Funksjonalisme 1925-1950

Hva du skal se etter:

• Rektangulære bygningskropper, noen ganger asymmetriske, gjerne buede karnapper og lignende
• Flatt tak, pulttak eller slakt valmtak. Etter hvert også slakt saltak
• Vinduene ofte i hjørnene, to- og trefags vinduer uten sprosser
• Trappevinduer i stående format med rutemønster, og runde vinduer finnes også
• Uprofilert listverk, eller en enkel form, ofte uten hjørnekasser; Gjærede hjørner
• Glatte dører, en stor fylling eller geometrisk inndeling, ofte et lite vindu i døren
• Lite eller ingen dekor
• Grønnlige, grålige, blålige og andre farger i tillegg til hvitt

Funksjonalismen er en stilretning som innenfor arkitekturen legger vekt på konstruksjon, materialer og brukbarhet, og utelukker alt som er overflødig — den rene form er det eneste av betydning. Stilperioden hadde et klart sosialt sikte: man ville skape arkitektur for de brede lag av folket med boligbygging og enkel hjemmeinnredning som utgangspunkt. Funksjonalismen oppstår altså delvis som et sosialt og "bolighygienisk" prosjekt, og delvis som en reaksjon på andre stilers lån av elementer fra tidligere perioder. Man vil nå bygge rimelige boliger med rasjonelle løsninger og gode bokvaliteter. Begrepet funksjonalisme inklusive dens røtter er også betegnet som modernisme. Det er tre retninger som dominerer innen funksjonalismen i 1920-årene: den russiske konstruktivismen, den nederlandske De Stilj og den tyske Bauhaus-skolen. Parallelt oppstår det en bevegelse i Frankrike med Le Corbusier og Robert Mallet-Stevens.

Det sosiale aspektet er viktig i sosiale byggeprosjekter som rekkehus og boligblokker, men det blir også tegnet mange påkostede villaer med eksklusiv materialbruk i funkisstil. Husene er enkle og rettlinjede med et horisontalt preg. De er ofte tegnet "innenfra og ut", med tanke på funksjon, og er derfor sjelden symmetriske. Ofte har de flatt tak eller slakt valmtak, og to- og trefags vinduer i kvadratisk/ liggende format. Den eneste dekoren er ofte en veksling mellom stående og liggende kledning på trehus.

"Skjørt og bluse-hus"

Den typiske todelingen av fasaden, med 1. etasje i pusset og hvitmalt mur og 2. etasje panelt og malt i en klar farge, kalles "skjørt og bluse-hus". Delingen av fasaden speiler periodens frie forhold til utprøving av nye formspråk. I kunst og design arbeides det med kombinasjoner av primærformene som sirkelen, kulen, kvadratet, triangelet, kjeglen og femkanten. Vågale fargekombinasjoner som blank sort, grønt, kobberbrunt eller eksperimentering med primærfarger gjenfinnes også i arkitektur og interiør.

Vindusbånd

Mens funkis-huset i tre har en reisverkskonstruksjon, er murhuset frigjort fra fasaden. Etasjeskillere støpt i betong holdes oppe av pilastre. Dermed er ikke veggen en bærende del av konstruksjonen og kan fritt erstattes med store vindusflater.

Periodens arkitekter traktet etter å åpne opp mot naturen og omgivelsene og slippe mest mulig lys inn i bygningene.

Vinduer i tett rekke danner bånd i fasaden. Dette er et av karaktertrekkene som understreker det horisontale ved stilen.

Sanering og fremtidstro

Funksjonalismen preges av en sterk fremtidsoptimisme, troen på teknologiske fremskritt og fokus på helse. Bekjempelse av fattigdom og sykdom skulle løses ved å sanere gamle falleferdige leiegårder. En av periodens største internasjonale navn, le Corbusier, skrev i "le Esprit Nouveau" at Paris burde rives. Han ville gjenoppbygge byen med brede motorveier og høyhus.

Byggmesterfunkis

Over hele Norge finner man trehus fra 1930- 1950 i en enkel, ren arkitektur inspirert av funksjonalismen. Ofte har husene liggende panel og vinduene satt helt ut i hjørnet. Bygningene har gjerne 2 eller 4 boenheter. Denne varianten fra perioden kalles på folkemunnne byggmesterfunkis

Funksjonalisme i Norge:

• Villa Benjamin , ark. A. Korsmo
• Ekebergrestauranten 1927-29, ark. Lars Backer
• Villa Stenersen 1937-39,  ark Arne Korsmo 
• Villa Dammann 1932, ark Korsmo og Sverre Aasland samt flere villaer i Havna allé.
• Studentersamfundet i Trondhjem 1929, første rene betongbygg. Art Deco med klare nyklassisistiske referanser.
• Skansen Restaurant (1927, revet 1970), Oslo
• Kunstnernes Hus (1930), Oslo
• Villa Dammann (1932), Oslo
• Doblouggården (1933) Oslo
• Odd Fellow-gården (1934), Oslo
• Ingierstrand bad (1934), Oppegård
• Hvalstrand bad (1934), Asker
• Kalmarhuset (1936), Bergen
• A/S Sundt & Co (1938), Bergen
• Bergen Kunsthall, Bergen
• Telegrafbygningen (1940), Trondheim
• Byhaven, Trondheim
• Oslo rådhus (1931), Oslo

Hvalstrand bad – Oslofjordens funkisperle

En liten halvtimes kjøretur fra Oslo sentrum ligger Hvalstrand bad. Andre Peters (1885-?) var den fransk-norske arkitekten som tegnet denne funkisperlen på vestsiden av ytre delen av Leangbukta i Asker kommune. Badet sto ferdig første gang 7. juni 1934 og besto av stupetårn, uværskur, rutsjebane, kiosker og ledelsens pjoltersted: Direksjonen. Hovedbygningen som i dag huser restaurant har en organisk, lett og sirkulær form med en hvit fasade i pusset mur, og er av Norges mest karakteristiske eksempler på funksjonalistisk arkitektur.  Riksantikvaren foreslo fredning i 1993 og det falleferdige stupetårnet ble erstattet av en kopi etter årevis med manglende vedlikehold og forfall.