Sveitserstilen
Snekkerglede og nasjonalromantikk
I Norge inntreffer sveitserstilen samtidig med nasjonalromantikken og stilen var framtredende innen norsk trearkitektur fra ca. 1840 til ca. 1920. Tidligere hadde det vært en trend at trehus skulle imitere mur og stein, under sveitserstilen skulle treverket fremheves. Fra midten av 1850-årene og utover får trehusene den utformingen som vi i dag ser på som karakteristisk sveitserstil.
Parallelt med sveitserstilen utviklet også andre stilarter seg. Historismen blir ofte kalt «stilforvirringen»
da dette ikke er en stilretning i seg selv, men en epoke hvor kopiering av eldre stilarter var
utbredt. Ny-renessanse, ny-barokk og ny-gotikk er alle stilbenevnelser som hører inn under historismen. Under siste halvdel av 1800- tallet utvikler også dragestilen (1860-1910), jugendstilen (1890-1920) og nyklassisismen (1905-1930) seg parallelt med sveitserstilen.
Sveitserstilen var utbredt i hele Nord-Europa, og norske arkitekter utdannet seg på denne tiden gjerne ved tyske universiteter. De hentet inspirasjon fra rikt dekorerte trehus i landene rundt Alpene. Man søkte etter uberørt natur og det enkle liv, og nasjonalromantikken blomstret både innen malerkunsten og arkitekturen.
Sveitserstilen i Norge
«Grotten» ligger i utkanten av Slottsparken og ble reist av Henrik Wergeland i 1840. Bygningen regnes, sammen med vaktbygningen ved Slottet, for å være et av de første sveitserhus i Norge. Huset ble antagelig tegnet av Wergelands gode venn, slottsarkitekt Linstow.
På landsbygda ble det etter hvert svært populært med sveitserhus. Mange eldre hus ble modernisert og tilføyd elementer som verandaer og bislag i sveitserstil. Lysthus, badehus, kommunale bad og kurbad er alle eksempler på bygninger som på slutten av 1800-tallet gjerne ble oppført i rikt dekorert sveitserstil.
I byene var det ikke uvanlig at samtidig bebyggelse ble oppført i senempirestil eller som murgårder i historisme. Sveitserhus fra tidlig i perioden har gjerne nygotiske stiltrekk som spissbuede vinduer, søyler og spir. Interessen for naturen og fjellheimen brer om seg på slutten av 1800-tallet, og de første utenlandske turistene inntar Norge. Det oppføres mange store, flotte trehoteller, spesielt på Vestlandet, i denne perioden. Kviknes hotell, Balestrand i Sognefjorden (1894-1913) og Dalen hotell, Dalen i Telemark (1894) kan nevnes som eksempler på slike trehoteller.
Populær stil
Det er flere faktorer som kan forklare sveitserstilens popularitet og store spredning også her til lands. Industrialiseringen rundt 1850 bidro til at for eksempel listverk og høvlet panel kunne produseres til overkommelige priser på dampsager og høvlerier rundt omkring i landet. Oppfinnelsen av båndsag gjorde det enklere og billigere å lage de vakreste utskjæringer. Utbyggingen av jernbanen på slutten av 1800-tallet gjorde det enklere å frakte bygningsdeler. De nye stasjonsbygningene på denne tiden ble oppført i sveitserstil. Arkitektene G. A. Bull, Conrad Balthazar Lange, Peter Andreas Blix og Paul Due var alle tilknyttet NSB som jernbanearkitekter og tegnet jernbanestasjoner med klare trekk fra sveitserstilen. Bruken av sveitserstil i stasjonsbygningene var med på å spre stilen ut over landet.
Typiske trekk
Tidlig i perioden dominerer laftede tømmerkonstruksjoner, senere overtar reisverk. Typiske trekk for sveitserhus er saltak med større utheng i gavl- og langvegg. I begynnelsen var takvinkelen lav, senere ble den brattere. Dette beskyttet panelet bedre mot været enn tidligere takkonstruksjoner. Taksperrer og bærebjelker var synlige og med utskjæringer. Etasjeskillere, vindusomramming, søyler og rekkverk var forseggjorte med profiler og avfasinger. Tidlig i perioden var sveitserhusene gjerne malt i en hovedfarge med kontrastfarger på bærende og konstruktive elementer. Først rundt 1900 ble det vanlig med hvitmalte sveitserhus. De kunne ha en kontrastfarge, som for eksempel mørk vogngrønn, på dører og vinduer. Treimitasjonsmaling, ådring, kom på moten for fullt i denne perioden.
Grunnmuren var ofte høy og synlig over bakken, og dermed ble kjellerrommet mer anvendelig. På denne tiden fikk man også krysspostvinduer og etter hvert ble det mer vanlig med innervinduer. Vinduene ble større enn tidligere, lys og luft skulle slippe inn i huset. Åpne verandaer eller innelukkede glassverandaer er også et typisk kjennetegn for sveitserhus. Verandaene hadde gjerne mye snekkerglede og farget glass i vinduene.
Tilslutt en liten oppfordring; ta godt vare på ditt gamle sveitserhus med all detaljrikdom og snekkerglede. Husk å behandle det som den antikviteten det er!
