd om dem. Takene var oftest så som så, og han måtte kjøpe nedrivingshus bare for å få fatt på takstein som mest naturlig hørte til.

I arbeidet med å bygge opp rekketunet har de fått god faglig veiledning og støtte av konservator Carl Emil Buch i Haugesund. Rognald er mektig imponert over denne fagmannen. - Uten hans hjelp, hadde resultatet og helheten blitt langt dårligere, understreker han.

Ellers har Greta og Rognald selv stått for jobben, med noe dugnads- og leid hjelp. Til byggeprosjektene har de fått støtte fra fylket på inntil 1/3-del av kalkylene. En enorm egeninnsats gjør at de i dag er gjeldfrie. - Takket være solide tak og godt arbeid for øvrig, er vedlikeholdet av bygningene for tiden begrenset til noen liter med tjære, sier Rognald.

Om det har vært lite å få i pengestøtte, har rosen vært større, først og fremst fra kommunen. Her kom det kultur-, reiselivs- og byggeskikkpris. Et høydepunkt var da de i 1997 kunne henge Olavsrosa på veggen. Det er et kvalitetsmerke fra stiftelsen Norsk Kulturarv.

Kommunen bruker Krokane i representasjon. Blant annet var den islandske utenriksministeren på besøk for et par år siden. - Men at han ble kastet like etterpå, var neppe vår skyld, smiler Greta.

- Taket på denne siden av husmannsstua fra Bjoa, har den originale, lokale dråpaskiferen. Den er noe ru og grov, men gir fine tak, sier Rognald. For å fortelle en kulturhistorie har han på fremsiden lagt de langt dyrere, store, kvadratiske hellene fra Solesnes i Hardanger. Den siden som folk flest så, skulle nemlig være mer presentabel med finere og helst innkjøpte materialer - baksiden kunne være mer hjemmelaget. Disse hellene har han fått fra det lokalt godt kjente, og for lengst nedrevne, Bekkarhuset på Stord. Husmannsstua har navnet Tresshaugstova og er fra slutten av 1700-tallet. Den var det første huset de flyttet til Krokane.

Smia er bygd opp fra grunnen av etter gammel modell. Den er komplett og fullt operativ med esse, belg og alt smieutstyr for øvrig. Veggene har Rognald lødd opp av stein fra Staupe-bruddet i Sveio. De grove rastahellene på taket stammer fra samme bruddet. Hellene i en rad må være like lange. En begynner med de største og tykkeste nederst.

I hjørnet til høyre er felt inn en kraftig rustfarget hjørnestein fra Øvernes-bruddet i Etne. I forgrunnen sittebenk med Tittelsnes-heller (fra Sveio) nærmest og en fra Hardanger bak. Skiferen fra Tittelsnes er sprø og egner seg ikke til tråkkheller - men på taket er de prima, hevder Rognald.

I forgrunn litt av "hellebanken" med verdisakene fint sortert etter bruddet de kommer fra. Til venstre lavbevokste 55x55 cm Istadheller - ikke akkurat til Rema-priser.

Det vakre løetaket med dråpaheller fra Øvernes i Etne. De er blålig grå, harde og litt ru, og har den spesielle egenskapen at lav og mose får dårlig feste. Dette taket var på en nedrivingslåve i Vikebygd. Hellene ned til låven er heller fra en gangvei på Tittelsnes i Sveio.

Nytt liv i gamle brudd

Gamle skiferbrudd der det tidligere har vært produsert takheller, synes nå å ha fått nytt liv med uttak av bruddheller og stein til mur og forblending. Dette gjelder blant annet Øvernes-bruddet i Etne og Staupe-bruddet i Sveio - og, i større målestokk: Solesnes i Jondal.

De fine benkene i Sveio-bruddet som egnet seg for takheller, er for lengst brukt opp. Nå går det i grovere dimensjoner, forteller Aksel Isdal og Lars Staupe.

Heller på tak har lange tradisjoner - særlig i skogfattige strøk på Vestlandet. Dessuten er geologien raus; mange bygder hadde sine helleberg. Stein er tung vare der transport var utfordringen. Men var steinlasten først kommet i båt, lå veien åpen for langtransport, også til utlandet. Bybrannene ga store markeder for takskifer.

Skiferen ble etter hvert utkonkurrert av andre tekkingsmaterialer, med nedlegging av brudd som resultat. Nå har imidlertid interessen for naturstein skutt i været. Gamle skiferbrudd har gjenoppstått som leverandører av murstein og plattingsheller i ulike varianter og størrelser. Det synes også at med mer velstand får skifertak en renessanse med økt aktivitet, blant annet i et tradisjonelt skiferområde som Voss. Takstein fra gamle hus er dessuten blitt hard valuta.

Den ru og noe grove takskiferen fra Øvernes i Etne gikk til lokalmarkedet, og da særlig til løer og uthus. Dette skjedde i tiden etter forrige hundreårsskifte. Men interessen for takstein avtok og aktivitetene stilnet av. Transportforholdene var heller ikke greie. I dag er det ny drift i bruddet basert på stein til muring. Den dekorative rustfarget er spesielt populær.

I Sveio har det i lange tider vært drevet uttak av skiferheller flere plasser. Lengst nord på halvøya var det hellebrudd på de fleste garder. Rundt 1860 er det oppgitt at helleuttak på Haugsgjerd betydde en vesentlig inntektskilde for garden. I tillegg til lokal arbeidskraft arbeidet mange fra Voss og Kvinnherad i bruddene. Tilgangen på heller var så rikelig at sjoarvegen (veien til sjøen) var hellelagt på flere av gardene. Det samme var deler av den gamle postveien.

Felles betegnelse var Tittelnesheller eller Valestrandsheller. Med kort vei til sjøen lå jo leden åpen nordover til Bergen og sørover til Haugesund. Også store blokker ble tatt ut, blant annet til kaier i Haugesund. Takskifer ble produsert frem til siste krig.

Det største bruddet er eid i fellesskap av 12 grunneiere. Det offisielle navnet er Valevåg Brudd. Selve driften har entreprenørfirmaet Lars Staupe AS stått for i mange år. Derfor er den vanlige betegnelsen i dag Staupe-bruddet. De tar nå ut blokker og murstein til egen virksomhet og for salg.

Artikkelen sto på trykk i Park & Anlegg nr. 3-2011.