Tre hus fra Finnmark

Museet hadde flere mål for prosjektet. For første gang skulle Nord-Norge representeres med hus i friluftsmuseet. Tilfeldighetene ville at alle bygningene vi fikk tilbud om sto i Porsanger kommune. Museet fikk dem som gave mot å dekke kostnadene ved demontering og flytting. Bygningene skulle også være en arena for formidling av fortellinger om 2. verdenskrig generelt, og om hvordan krigen rammet vår nordligste landsdel spesielt.

Lite ante vi da om hvor sterkt dette arbeidet skulle berøre de involverte, eller om det tette samarbeidet vi skulle få med institusjoner og enkeltpersoner i Finnmark. Vi har fått ny kunnskap om krigshistorien til landsdelen, vi har fått gjenstander og fortellinger til utstillingen og vi har fått en ny forståelse av hvor mangfoldig landet vårt er.

Arbeidet med demonteringen av husene i Porsanger ble utført av Norsk Folkemuseum i samarbeid med Byggmester M. Paulen AS fra Karasjok. Bolighuset, med utedo, fra Olderfjord og fjøset fra Indre Billefjord ble pakket i containere og sendt til Norsk Folkemuseum høsten 2016. Se for øvrig Museumsbulletinen nr. 1 & 2 fra 2016 og nr. 2 fra 2017.

I det følgende skal vi i hovedsak se på arbeidet med å få bygningene gjenreist på Norsk Folkemuseum, og noen av de valgene vi har måttet gjøre for å klare det.

Hvor skal husene stå?

Det var flere alternative plasseringer i friluftsmuseet for husene fra Porsanger. Valget falt til slutt på en flott beliggende tomt på vei opp mot stavkirken, som kanskje er museets mest besøkte bygning. Dette innebar at «Sagastua», kopi av en årestue fra Setesdal, måtte flyttes. Det samme måtte to små kvernbygg, og flere store furuer og andre trær måtte felles. Til slutt satt vi med en flott byggetomt som skråner ganske likt det tomtene i Olderfjord og Indre Billefjord gjør.

Noe måtte kastes, men det meste er gjenbrukt

Da husene ble demontert, hadde de lokale råte- og soppskader som følge av taklekkasjer. Materialene ble ytterlig nedfuktet under demonteringen, og ved ankomsten til museet ble det påvist mugg- og råtesopp og relativt høy fuktighet i treverket. Vi installerte derfor avfuktere i containerne. Vi satte opp et sorteringstelt, også med avfukter, og startet arbeidet med å rense og sortere bygningsdelene. Alle delene som skulle brukes ble støvsugd, børstet og vasket med klorin. Dette var et møysommelig arbeid hvor vi fikk uvurderlig hjelp fra Pensjonistgruppa i Norsk Folkemuseums venneforening.

Elektrisitet

På et museum er det mange hensyn å ta. Ved siden av at vi skal gi publikum en god opplevelse, og forhåpentligvis lære dem noe, må vi ivareta sikkerheten deres. Dette innebærer å etablere en infrastruktur med godkjente rømningsveier, branndetektorer, ledelys osv. Da vi demonterte huset var det trukket kulokabler i det elektriske anlegget. Dette er kabel kledd med en metallkappe og er ikke godkjent i dag. Vi har derfor valgt å remontere det originale elektriske anlegget som en del av utstillingen og legge et skjult, aktivt elektrisk anlegg.

Autensitet?

Når Norsk Folkemuseum gjenreiser eller kopierer hus er et ideal å kopiere materialbruk, byggemetode og arbeidsteknikker. Vi kaller det materiell og prosessuell autentisitet. I praksis må vi fravike dette i større eller mindre grad. Viktige årsaker kan være et begrenset budsjett og krav til en effektiv framdrift. Uansett årsak skal de valgene som gjøres ha en begrunnelse. Da vi tok ned husene i Porsanger hadde de store setningsskader og grunnmurene var oppsprukket og trykket inn. De hadde spesielt sprukket rundt store sparestein, også kalt prosentstein. Det var ikke brukt armering.

På museet setter vi opp hus «for evigheten» og kunne ikke gjenta disse svakhetene. Vi måtte legge inn føringsveier for sterkstrøm og signalkabler, stubber fjernes, radonsperre skulle på plass, fjell skulle pigges bort, byggegropa skulle dreneres og grunnmuren skulle forskales, armeres og støpes. Grunn- og betongarbeider var altså en stor entreprise, og vi måtte holde anbudskonkurranse for å velge entreprenør til dette. Selv om metodene er moderne har vi bestrebet oss på å få en så riktig overflate på grunnmurene som mulig.

Husene var godt bygget

Da vi demonterte husene i Porsanger ble vi imponert over hvor grundig, nøyaktig og samvittighetsfullt de var bygd. I bolighuset var bindingsverket kledd med rupanel og papp på begge sider, innvendig var ytterveggene og himlingen mot taket kledd med porøse fiberplater og ny papp og i det nederste felt i bindingsverket var det et ekstra lag porøse plater. Utvendig var det lektepanel og innvendig faspanel som på folkemunne og i litteraturen blir kalt geyfuspanel. Alt arbeidet var utført utrolig presist, spesielt med tanke på at det ikke var elektrisitet i områdene da husene ble bygd.

Fjøset var selvfølgelig en enklere konstruksjon. Selve fjøskassa var laftet av maskinplank mens låvedelen hadde bindingsverk med utvendig kledning.

Datering

De tre husene vi har tatt med til museet sto ferdig oppført i 1951. I 1956, da de fikk elektrisitet og er den tiden vi skal vise, framsto de nok fremdeles som ganske nye. Da vi tok ned husene framsto de som mere slitt og de malte overflatene var for en stor del overmalt flere ganger med ulike farger. Vår malerikonservator har gravd seg ned i malingslagene og funnet fargekodene på de ulike lagene. Med tradisjonelle materialer, i all hovedsak linoljebaserte, har vi nå behandlet husene slik at de for det meste framstår som ganske nye og med de opprinnelige fargene.

Den eneste originale pipa

I fjøset, som var beregnet for en ku eller kvige og fire får, kokte de løype etter krigen. Dette er en blanding av fiskeavfall, skyller, tang og annet og ble gitt til dyrene som tilleggsfôr. Løypen ble kokt i en bryggerpanne i fjøset. Derfor hadde fjøset pipe og denne pipa har vi tatt med oss. Nå er fjøspipa fra Indre Billefjord museets flotteste og eneste originale pipe.

Uteområdet

Det siste vi rekker å gjøre før åpningen 10. mai 2019 er å opparbeide uteområdet. Situasjonen på museet kan ligne på en komprimert utgave av eiendommen i Indre Billefjord. Vi skal dyrke grønnsaker som ble dyrket i Finnmark på 50-tallet, som poteter og rabarbra, og beplantning som var vanlig på denne tiden i Porsanger. Rundt hele eiendommen blir det sauegjerde som det opprinnelig har vært. Vi håper at de som har opplevd etterkrigstidas Nord-Norge vil kjenne seg igjen.

Hva nå?

Gjennom arbeidet med gjenreisningshusene har vi hatt gleden av å reise på mange arbeidsreiser til Finnmark. Vi har blitt mer og mer kjent med en historie som altfor få kjenner til, nemlig om hvor hardt andre verdenskrig rammet vår nordligste landsdel og hvilke prøvelser befolkningen gikk gjennom. Vi håper at vi klarer å formidle noe av dette.

På reisene til Finnmark har vi hatt mange flotte møter med folk fra ulike deler av dette multikulturelle samfunnet. Det er de som aller best kjenner sin egen historie og som kan lære oss den. Det er med stor glede vi opplever at det arbeidet vi gjør blir satt pris på blant våre samarbeidspartnere, og vi har fått mange besøk nordfra mens vi har arbeidet med prosjektet på museet. Vi ser fram til fortsatt samarbeid etter åpningen!