Oppussingsdrøm - med kraftstasjon i hagen

Vallset i Stange på Hedemarken. Kjent for jordbær, bratte bakker, skog, godt samhold i bygda, forsamlingslokalet Huset og Harasjøen. Den siste er til å bade i. Googler du Vallset, forteller Wikipedia at det bor 2000 mennesker der. Kommer du hit med bil, er det siste stopp før skogen mellom Hedemarken og Odalen. Den skogen som er like endeløs og like mørk som i folkeeventyrene.

– Enkelte mener nok at Vallset ligger østenfor sol og vestenfor måne, sier Karen Hafsal.

– Men med ny E6 og dobbeltspor på Dovrebanen er vi tre kvarter fra Gardermoen og litt over timen fra Oslo. Du har stillhet, ro, fuglekvitter og skogen rett utenfor døren. Unger kan leke ubekymret her, og du har plass nok til å leve uten å tenke på at naboen skal sove middag. Dessuten, nesten seks mål tomt med hage, gårdsplass, litt eng og løvskog. Hvor mange slike eiendommer finnes det tilgjengelig sentralt på Østlandet?

Hun kikker bort på ektemannen Lars Kvensjø og vi er alle tre enige med eiendomsmegleren som skrev at dette var en eiendom som måtte oppleves.

Sjarmerende beliggenhet

Men for Karen og Lars begynner historien egentlig et annet sted. De hadde lett etter en eiendom ganske lenge. Byer som Oslo og Hamar var for lengst strøket av listen som alternativer. Det måtte være landlige omgivelser, helst litt sentralt, men likevel skjermet. De hadde sett på gårdstun, med og uten jord, med ombygde hus, med forfalne hus, hus med måtelig beliggenhet og hus som ikke tiltalte dem i det hele tatt.

Bildene ble gransket og vurdert. For mye skog? For mange hus? For store utfordringer? Kanskje.Men så kom annonsen i Norske Hjem. Det var forsommer og varmt i været da nummeret dumpet ned i postkassen. «Stange – Fantastisk idyll i Vallset», sto det, og bildene fulgte opp med et bestemorhus badet i blå lupiner og innrammet av vårgrønt løv, samt en elv, Fosselven. Hele annonsen luktet av vafler, markblomster og nytrukket kaffe. Det var en drøm av et hus, gråmalt, sveitserstil, med veranda, veggfaste spilebenker og en sjenerøs trapp ned til hagen. Dessuten en gammeldags kjøkkeninngang og et solid skifertak. Vinduene var byttet, men rammene beholdt.

Men også en idyllisk beliggenhet og tiltalende bygninger. Alt i alt ble eiendommen beskrevet som godt vedlikeholdt og relativt intakt med mange fine bygningsdetaljer. Den var ikke herskapelig. Heller signaliserte anlegget en stillfarende og upretensiøs hjemmehygge, en ro og en uformell atmosfære. «Eiendommen har en sjarmerende beliggenhet ned til Fosselven», fortsatte annonsen, og et flyfoto viste at det også var gjort plass til en egen fiskedam nederst i hagen.

Kraftverksbygning

Alt dette skjerpet appetitten, men var ikke avgjørende. For ved siden av det gråmalte bolighuset lå en annen bygning. «På eiendommen står en kraftverksbygning i teglstein med et bruksareal på 253 kvm», het det videre.

– Det var den som gjorde utslaget, sier Lars. For bolighuset var én ting, men begge ønsket vi plass til et skikkelig snekkerverksted pluss mulighetene til å dyrke egne interesser og hobbyer. Vi er datafolk, det vil si stillesittende arbeidsdager foran en skjerm. Da må hjemmet kunne tilby noe annet, noe som gir inspirasjon og hvor vi kan bruke andre sider av oss selv, hendene og kreativiteten. Vi har gått kurs i snekring, kjøkkeninnredning og vindusrestaurering, men slikt arbeid krever plass om du skal ha glede av det. Derfor var et gårdstun med driftsbygninger også et alternativ. Men en kraftverksbygning, han kikker ut av kjøkkenvinduet og gjentar,

– ... en kraftverksbygning, det er jo noe helt annet. En slags duft av en større verden, en eim av Grünerløkka her i Vallset, et urbant innslag på bygda. Med røde teglsteinsvegger og alle sine kvadratmeter ga bygningen oss en nesten sakral følelse. Store porter, tykke vegger og mange vinduer. Noen av dem temmelig medtatte, men originale. Dessuten en fantastisk takhøyde. Ja, også kanskje noen bygningsmessige utfordringer, da.  

Helheten

Joda, de fikk tilslaget på eiendommen, men var langt fra de eneste som bød på herligheten. En gammel kraftverksbygning, landlig beliggende på Hedemarken, tiltalte flere utvandrede sønner og døtre som ville hjem til barndommens landskap.

– Det var nok helheten som avgjorde saken for vårt vedkommende, både eiendommen som sådan og hovedhuset, eller bestyrerboligen som den opprinnelig er bygget som, sier Lars.

– Pluss Fosselven, skyter Karen inn.

– Selvsagt er det gjort endringer både her og der, det skulle bare mangle, det har tross alt bodd folk her hele tiden. Men endringene er ikke større enn at huset har beholdt atmosfæren, og de fleste moderniseringene kan reverseres, om vi ikke ønsker dem. Rommene er gode, takhøyden raus, grunnplanen gjennomtenkt, og det er lite areal som går bort til ganger. Også i annen etasje er det god størrelse på værelsene, samt rikelig med kottplass. Dessuten er mye avbygningens opprinnelighet intakt fra kjeller til loft. Dette huset er ekte sveitserstil, i motsetning til nostalgikopiene ferdighuskatalogene presenterer. Det kan være både skakt og skjevt her, men det er ekte. Det er blitt sånn, ikke laget sånn. Det er en vesentlig forskjell. Det er akkurat det det gir seg ut for å være. Summen av dette gir et harmonisk hus, sier Karen.

Hvordan skal det bli?

– Mulighetene som ligger i det, sier begge to når jeg spør om hvorfor det ble et gammelt hus fremfor et nytt.

– Dessuten detaljene, sporene, kvaliteten på håndverk og materialer, dimensjoner og den overflødigheten som ofte preger slike eiendommer. Som regel er det heller litt for mye, enn litt for lite. Gamle hus er bygninger som har stått sin prøve, som er reist for å vare, som har levd et liv med vegger som har sett det meste.

Planene fremover? –Vi er jo ikke kommet så langt ennå og befinner oss fremdeles i rive- og overraskelsesfasen. Som her. Lars går foran inn i en av stuene og peker på veggen.

– Råte. Klart det er nedtur når en opplever slikt, men det er ikke noen alvorlig skade, og slike hus lar seg reparere. Eller her, han peker på sporene langs gulv og under tak, som vitner om en tid der en ikke knuslet med materialene.

– En modernisering på 1970-tallet fjernet det originale listverket, men vi finner igjen den samme typen her inne i spisestuen. Det kan enkelt høvles opp igjen, og så har rommet gjenerobret sin originale karakter.  

– Se utsikten herfra! utbryter Karen. Vi åpner verandadøren, de setter seg på benken, jeg fotograferer.

Fosselven – vi er i gang

– Vi tenker ganske likt og er enige om de store linjene. Fargene er ikke bestemt i alle rom, men at det skal være linoljemaling, har vi vært klare på hele tiden. Vinduene i kraftverksbygningen skal vi restaurere selv, det skal settes inn en vedkomfyr i kjøkkenet og en ny plassbygd innredning skal erstatte den halvgamle som står der nå. De originale veggene (faspanel) er hentet frem igjen bak plater og tapeter, og vi ønsker å ta tilbake en tydeligere rominndeling mellom stuene enn den du ser her nå. Men ved siden av en ny kjøkkeninnredning kommer det et hensiktsmessig bad, nytt toalett og elektrisk anlegg, samt bergvarme og internett. Det blir komfort, men ikke på en måte som går på bekostning av husets karakter. Det vil si at vi tilpasser moderne tilføyelser så langt det lar seg gjøre. Dette skal være et levende hus, ikke et museum. En historie skal føres videre, ikke gjenfortelles på nytt. Vi henter inn fagfolk der vår egen kunnskap ikke strekker til. Tanken er at vi skal flytte inn på nyåret. Vel vel, det ser kanskje ikke slik ut nå, men det er i alle fall planen. Vi må ha noen mål å jobbe mot.

Trofaste lesere

– Nostalgiske? Hva er galt med det? Nostalgi er en god følelse av at noe er stabilt og gjenkjennbart. Klart venner og familie synes dette er bra. Ikke alle ville gjort det samme, ikke alle ville ha slått seg ned i Vallset, men ingen er overrasket over at vi har gjort det. Karen kommer fra en gård på Hedemarken og har vokst opp i et gammelt hus. Jeg kommer fra Bø i Vesterålen. Begge er medlemmer av Fortidsminneforeningen og trofaste lesere av magasiner som Norske Hjem og svenske Gård och Torp. Vi har en god blanding av nye og gamle møbler. Det skal synes at det bor folk her som lever et liv. Vi har også en historie som huset og rommene skal fortelle.

Økonomi
– Vi bygger for å bo, ikke for å spekulere i eiendomsmarkedet. Selvfølgelig kommer dette til å koste penger, mange penger, men hva koster de samme kvalitetene andre steder, hva koster det å bygge slikt i dag? Det er forskjell på skreddersøm og konfeksjon. Det samme gjelder eiendommer. Kraftverksbygningen blir dyr, det er vi klar over, derfor begynner vi med å stoppe forfallet mens vi tenker på bruken og de føringene dette gir for oppgraderingen av bygningen. Vi skal søke både Norsk Kulturminnefond og midler fra Hedmark fylkeskommune, sikkert andre instanser også. Så får vi se hvor langt vi kommer og hvor fort det går.

Fakta om Fosselven

Fosselvens Elektricitetsverk ligger, som navnet indikerer, ved Fosselven i Vallset, Stange kommune i Hedmark. Anlegget representerer siste fase i utnyttelsen av elvevannet som drivkraft, og før kraftverket er det dokumentert både kverner, smier, stampehus og garverier langs elveløpet.

Byggingen av kraftstasjonen og bestyrerboligen ble påbegynt sommeren 1910 og bak initiativet sto det private interesseselskapet Fosselvens Elektricitetsverk. Anlegget var et pionerprosjekt på Hedemarken og bidro til introduksjonen av elektrisk kraft som energikilde og til moderniseringen av regionen. Til de første kundene finner vi blant annet Atlungstad Brenneri som i dag har fått status som teknisk-industrielt kulturminne.

Inntil 90 mann, både svenske rallare og lokale håndverkere, skal på det meste ha vært involvert i arbeidet. Om kraftstasjonen i dag er det synligste minnet etter selve kraftproduksjonen, omfattet anlegget tidligere både rørgate, demning, en kanal og kraftlinje.

Ved siden av kraftstasjonbygningen, hører også bestyrerboligen og noen uthus. Alt maskinell (turbiner, transformator etc) er i dag fjernet og bygningen har store vann- og frostskader som følge av utette tak. Det er stor lokal interesse og engasjement for eiendommen.

Fakta om familien Hafsahl/Kvensjø:

Familie på fire med Karen, Lars og lille Agathe, pluss katten Tjoms.

Følg dem på bloggen: fosselven1.no