Romansk stil 1100-1350

Klassiske kjennetegn på en romansk stil:

• Tykke murer
• Firkantede pilarer/søyler som bærer buene
• Små lysåpninger
• Høyere midskip enn sideskipene
• Gjennomført bruk av tønnehvelv, rundbue og krysshvelv

Den romanske stilen dukker for første gang opp for alvor rundt år 1000 i Sør-Frankrike og Nord-Italia og er dominerende frem til ca. 1200. Den er en videreutvikling av den klassiske, romerske bygningskunsten. Stilen kjennes lett igjen ved bruken av rundbuen, krysshvelv og tønnehvelv. Den overveiende delen av bevarte bygninger omfatter steinkirker nedover i Europa. Her hjemme er de fleste bygninger i romansk stil også kirkelige. Noen av de eldste trebygningene vi har bevart har romanske trekk som for eksempel de U-formede kapitelene, den øvre avslutningen av en klassisk søyle, på søylene i Urnes stavkirke og buede vinduer og portaler.

Større bygninger hadde tunge hvelv og takkonstruksjoner, ytterveggene ble derfor bygget av massive murer i hugget stein eller tegl. Dette førte til at lysåpningene ble små. Kirkebyggene er gjerne formet over det latinske kors hvor midtskipet er høyere enn sideskipene. Nedover i Europa finnes det eksempler hvor fasaden avsluttes uten tårn, som for eksempel i Italia og Sør-Frankrike. I det germanske området avsluttes vestfasaden med to tårn. Apsis, det høyereliggende koret i en halvsirkulær utforming, ligger mot øst. Buene inne i bygget bæres av firkantede pilarer eller søyler. Den runde buen som dannes under krysshvelvene og som går igjen i portaler og vinduer er et av periodens viktigste arkitektoniske motiver.

Ofte har kirkene rikt dekorerte halvsirkelformede tympanon (gavlfelter) over kirkedøren med motiver fra dommedag. Her finnes hoder med grimaser og dyrefigurer som dekor på kapiteler og friser. Utsmykningen har gjerne et fortellende bildespråk i vindusmaleri og apsismosaikk. Ikke nødvendigvis naturalistisk, men i symbolsk gjengivelse. Utvendig er kirkene i Norge nøkterne i motsetning til nedover i Europa.

Kjente romanske byggverk i Norge

• Maria kirken i Bergen 
• Gamle Aker kirke i Oslo 
• Stavanger Domkirke
• Nikolaikirken på Gran
• Eldste delene av Nidarosdomen

På slutten av 1800-tallet blir romanske stildetaljer tatt opp i historismen.  Emanuel Vigelands mausoleum på Slemdal i Oslo er et eksempel på romansk inspirasjon.

Gamle Aker kirke

Dette er Oslos eldste, gjenværende kirke og eldste bygning. Det har lenge vært ment at den ble oppført i Kong Olav Kyrres regjeringstid mot slutten av 1000-tallet, men mest sannsynlig ble den påbegynt rundt 1080. Mye tyder likevel på at den er bygget senere – samtidig med St. Hallvard-kirken i Gamlebyen, og at det er den samme byggherrer som var ansvarlig. Hvis dette er tilfelle er den bygget mellom 1130 og 1216.

Kirken er en treskipet basilika, altså en konstruksjon med høyt midtskip flankert av to mindre sideskip,  med vegger og søyler av kalkstein og har i dag et saltak tekket med røde teglpanner. Kalksteinen ser ut til å være brutt delvis svært lokalt, fra deler av det som nå er Vår frelsers gravlund, og delvis fra øyene i Oslofjorden. Stilmessig er det vanlig å trekke paralleller til Hamar domkirke og Nikolaikirken på Gran. Den har et kor med halvsikelformet apsis mot øst, kapell/sakresti med apsis på nordsiden av koret og et sentraltårn med pyramidetak tekket med kobberplater.

Totalt har kirken i dag 450 sitteplasser. Opprinnelig var dette fylkeskirke i Vingulmark, det gamle navnet på et småkongedømme og senere jarledømme i norrøn tid og i middelalderen rundt Oslofjorden. Kirken var blant de største i middelalderen og har aldri vært endret i grunnformen. Kirken ligger ved den middelalderske veitraseen og pilegrimsveien vestover fra Oslo mot Nidaros, og med direkte veiforbindelse til middelalderborgen Akershus.

I 1852 var det sterke krefter for å få kirken revet, men den ble ervervet av Christiania kommune og dermed reddet. Eksteriøret har blitt restaurert, vinduer har blitt innsatt og selve tårnet ble oppført i 1856-61. Arkitektene bak var to meget kjente menn i datidens Christiania, Heinrich Schirmer og Wilhelm von Hanno. Fram til restaureringen var de fleste opprinnelig vinduer i behold ved siden av de såkalte “utskuddsvinduene”, som trolig går tilbake til 1600-tallet. Interiøret slik det fremstår i dag ble restaurert 1950-55 hvor murverket i vegger og søyler ble frilagt, nytt skifergulv kom på plass og orgelgalleriet bygget. Selve utsmykningen i kirken består av en barokk prekestol fra 1715 utført av Thomas Blix.