Gotisk stil 1180-1500

Kjennetegn for gotikken:

• Spisse buer
• Slanke søyler
• Planteornamenter i kapiteler
• Ribbehvelv  og strebebuer
• S-formede skulpturer tilsynelatende uten en fysisk kropp 

Arkitekturen utvikles fra det romanske tunge og solide til himmelstrebende byggverk i slanke konstruksjoner båret av ribbehvelv og strebebuer. Veggene er ikke lenger bærende, så de skiftes etter hvert ut med blyglassvinduer i fantastiske farger.

Etter den romanske perioden gikk mot slutten, hadde kirken virkelig befestet sin makt i Europa og den romanske fremstillingen av Kristus som den dømmende keiser myknet opp. Den åndelige arkitekturen viser ingeniørkunst av høy klasse. Dette med blant annet at buehvelvet ble hevet mot himmelen og portalene fikk den karakteristiske spissede formen. Som stilperiode rådde gotikken nord for Alpene omtrent 1150-1525, mens i Italia mellom 1250-1420. I Frankrike og Storbritannia har gotikken en rekke underinndelinger og befestet seg her mer enn den gjorde i Skandinavia. Det er særlig katedralbyggingen i Il-de-France på begynnelsen av 1100-tallet hvor denne stilarten er særlig knyttet.

I Italia for eksempel fikk den aldri fotfeste innen arkitekturen. Her til lands kan gotikken tilknyttes Eystein Erlendsson som var erkebiskop i Nidaros mellom 1157-1188. Erlendsson støttet flere kirkebygginger i andre deler av stiftet og var grunnlegger av blant annet augustinerklostrene Elgeseter ved Trondheim og Kastelle kloster i Konghelle. Allerede i 1161 innviet han et sidekapell i tverrskipet på Nidaros domkirke etter hjemkomsten fra en Englandstur i 1183. Der hadde han besøkt den mektige gotiske katedralen i Cantebury, noe som gav videre inspirasjon til sine byggearbeider på domen.

Den gotiske stilen utviklet en helt ny konstruksjon hvor blant annet hvelvets toppunkt ble hevet og oppdelt i bårne kapper og bærende ribber. Trykket fra disse ble da forplantet til støttepilarer, noe som førte til at veggenes bærende funksjon ble redusert og vinduene kunne gjøres større. Dette gav igjen mulighet for blyglassvinduer i fantastiske farger. Arkitekturen utviklet seg slik at man fikk mulighet til mer ornamentikk og en mer variert rominndeling.

I Skandinavia sies det at et av de tidligste eksemplene på gotikk er en spissbuet portal på Sakshaug gamle kirke i Trøndelag. Utenom Nidarosdomen finnes det midlertidig få eksempler på en utviklet gotikk: Korene i Mariakirken i Bergen, samt i klosterkirken på Utstein kloster, Alstadhaug kirke og i Stavanger domkirke. På Orknøyene ble den romanske St. Magnuskatedralen i Kirkwall utvidet og fikk et gotisk uttrykk omkring 1300. Noen eksempler på enklere gotiske bygdekirker med takstoler av tre  er  Trondenes kirke, Vangskyrkja på Voss, Kvinnherad kirke og Vangen kirke i Aurland.

Mot slutten av gotikkens storhetstid kom endringene fort. Gotikken var et skjellsord i sin samtid formulert av italienerne, så det var kanskje ikke så rart at italienerne var de første som vendte seg vekk fra gotikken og skapte renessansen. Videre gikk det nedover med gotikken etter reformasjonen i Tyskland, Baltikum og Norden. I Storbritannia derimot gav reformasjonen gotikken et forlenget liv med Henrik VIIIs brudd med pavemakten. Gjennom tyrkiske invasjoner og kriger i sørøstlige Europa stoppet all kirkebygging opp. Dette gjaldt særlig i Frankrike, mens i Spania og i deres kolonier levde gotikken frem til siste halvdel av 1500-tallet.

Kjente gotiske byggverk i Norge:

Nidarosdomen i Trondheim  1248-1320

Håkonshallen i Bergen 1261

På slutten av 1800-tallet blir gotiske stildetaljer tatt opp i historismen. Johannes kirken i Bergen er et eksempel på en nygotisk stilart.

Nidarosdomen

Historien til Nidarosdomen starter allerede omkring 1070. Da rev Olav Kyrre ned en liten trekirke som stod over graven til Olav den Hellige og en steinkirke ble bygd. Dette var begynnelsen på den største, gotiske katedralen i Norden.

Vestfronten av domkirken er for mange det mest karakteristiske kjennetegnet på bygget. Den fremstår i dag rikt dekorert med statuer, ornamenter og et stort rosevindu flankert av to tårn på hver sin side. Dette er ikke så ulikt hvordan den kan ha sett ut da fasaden ble fylt med statuer plassert i nisjer. Disse går man ut fra var rikt dekorert og malt i sterke farger, men var på slutten av 1800-tallet redusert til fem fremfor de 76 som står der i dag. Rosevinduet er heller ikke fra middelalderen, men ble tegnet av domkirkearkitekt Olaf Nordhagen til Olavsjubileet i 1930. De flotte glassmaleriene i kirken er også av nyere dato og er laget av kunstneren Gabriel Kielland mellom 1908-1934.

Tverrskipet er altså av eldre dato, og i romansk stil. Selve skipet av kirken er derfor et godt utgangspunkt for å studere utviklingen av arkitekturen i sen middelalder. Inne i kirken ser man tydelig hvordan bygningen er bygget opp, med søyler som bærer ribbehvelvet i taket. Utvendig sørger strebebuene for å stabilisere bygget. Etter Eystein Erlandsson arbeider var ferdig i sin fulle prakt rundt år 1300 ble kirken hjemsøkt av en rekke branner i 1328, 1432 og 1531. I 1689 forårsaket et uvær at hovedtårnets spir blåste ned, før nye branner slo til i 1708 og 1719. Skipet lå nå i ruiner og var avstengt fra resten av kirken. I 1869 ble et omfattende restaureringsprosjekt satt i gang, et prosjekt som fortsatt holder stand og som har fått UNESCOs fortegnelse over gode vernepraksiser.